God lørdag alle der ute
Jeg titter bare raskt innom for å hilse på for å ønske god lørdag. I dag skal jeg feire Mjøssamenes 10 årsjubileum. Hunden Alice er på ferie hos faren min og hunden Stella.
ha en trivelig lørdag
Toivosdattera
#helg #feiring #same #nsr #hverdag #blogg
Reklame | https://arnika.no/Lagersalg/Default.aspx
Ja jeg klarte det. Her med Raudalsvatnet i bakgrunnen.
God formiddag Godtfolk.
I dag blir det nok innedag. I alle fall til litt ut på dagen. Det er så stor forurensing over Lillehammer i dag at jeg som har Astma ikke har så lyst til å bevege meg ute. Jeg anbefaler alle der ute som kjører på piggdekk til å legge om til sommerdekk. Skulle også ønske at flere kunne benyttet seg av vennekjøring, eller kollektivt. Det er helt utrolig at denne fine byen vår er en av byene i Norge som er mest forurenset. Tenk om vi kunne fått flere elektriske biler, eller hybrider. Men jeg har prosjekter inne også jeg. I dag skal jeg gjøre ferdig beltet til kofta mi, for på lørdag er det 10 års jubileum til MJØSAN DAJVE SAEMIEN SIEBRIE / MJØSSAMER. Jeg skal finne frem et dikt jeg har skrevet om identitet.
17. mai for noen år siden. Meg i koften min.
Jeg skulle ønske jeg hadde bilen min her nå når det er så stor forurensing. Da skulle jeg dratt bort fra byen og gått tur i skogen, jeg elsker skogen. Spesielt gammel skog, der får jeg puste. I dag har jeg tatt smertestillende og astmamedisiner og lengter ut, selv om jeg vet at jeg nok ikke hadde kommet lang. Når jeg nå sitter her og lengter ut så svirrer tankene om så mye. Nå svirrer de rundt et tema som stadig vekk dukker opp om kronisk syke og mennesker som har skjulte handikap. Dvs sykdommer som ikke synes. Vi får stadig kommentarer, skjeve blikk hvis vi møter noen på Kafè og kanskje har pyntet oss litt ekstra. Jeg har følt mange ganger at jeg måtte forsvare at man ikke “ser” diagnosene mine på utsiden. Folk ser oss jo bare når vi er friske nok til å vise oss ute. Til og med legene ser meg kun når jeg er frisk nok til å komme meg til dem. Jeg har måtte avbestille timer fordi jeg ikke har klart å komme meg til legen. Jeg har ringt og sagt, “beklager jeg må avbestille for jeg er for syk til å komme”. Den siste var hjertespesialisten, jeg klarte ikke å gjennomføre en stresstest.
Så de få gangene jeg klarer å sitte på Kafè så gjør jeg det med god samvittighet, og de gangene jeg kan nyte en ferietur sammen med min flotte mann, eller en fjelltur så gjør jeg det. Men de gangene vi er på Kafè eller fjelltur/ferietur så er vesken full av medisiner i tilfelle ett eller annet anfall, eller smertelindring må til. Man drar jo aldri noen sted uten. Det kreves planlegging for å dra noe sted i det hele tatt.
Fra Øygarden, der min mor er kommer fra, etter en tur på Kollungen. Storm og meg, 7 år siden.
Men jeg skjønner jo at folk undrer seg. Som jeg har skrevet før, så klarer jo ikke engang de nærmeste å skjønne dette. For vi er jo verdensmestere til å late som vi er friske, vi er verdensmestere til å gjemme oss bort når vi ikke er bra. Jeg gjemmer meg på soverommet mitt og gråter mine modne tårer for meg selv. Jeg ville aller helst gått til mine kjære og bedt om trøst, men jeg gjør det jo ikke. Hvorfor gjør jeg ikke det? Fordi jeg føler meg som en klamp om foten allerede og har følt meg som det i mange år. Jeg klarer så alt for lite. Jeg skulle så gjerne gjort så mye mer, skulle så gjerne hatt energi til å bygd på forholdet vårt. Men det klarer jeg heller ikke å gjøre. Hvis noe går ut av min lille hverdag og stresser meg, så blir jeg syk. Da klarer jeg ikke bygge på noen ting. Så jeg skjønner at de som som er nære oss har det slik, og i perioder går litt lei og ikke helt skjønner at vi flater helt ut.
Jeg gjemmer meg på soverommet og gråter mine modne tårer
Så når de nærmeste ikke skjønner det, så er det ikke noe rart at folk som bare kjenner litt til oss ikke forstår.
MEN, her kommer det. MEN hvorfor skal vi måtte rettferdiggjøre oss ovenfor Gud og hvermannsen hele tiden? Vi har hatt nok med å bevise helsetilstanden vår ovenfor helsevesen og NAV og myndigheter. Når vi så har kommet i en slik situasjon så er det en evig diskusjon fra myndigheters side om hvor mye uførepensjon vi skal få??? Himmel jeg har arbeidet siden jeg var 15 år. Jeg mener da virkelig jeg skal ha igjen for de skattepengene jeg har betalt inn i felleskassa. De rike skal få skattelette, vi skal få mindre trygd og hvermannsen skal ha en mening om jeg skal få “lov” til å sitte på Kafè å drikke kaffe og hele tiden måtte rettferdiggjøre det. Jammen sa jeg det….
Jeg spør aldri noen om hva de tjener i lønn. Jeg spør aldri hva folk arbeider med, eller hva de gjør i hverdagen hvis de ikke forteller meg det selv. Det er uhøflig og utrivelig. Vi har alle noe, jeg har valgt å prate høyt om mitt, men det er greit hvis folk ikke vil det også, og det må folk respektere. Så la dem få lov til å drikke kaffen sin i fred eller bare la dem få nyte fjellturen sin.
Jeg nyter kaffen i fred på fjelltur.
Hilsen Toivosdattera som ønsker dere en flott helg. Kanskje dere skal på fjellet?
Husk å ta vitaminene dine. Titt innom https://arnika.no, gi opp min terapeutnøkkel 211350 du får 10% på alle dine kjøp
#blogg #natur #hverdag #helse #flesthverdager #arnica #kronisksyk #me #fibromyalgi #fatique #artrose #ms #migrene #closter #kafè #fjell #blåtur #hund #vitaminer
Reklame | https://members.com/no/campaign/fashionable-street-wear/k1803767?filter=gender:woman
God Torsdag kveld Godtfolk !!
I går startet dagen ganske tidlig. Jeg hadde jo ikke trodd at jeg skulle komme meg ut og på møte, men det gjorde jeg jo. Det var forfriskende rått og grått på Vignesbrua. Etter møtet var jeg hjemme og plukket opp Hunden Alice. Noe hun var veldig glad for. Da var jo solen kommet, og i går varmet den ganske så godt.
Vi ruslet jo bort på vevhula og Hunden Alice kan jo vegen godt selv nå. Og i går eksponerte jeg henne for skysstasjonen. Det er en plass Hunden Alice ikke er så veldig glad i. Derfor var hun veldig glad når vi kom oss ned på kjente og kjære plasser hvor det er litt mer rolig. der det er skog og Mesnaelva bruser nedenfor, for nå har den begynt å bruse.
Her på bildet smiler hun fint, for her har vi kommet på kjærlighetsstien. Dette er etter hun er blitt eksponert for stasjonen og før skolebarna slutter på skolen. Vi gikk nemlig hjem når skolebarna sluttet på skolen, så hun ble eksponert for barn alle steder. Da smilte hun ikke så mye.
På vevhula slo hun seg til ro, jeg fikk vevd litt og jeg begynner nå se en ende på den 10 meter lange løperen. Det er godt at hun har slått seg til ro på vevhula. På vevhula liker hun seg inni vevene og på teppene. Vi har ikke renning på alle vevene enda, men det kommer snart.
Vi har renning på tre store og en liten vev. Jeg sitter på den lille veven. Vi er i ferd med å få renning på en av de store over helgen. Det gleder jeg meg til. Jeg holder på å rive filler til det. Det går i olastoff og blå farger. Skal gjøre litt røffe verandaputer som det ikke gjør noe om det kommer litt hundehår på. Hos oss må det være litt røffe ting. For her i huset er det verksted i stua. Her spikker vi, vi lager buer, kister, strikker, nålebinder og you name it. Vi bruker huset vårt kan du godt si.
Ja det var gårsdagen. Det ble en tidlig natt, jeg var jo oppe før Djevelen kunne banne på flatmark i går, og det betydde også at jeg var i seng før sola gikk ned (nesten). Det betyr at jeg også sov i hele natt. Jeg er også kommet inn i en periode med forferdelige magesmerter og diaré, men det er slik som følger med disse diagnosene mine. Da er det bare å spise probiotika.
I dag har hunden Alice og jeg virkelig fått god trening. Hunden Alice har fått eksponeringstrening og jeg har fått trent… Hunden Alice har vært hos Vetrinæren. Hun liker slett ikke det. Hun er redd for menn. Men i dag fikk jo Vetrinæren lov til å undersøke henne uten at hun var bedøvd. Jeg sier bare stort HURRA for ABC dyreklinikk på Lillehammer, de er bare supre der. Hunden Alice har dessverre dratt på seg noen parasitter og nesemidd. Det blir altså 4 uker uten nærkontakt med andre hunder. Pappas hund Stella Polaris må nok også da behandles for det samme. Det blir nok tøffe tak for disse to damene som er vant til å se hverandre jevnlig. Men det skal vi nok klare 🙂
På veg hjem fra veterinæren gikk vi hjem gjennom skogen. Det var veldig fint syntes hunden Alice, for det var veldig mange gode lukter der. Spesielt akkurat der det var gått rådyr. Skogen er fin nå om våren, for det kommer så mange gode lukter frem.
Når vi kom ut av skogen hadde vi jo verdens beste utsikt, men snøen var vanskelig for Toivosdattera å balansere på. Hunden Alice syntes at det var deilig å komme i snø igjen. Det er godt med en vask av snute og kropp. Jeg måtte jo le, de er jo rare disse hundene. De elsker denne snøen, de baser seg og vasker seg. Det er deilig å se dem.
Det var så fin utsikt, jeg har ikke gått der siden i fjor høst sammen med Storm, og det er rart å gå der nå. Men hunden Alice liker
det like godt som Stormer´n gjorde. Jeg er så stolt av henne i dag. Hun var så flink og jeg har vært veldig flink. Det har vært en utrolig tøff dag. Gikk til veterinæren, og det er kjempe bratt bakke fra meg til han. Så gikk vi gjennom skogen og snøen hjem. Jeg kjenner nå at jeg er super trett, har jo ikke hvilt i dag. Nå skal jeg jo gå å legge meg snart.
Det jeg gjorde når jeg kom hjem var å se i skapet mitt, jeg har jo ikke noen vår klær, så jeg bestilte noen klær fra members.com. Gleder meg til jeg får dem. Skal legge ut bilder når jeg får dem 🙂
Nå må dere ha en riktig god natt. Jeg skal sove godt
Toivosdattera
#blogg #hverdag #sosialisering #flesthverdager #vår # abcdyreklinikklillehammer ##lillehammer #visitlillehammer #visitnorway #trening #helse #husflid #håndtverk #Vev #looming #skog #forest
Hei i natten der ute!
Klokken er 0420 og jeg trøster meg med at den snart er halv fem. Det høres ikke så halvgalt ut. men jeg har jo vært våken 1 time allerede. Jeg har i alle fall fått sovet noen timer i natt. Noen er bedre enn ingen. Når jeg ser ut på fuktigheten og tåken, så skjønner jeg jo hvorfor pusten piper og kroppen verker. Man er jo et levende barometer. Hadde det bare vært høyre kne som sa i fra og ikke absolutt alt i hele skrotten. En skulle jo tro at man var den 7. mor i huset og 110 år og ikke den som hadde gått lenger enn langt og bare 53 år.
Men slik er det blitt dette livet. Før klarte jeg på en måte å kaste meg rundt og gjøre ting når jeg hadde disse smertene, men nå klarer jeg ikke det pga at jeg er så sliten. Utmattelse er noe rare greier, Du kan føle deg helt fin og plutselig blir du helt overmannet av en følelse at du ikke klarer noen ting. Bare det å komme seg fra første etg. til andre etg. for å gå på do kan være uoverkommelig.
morgenkåpen er på og fyr på peisen og plassen min i sofaen!
Jeg kaller kroppen min for fengselet mitt. I gode perioder har den sluppet meg ut på prøve. Noen ganger kan prøvetiden vare lenge. Nå har prøvetiden vært ganske lenge synes jeg. Men jeg har jo dårlig kortidsminne, så jeg blir jo minnet på av venner og familie at kanskje det ikke er slik. Men jeg synes det er fint at jeg synes at den har vart lenge 🙂 Jeg hadde en veldig god periode i fjor sommer. Men nå synes nok kroppen at jeg har fått nok. Av og til så forholder jeg meg til kroppen som om jeg har skilt meg fra den. Som jeg gjør nå. Snakker til den på en måte. Sier, “ok, du får gjøre det du gjør, så gjør jeg det jeg gjør.” Det er som om hodet (det mentale) og kroppen har skilt seg. Men det fungerer jo ikke, for kroppen vil jo ikke gjøre det som hodet vil. Det er veldig dumt synes jeg da, men de gangene jeg har prøvd det har det gått skikkelig galt. Derfor har jeg måtte lære meg å leve slik hode ikke vil. Med aktivitet og hvile. Det vil si at jeg må være flink til å hvile i løpet av dagen. Jeg er IKKE god til det men prøver. Det som er viktigst er å ikke legge ut på 3 timers skogstur, men 1 time. Etter aktivitet er det hvile. Det er min vei. Slik må det være. Aktivitet kan være mye.
Nå sitter jeg her og ser at det lysner av dag. Det er grått og rått. Hunden Alice ligger sammenkrøpet ved siden av meg . Hun bryr seg ikke om det er rått og grått ute, hun er bare glad jeg er oppe. Jeg hører på radio og setter meg godt til rette i hjørnet mitt i sofaen og slapper av og ser ut i tåkehavet.
Det blir nok en fin dag i dag også, jeg skal på møte i dag. Så blir det vel en hvil etter det, antagelig en lang en etter turen med Alice.
Nå må dere ha en god onsdag, og husk hvis ting ser farlig ut, gjør som Mumitrollet og Sniff; ta med saft og niste.
Toivosdattera
#blogg #me #ms #utmattelse #fatique #astma #helse #hverdag #flesthverdager #søvnløs #insomnia #aktivitet #hvile #allergi
Dette er prosjektet jeg holder på med for tiden på vevhula – den skal bli 10 meter (puh)
God tirsdags ettermiddag der ute!!
I dag har jeg vært på vevhula. Vi har omorganisert hula mer enn jeg har vevd, men koselig har det jo vært allikevel. Alltid koselig å møte disse damene. Har jo hatt med meg hunden Alice. Hun er bestandig med meg dit. Hun er blitt så flink. Reagerer ikke så mye på lydene der lenger. Hun gikk til og med i bena på oss når vi flyttet på vevene og tok ned vevene. Hun stod inne i en slik en som den nedenfor når vi dro den bortover gulvet, men det ble litt for mye for henne, så hun fant fort ut at det var lurt å flytte seg. Jeg liker å være på vevhula og jeg liker å ha hunden med meg. Jeg merker godt at jeg har fått lite turer etter at vi måtte avlive hunden min Storm like før jul.
En slik vev var hunden Alice inne i når vi drev med flytting av den i dag
Det er litt rart å tenke på at nå er det bare to igjen av av en hundeflokk på fem. De to som er igjen er hunden Alice og hunden Stella. Stella heter egentlig Stella Polaris (Nordstjernen). Hun kommer nemlig fra Nordland. Vi kom til å ta henne med oss nedover ved et uhell. Vi var på besøk hos en slektning av meg i Bleikvasslia og der var det noen valper og jeg syntes jo at faren min trengte en valp. Jeg ringte til broren min og spurte om ikke han var enig. Det var han jo selvsagt. Faren min ble jo ikke spurt en gang. I dag lever de to som et gammelt ektepar. Stella og faren min. Når de er her på besøk og hunden Stella synes at de har vært her lenge nok, dytter hun snuten i benet på faren min og maser at nå må de nok dra hjem. Så spør faren min, “skal vi hjem nå da?” Hunden Stella løper mot gangen og hvis ikke faren min kommer med en gang, så kommer hun og henter han. Merkelig par de to. Vi låner henne når vi skal på fjellturer. Vi passer henne også for pappa. Vi kan jo si det slik at disse hundene har gått litt om hverandre hvis noen har vært syke osv.
Bildet er tatt på Kollungen i Skjåk for fem år siden. Fra venstre min søster med hunden Stella, min nevø med hunden Alice, så min vakre avdøde Storm også min bror med sjefstispa Aura. Den femte hunden hadde ikke kommet enda.
Hunden Alice bor hos meg for tiden. Men det er bare midlertidig, for hun bor egentlig hos søsteren min i Oslo. Hunden Storm, var alfaen i flokken. Han ordnet opp hvis damene ble litt uenige. Sjefstispa Aura var også en omplasseringshund (som Alice), som broren min tok seg av. Hun fikk dessverre en svulst på hjernen. Hun var en morsom liten skrue.
Storm var en skikkelig kosegutt som likte å ligge i fanget, men han var ikke noen lett kar.
Storm var alltid med når vi var på fjellturer, det være seg lavvo tur, eller om vi var på trugetur. Det hente seg at jeg måtte sette han igjen når vi dro avgårde på arrangementer osv. Men da var det alltid noen der som kunne ta seg av han. Det være seg noen i familien, eller noen gode venner. Storm hadde en “ekstraeier” de siste årene av sitt liv. Grunnen til det var at jeg ble så syk. Jeg er så glad for den hjelpen jeg fikk av dem. Hadde det ikke vært for dem, så måtte han rett og slett blitt avlivet. Så takket være gode venner, kunne Storm leve så lenge han klarte.
Jeg savner ofte Storm ligge ved bena mine. Vi hadde noen flotte turer sammen. Vi likte oss veldig godt på truger og han var veldig flink til å oppdra valper. Han var en klok sjel denne branden av en hund og jeg tror nok jeg må vente lenge til jeg skaffer meg en ny. Men som jeg sier hver gang noen spør meg. Jeg savner alle hundene vi har hatt. De har alle vært forskjellige og de har alle vært utrolig morsomme å lære å kjenne.
Storm som er med oss på trugetur på fjellet i Valdres og Storm med på tur til Dokkvann i Gausdal Vestfjell
#Blogg #hverdag #hundeliv #kronisksyk #Flokken #fjellet #natur #norge #tur #sosialisering #husflid #håndtverk
God mandag morgen!
Jeg sitter her i verdens beste sofakrok, under verdens beste sjal, med verdens beste kaffekrus som jeg kjøpte i Spania på verdens beste jentetur. Nå kjennes det litt at allergi sesongen har begynt. Jeg er av de som er glad for at det er litt kaldt enda. Jeg er glad i sola, men er mer glad for at det ikke er en eksplosjonsartet vår. I natt sov jeg godt. Sov gjennom hele natten, kanskje ikke noe rart etter dagen jeg hadde i går. Kjenner meg sliten i dag også, men det er sikkert fordi jeg hadde slosskampen med grandtante monsterstøvsugeren til Anastasia som bare står stille og streiker i ladestasjonen sin. Hun har sikkert fått en hjerneskade i den elektroniske hjernen sin.
Men når man sliter med fatigue og er så sliten i utgangspunktet og i tillegg får masse allergener i sving med pollen blir man enda mer sliten og trøtt. Det er derfor jeg er glad for en laaaaangsom vår. Noen ganger rømmer vi til fjells, men det gjør jo ingen ting. Vi elsker fjellet. Det er nok veldig mange som kjenner seg igjen, for det er nærmere 1million nordmenn som er allergisk for pollen.
Men jeg sitter altså og koser meg i sofaen, med kaffen og skriver litt på bloggen.
I dag sitter jeg og tenker litt over hva jeg irriterer meg over, eller rettere sagt hva som opprører meg. Før helgen var jeg og handlet på Kiwi og der ble jeg stående i lang kø, og foran meg stod det noen som tydelig vis kjente hverandre. De stod og snakket om en tredje person. Det var ikke positivt det som kom ut av dem Jeg blir så opprørt når jeg hører mennesker snakker slik ned om folk. Når de prater om andre må de være klar over at det vil komme for en dag det de sier, uansett. Dessuten kan de ikke vite hva det er som forårsaker en persons adferd. Personen kan værer skadet, psykisk syk eller syk på en annen måte. Eller personen har bare en slik personlighet og det synes jeg den skal få ha i fred.
Det er greit for folk at de har meninger, men hvis meningene er negative og du ikke har noe godt å si, så kan du holde meningene dine for deg selv. La oss omfavne et mangfoldig samfunn med mange personligheter, og snakke opp om mennesker.
Nå vil hunden Alice ta meg med på tur. Ha en god mandag der ute.
Rita Helmi Toivosdatter
#blogg #livet #oppsnakk #hverdag #flesthverdager #allergi #mangfold #samfunn #helse #fatigue #me #fibromyalgi
I dag hadde jeg store planer om å gjøre det som vanlige mennesker gjør. Jeg har følt meg i rimelig god form og føler meg egentlig helt grei. Hunden Alice kom og vekket meg klokken 0700, hun syntes nok at jeg skulle stå opp da. Jeg gjorde jo det. Vi gikk ut en liten tur i hagen. Så slappet vi av, jeg skrev ett blogg innlegg, spiste og drakk kaffe. Mens jeg satt her og strikket så gikk jo klokken…. Jeg snakket med min mann i telefonen, han er på vei hjem fra vestlandet og gleder meg til han kommer hjem. Jeg kjente at kroppen begynte å protestere og tenkte at måtte komme meg ut med hunden. Været har jo vært supert i hele dag, så det har jo ingenting med det å gjøre. Jeg begynner å få dobbeltsyn og kroppen kjennes urimelig tung.
Hunden Alice og jeg kommer oss ut i finværet og vi koser oss i sola. Hun har nok lyst til å gå mye fortere og mye lenger hunden Alice, men kroppen min klarer ikke det i dag. Men på slike dager har vi løst det på en glimrende måte. Da legger vi inn hodetrening på turen, og vi går noen flere slike små turer. Klarer ikke jeg å gå, så går nevøen min som bor i huset her for tiden (17 åringen som går på skole her i byen, han bor jo egentlig sammen med hunden Alice i Oslo).
Vi kom oss jo hjem igjen, det kjennes som om jeg har løpt 10 mil og det kjennes ut som melkesyra skal sprute ut av øra. Jeg må komme meg opp trappa å hvile litt før jeg begynner på husarbeidet. Fredagsvasken som jeg skulle tatt for 3 uker siden skulle jeg jo ta i dag. Men noe som vi her i huset har lært oss, er at støvet og hybelkaninene ikke forsvinner, de blir vi venner med. Kost og brett er undervurdert, her i huset brukes det ofte.
Etter hunden Alice og min sin korte tur, klarte jeg å forsere trappen for å komme meg i seng. Jeg tenkte jeg skulle se litt på tv, men jeg falt i dyp søvn. Tenkte i grunnen jeg skulle sove en liten time, men våknet klokken 1900. Trengte nesten en halv time å komme meg ut av sengen.Tenkte at jeg måtte komme meg ut av den fordømte senga, den er en forbannelse og min beste plass. Der kan jeg ligge og friskne til og der isoleres jeg.
Jeg kom meg opp og ned i sofaen, kaffen kom i koppen og støvsugeren stod klar på gulvet. Jeg så på den med intenst blikk og tenkte at jeg har jo en robotstøvsuger (som jeg kaller Anastasia), som har streiket… Undrer på om hun har skallet inn i alt for mye greier som har stått i veien, slukt for mye hundeår og grus. For virker gjør hun ikke. Så derfor må jeg ty til grandtanta som ligger skrikende klar og venter på meg på gulvet. Jeg krummer nakken og kaster meg over monsteret som venter. Gyver på med dødsforakt og tenker at dette klarer da vanlige folk. Jeg skulle jo gjøre alt i dag. Ut på tur, vaske hus og slappe av.
Etterpå synker jeg ned i sofaen og kjenner at det ikke blir lenge til at jeg kryper til køys igjen, men er i grunnen rimelig fornøyd allikevel. Jeg klarte ikke gå tur vaske hele huset og slappe av. Men jeg klarte å gå en liten tur, slappet lenge av og støvsuget med grandtante monsteret til Anastasia. Samt at nevøen min og jeg laget en kjempegod elg ytrefilet middag sammen.
Det er jo det som gjelder er det ikke?
drømmer meg tilbake til de finske sjøene i Karelene <3
Hilsen
Rita Helmi
#blogg #tenkepositivt #livet #helse #hverdag #flesthverdager #positivt #ME #fibromyalgi #MS #fatique #læring
God søndag der ute.
Jeg håper du har hatt en fin natt. Det har jeg for en gang skyld. Det er godt når nettene er gode, da blir dagen bedre og ute skinner sola.
I dag så svirrer tankene rundt de pårørende, de som bor sammen med oss som er så mye syke. Min mann og jeg har ingen små barn som bor hjemme, jeg møtte min mann i voksen alder.
Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt min mann. Han er super til å dra meg ut på disse blåturene. Noen ganger når jeg har vært så syk og bare ligget på sofaen her, har han pakket meg inn i bilen, kjørt oss til fjells. Tent bål, satt meg i soveposen foran bålet og satt opp lavvo. Eller vi bare har sovet i bilen. Dette er fordi at jeg i det hele tatt skal kunne komme meg ut. Eller at vi skal ha noe positivt sammen.
Det er jo ikke enkelt for disse vi bor sammen med. Min mann han signet jo ikke opp for dette, den gangen for 15 år siden da han møtte en sprudlende blid dame på seiltur med Vikingbåten til St. Petersburg. Vi hadde en eventyr tur. Disse turene og årene siden har også vært et eventyr. Jeg har opplevd så mye med denne mannen. Vi har vært på så mye og gjort så mye rart.
Det må være veldig ensomt å komme hjem fra arbeid dag etter dag, år etter år og se spor etter den du er gift med og vet at hun ligger neddopet med smertestillende på soverommet. Han vet at det blir en ensom middag i dag igjen. Det blir en ensom kveld igjen. Han må liste seg inn på soverommet, spørre om hvordan det går.
Det må ha vært fryktelig nedslående i alle disse årene hver gang jeg har vært på sykehus og kommet med kommentaren, “jeg gleder meg til du kommer hjem og du er frisk.” Hvorpå jeg har svart, “jeg blir ikke frisk, de skal bare finne bedre medisin som ikke krasjer med noen av de andre sykdommene.”
Det må være fryktelig vanskelig å bo sammen med et menneske som er så syk i perioder at hun ikke klarer å gi noe som helst kjærlighet tilbake til den hun er så glad i. Fordi jeg har så store smerter i kroppen at det er vondt å bli berørt på huden. Han har vært så redd å ta på meg noen ganger at jeg har måtte si at nå går det fint, for nå er jeg inne i en god periode. Men i de verste periodene ligger alle nerver utenpå å da er det til og med vondt å ha klær på. Jeg er så sliten av å gå med smerter at jeg ikke har klart å tenke på og være amorøs.
Våre kjære er ikke bare ektefeller og kjærester, de er i perioder også pleiere. Det er vanskelig å forstå for dem også at det kan være så smertefullt for oss. De ser det jo ikke på oss og den ene dagen kan vi stå opp å gå en lang tur, den neste ligger vi utslått og gråter i senga. Det er jo ikke noe rart at de ikke forstår det, vi forstår det jo knapt selv. Og det er mange der ute som meg som har flere diagnoser. For har man først fått en autoimmun diagnose, så får man gjerne flere.
Min mann heier på meg, skulle ønske jeg hadde forutsett dette, for som sagt han signet ikke opp for dette. Han skulle hatt premie.
Ha en god søndag der ute og vær veldig snille mot hverandre. Jeg skal gjøre noe så kjedelig som husarbeid etter jeg har gått tur med hunden Alice.
Hilsen Rita Helmi
#pårørende# #kronisksyk #Blogg #ensomt #alene #blåtur #hverdag #livet #flesthverdager #helse
Hei alle sammen.
I dag har jeg hatt en glimrende dag sammen med mine to vev-venninner. Har vært på vevhula. Jeg synes jo at denne hobbyen min er super. Håndverket mitt er en vitamininnsprøyting i hverdagen. I dag er det jo lørdag og det har det vært Busmodagene og vi har hatt åpen dag. Det har vært noen innom, ikke så alt for mange, men noen. Det er hyggelig å vise andre hvor fint vi har fått det der.
Vi har flere husflidsartikler til salgs, veving, strikking, toving, hekling, pjoning og nålebinding. Selv om vi har salgsvarer hos oss, så er det jo ikke det som er hovedmålet hos oss. Nei hovedmålet hos oss er at vi koser oss i hverandres selskap. Selv om hunden Alice nok synes at det av og til kan være litt skummel med lyder over og ved siden av oss.
Vevhula er nok bra både for hunden Alice og meg. Vi har godt av å komme oss ut av huset både hun og jeg . Jeg er helt pumpa når jeg kommer hjem og må hvile som regel, for kroppen skriker etter det, men det gjør ingen ting. Hunden Alice har fått sin dose med sosialisering og trenger å sove. Men en fornøyd hund sover. En sliten Rita Helmi tar seg en ryggstrekk og hviler lenge. Men nå kommer jeg meg ut av huset på de dagene jeg er i noenlunde form.
Jeg er så glad i disse to damene som har blitt med meg på dette prosjektet, de passer meg perfekt, som hånd i hanske. Jeg kan ikke få fullrost dem nok. De løfter meg opp. Uten slike mennesker i livet er som å fjerne fargene fra fargefjernsynet.
#looming #håndtverk #husflid #vehula #Veving #framsnakk #sosialisering #Vitamininnsprøyte #koseseg #blogg #hobby
Goood muuuurning, i dag er det full fart hele dagen. Ikke så full fart som på dette bildet. Her ser dere når min bror, som er 1 1/2 år yngre enn meg klarte å lure på meg roller Blades for noen få år tilbake. Det er da slike ting en aldrende dame som meg aller helst ikke skal prøve på. Spesielt jeg som faller bare jeg står rolig på flat mark. Men han klarte det gitt. Jeg kan si at det ble med den ene gangen og bladsene er gitt bort, noe stilfullt var det da heller ikke. Vi rolla forbi en dame som jogget forbi oss, hun var stilfull … Jeg ler meg i hjel når jeg tenker tilbake på dette. Ansiktsuttrykket sa alt, “dette er du for gammel til, kom deg i joggeskoa i stede.”
Som sagt i dag blir det full rulle hele dagen. Vi har åpen dag i vevhula hele dagen. Det er Busmodagen og det er masse som skjer rundt om på Lurhaugen og Busmoen. Tyrili klatring har åpent, Fabrikken har åpent og vi har åpent. Velkommen inn for å hils på oss.
#åpendag #fullrulle
