SinnSsykt bra med åpenhet. Jeg heier på Cecilie Kåss Furuseth

I en ny dokumentar som Cecilie Kåss Furuseth har laget der hun møter unge mennesker som lever med alvorlige psykiske lidelser. Samtidig kjemper selv med å overvinne sine egen frykt uten  å bli stemplet som gæren – for vi er vel alle mer enn diagnosene våre? 

Jeg ble helt bergtatt av serien sinsSykt på NRK1, så bergtatt at jeg så på alle programmene og jeg heier Cecilie Kåss Furuset frem. Hun løfter frem psykisk sykdom frem i lyset og snakker om det på en fantastisk flott måte.

Det er så viktig å kle tabuene av disse “fryktede” psykiske” diagnosene som bipolar lidelse, personlighetsforstyrelser, boarderline, schizofreni, OECD, Sosial angst osv. Psykiater Trond Aarre mener Psykiske plager er stigmatisert blant ansatte i psykisk helsevern. Han sier at pasienter tar skade av at eksperter kommer og forteller hva som er galt med dem og hvordan helsepersonell kan fikse det. “Hvis jeg har hallusinasjoner og manglende kontakt med virkeligheten, hva er det å vinne på å kalle det schizofreni?” sier psykiater Trond Aarre, som har skrevet bok om tilnærmingen til psykisk uhelse.

Han mener også at psykisk sykdommer ikke finnes og sier at psykiske sykdommer er en sekkebetegnelse på det man ikke kan finne genetiske eller kroppslig årsak for. Det finnes i dag ca 400 psykiske diagnoser, og det kommer nye til hele tiden.

Mange er glade for å få svar med en diagnose og få medisinsk hjelp, men man er ikke diagnosen sin, personligheten strekker seg så mye lenger utover en diagnose.

Les mer om hva Aarre mener i artikkelen her , den anbefales.

(illustration of a fictional situation, in the form collage of photos)

Jeg har ofte tenkt hvor viktig det er å få løftet disse tabuene om psykisk helse bort. Jeg er av den oppfattelsen at ting bør og skal snakkes åpent om. Jeg har selv mange fysiske diagnoser, og jeg skriver om dem her på bloggen. Jeg har vokst opp med en mor som var psykisk syk. Jeg pleier alltid å si psykisk syk. Hun hadde en bipolar lidelse, hun hadde ikke de store høydene, men hun hadde depresjons perioder og mye angst. Det var slitsomt å være barn til min mor. I de periodene hun var syk så hun ikke oss barna, eller hun kunne le og tulle med oss en dag og neste dag kunne vi (les meg) få juling for at vi tullet med det samme dagen etter. Det var som vi hang etter hårstråene og så vidt hadde fotfeste med tuppen av stortåa. Tre ganger prøvde hun på å gjøre det slutt, noe som også er ganske tøft for et barn/tenåring.

Min bror som er to år yngre enn meg er sin mors sønn og sliter også med psykisk sykdom og ADHD. Hans måte å takle dette på var å ruse seg med alkohol og narkotika. Min mor døde av hjernekreft i 2010, etter hun fikk slag i 2009. Da ble min bror nykter og først da kom han på utredning etter et langt liv i rus og flere psykoser. Han fikk nå ADHD medisin og medisin for sosial angst og sine personlighetsforstyrrelser.

Jeg har klart å slippe taket å ha en normal samtale med han, men jeg kjenner det knyter seg i maven når jeg ser at han har det vondt. Havner han utpå igjen osv. Han har flyttet til Spania og sier at det er der han har det bra, han synes kroppen hans liker varmen godt. Han er hjemme hver 3. mnd og han og min far har funnet tilbake til hverandre og jeg synes det er godt.

Psykisk sykdom kan være forferdelig vondt og vanskelig. Spesielt hvis det ikke prates om. Da jeg vokste opp skulle vi ikke prate om det. Det som skjedde i husets 4 vegger skulle ikke snakkes noe om. Psykiatri var en skam. Vi hadde en stor familie rundt oss, min far hadde 10 søsken sørpå, flere nordpå og min mor hadde 10 søsken. Vi hadde en stor slekt rundt oss. Vi hadde en farmor ikke langt unna og tanter og onkler rett rundt oss. Mormor i Skjåk og tanter og onkler også på den siden. Vi hadde alltid noen vi kunne vende oss til, men vi snakket aldri om det.

Vi har jo fått noe bagasje med oss av en slik oppvekst. Min bror har jeg jo snakket litt om, han havnet jo på dette “skråplanet”. Min søster fikk jo sin bagasje og slet med spiseproblemer. Jeg har mine fysiske autoimmunediagnoser. Jeg er som Cecilie Kåss Furuseth, jeg liker ikke diagnoser. Jeg skjønner jo at man må ha dem for å få medisinsk hjelp, men jeg som Cecilie er så mye mer enn diagnosene mine. Jeg KAN så mye mer enn diagnosene skal kunne tilsi. Personligheten min er ikke revmatikeren eller fibro – Rita, eller migrene dama, astatikeren, allergikeren eller ME Rita, MS Rita, ja jeg ramser ikke opp mer.

Jeg er Rita Helmi som har noen sykdommer som av og til reduserere meg noe. Men jeg er glad i livet og ser alt det vakre rundt meg og i meg. Jeg heier frem slike mennesker som Cecilie Kåss Furuseth.

Se serien på linken under 🙂

tv.nrk.no/serie/sinnssykt

#personligblogg #personlig #blogg #flesthverdager #bloglovin

Hvor kommer all denne frykten og alt dette hatet fra?

I de siste dagene har det vært diskutert en del om IS – barna og hva slags forpliktelser den Norske myndigheter har, eller bør ha, ovenfor disse barna. Jeg blir overrasket over reaksjonen til enkelte mennesker. Dette er krigsbarn og vi må nå være forsiktige tenker jeg, så man ikke ender opp med å behandle disse barna som tyskerbarna etter den 2.verdenskrig ble behandlet. La oss huske på barnekonvensjonen og menneskerettigheter.

Det er underlig for meg å høre at mennesker er tvilende å la barna komme til Norge. Disse barna som er født av en norsk mor er automatisk norske statsborgere.

Regjeringspartiet Venstre ønsker å hente disse barna hjem, men Høyre og FrP er uenige. Hvor regjeringspartner KrF er i denne debatten vites ikke. Les artikkelen her .

Abid Raija sier at Norge har både moralsk, juridisk og etisk plikt til å stille opp for alle norske barn. Han vil også at Norge skal henvende seg til foreldrene gjennom mediene, men også på andre måter.

Mira – Senteret mener at Venstres innspill er viktig, og sier at vi bør løfte diskusjonen om hvem vi definerer som norske barn. Hvar er normen for å blir betraktet som et “norskt barn”? De spør om det kun er hvite etnisk – norske barn som er “ekte norske” og som har rett til beskyttelse uansett hvor de befinner seg i verden. Går skillet ved etnisitet eller statsborgerskap? Hvordn inkluderes barn av etniske minioriteter som er født og oppvokst i Norge, som betrakter seg selv som norske, og som ikke kjenner noe annet enn Norge som sitt hjemland?

Fakta om statsborgerskap sier bl.a: «Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger» (Statsborgerloven §4). “Dette gjelder selv om barnet er født i utlandet.

Ved lang botid i utlandet kan en norske borger ikke miste statsborgerskapet før vedkommende fyller 22 år. Loven åpner for at barn kan miste norsk statsborgerskap dersom foreldrene får annet statsborgerskap.

Lov om utenrikstjenesten sier at utenrikstjenesten skal gi bistand til nordmenn i utlandet.

Men loven sier ikke noe om hvilken bistand som skal gis. Vanlig praksis er at utenrikstjenesten formidler kontakt til familie og kjente i Norge.”

Det som undrer meg under diskusjon om dette er at folk er redde for er jo at barna er “trente opp” av IS – krigerne, som soldater. Himmel og hav tenker jeg. Dette er barn, barn har rett til å få hjelp, ikke minst har vi en plikt til å hjelpe våre landsmenn. Her er jeg så hjertens enig med Abid Raija og vi må huske på at barna har ikke bedt om dette. Vi kan ikke risikere å få samme tilstander igjen som vi hadde under 2.verdenskrig mot tyskerbarna.

PST gjorde det om ikke lenge siden kjent at omkring 40 barn med tilknytning til Norge som oppholder seg i forskjellige leire i tidligere IS – kontrollerte områder både i Irak og Syria. Det finnes begrenset informasjon om barnas situasjon, men det er ingen tvil om at barna er svært så sårbare. Barna har absolutt ingen beskyttelse og de går en særs usikker fremtid i møte. Flere av barna er født i Norge, mens andre av dem er født i krigsområdene, av foreldre med tilknytning til Norge. Foreldrene til disse barna har tilsluttet seg IS. Man vet ikke om kvinnene er blitt gravide frivillig under oppholdet i de IS – kontrollerte områdene, eller om dette er et resultat av krigens overgrep. Men uansett er det en stor fare for brudd på barnas grunnleggende menneskerettigheter hvis Norge ikke gjør noe.

UNICEF ved FNs barnefond mener at Norge bør bruke konsulær bistand for å bistå til at barna til de norske IS- brudene får komme hjem til Norge.

Camilla Viken generalsekretær i UNICEF Norge sier at Norske myndigheter er forpliktet etter FNs barnekonvensjon og etter den norske barnelover til å hjelpe disse barna. Hun henviser også til statsborgerskap og sier at da har har disse barna også rett til å få sine behov ivaretatt.

Barnekonvesjonen fastslår at de ikke skal diskrimineres på bakgrunn av hva mor eller far har gjort. Les artikkelen om dette her .

Erna Solberg mener det er umulig å hente hjem disse barna. Hun sier foreldrene og barna må selv komme seg til en konsulærstasjon for hjelp. Disse barna og mødrene sitter i leire og har ikke store muligheter for å komme i kontakt med noen norske konsulater. Det er ikke umulig for norske myndigheter å få hentet ut kvinnene, barna og eventuelt mennene. Dette handler om manglende politisk vilje sier folkerettsekspert Mads Harlem. Les artikkelen om dette her .

Hvorfor er regjeringspartiene og mannen i gaten redd for disse barna, jeg sier igjen at dette er også krigsbarn. Franske myndigheter skal igangsette henting av franske barn og Norge vil altså ikke. Dette er for meg uforståelig. Igjen hvorfor er vi redde for disse barna?

“Sammenheng og forskjellen mellom rasisme, fremmedfrykt og diskriminering?

Alle disse begrepene kan henge sammen, men begrepene fremmedfrykt og diskriminering trenger ikke å være knyttet til rasisme. Det finnes ulike former for diskriminering og fremmedfrykt.

Rasisme blir gjerne sett på som holdninger og ideer om at mennesker kan kategoriseres i forhold til rase eller etnisitet, og at noen raser eller etniske grupper er overlegne og mer verdt enn andre. Diskriminering er knyttet til adferd, eller regelverk og forskrifter. Fremmedfrykt er nært knyttet til rasisme, men kan kanskje forstås som mer relatert til følelser og ikke i like stor grad satt i system, hverken mentalt eller i samfunnet, som rasisme.

FN opererer med en definisjon i forbindelse med konvensjonen om utryddelse av alle former for rasediskriminering:

“Enhver distinksjon, ekskludering, restriksjon eller preferanse basert på rase, farge, avstamning eller nasjonalt eller etnisk opphav som har til formål eller effekt å fjerne eller svekke anerkjennelse, nytelse eller utøvelse på like vilkår av menneskerettigheter og fundamentale friheter i det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller noe annet område i det offentlige liv” OHCHR: International Convention on the Elimination of all Forms of Racial Discrimination

Kilde:Her

Hvor kommer alt dette hatet fra? All denne fryktet for disse små barna?

#politikk #blogg #blogginlägg  #flesthverdager #barn #bloglovin #livet #life #personligblogg #personlig

Ja eller nei til aktiv dødshjelp?

Den 2. februar kunne man lese en kvinnes avskjedsbrev i Dagbladets Magasin. Hun skrev en kronikk før hun døde. Hennes samboer sendte den til dagbladet etter at hun hengte seg. Først sjekket hun inn på Rikshospitalets pasienthotell og prøvde å ta sitt eget liv. På bordet lå det et kort fra Foreningen Retten til en verdig død, hvor det stod at hun ikke skulle gjenopplives fordi hun hadde en dødlig sykdom. Hun ble gjenopplivet og resultatet etter hun ble utskrevet av sykehuset var at hun hengte seg.

Bilde hentet fra syklepleier .no

 

I dagens dagblad står det å lese om at tre av fire sier ja til aktiv dødshjelp. Det er gjort en undersøkelse etter at Inger Staff – Poulsen tok sitt eget liv fordi hun var dødssyk. Les om det i Dagbladet her .

Kronikken som den kreftsyke kvinnen skrev i Dagbladet var viktig i debatten på aktiv dødshjelp. Det er ganske underlig at vi er så opptatt av at dyrene våre ikke skal lide og at de skal få avslutte livet sitt med verdighet. Jeg husker vi som var glad i min malamute Storm satt rundt han hos veterinæren og jeg holdt hodet hans på fanget, mens veterinæren ga han bedøvelsen for til slutt sprøyten som gjorde at han sovnet inn. Men det skal vi mennesker alt så ikke få lov til. Les kronikken hennes her

Da min mor lå for døden var hun veldig syk. Hun hadde en alvorlig kreftsykdom på hjernen. Til slutt klarte hun ikke å snakke lenger, det siste hun sa til meg var “hjelp meg”. Hun hadde store smerter og jeg skulle ønske vi kunne fått lov til å satt en sprøyte på henne så hun kunne sovnet stille inn. Men i stedet måtte min mor seigpines i nesten 3 uker før hun døde. Sykepleierne måtte suge slim fra halsen hennes for hun klarte ikke få det opp selv, det var forferdelig. Tenk om noen kunne gitt henne en sprøyte hvor hun kunne få sovnet stille og rolig inn mens vi satt og holdt rundt henne.

 

Jeg forstår hvorfor Inger Staff – Poulsen ønsket å avslutte livet sitt når hun hadde kreft på siste stadium og ingen kunne hjelpe henne mer. Les Ingers historie her . Det er ikke bare fordi jeg så min mors kamp at jeg er for aktiv dødshjelp, men jeg bestemte meg da. Jeg har så mye daglige smerter i denne kroppen. Jeg kan ikke huske en smertefri dag siden jeg var 11 år, og hvis jeg skulle bli liggende så full av smerte som min mor hadde og at på til dødssyk da ville jeg ønsket jeg kunne sjekke inn på en klinikk hvor jeg kunne velge å få avsluttet livet mitt. Jeg er medlem i Foreningen Retten til en verdig død, hvor det står på kortet mitt at jeg ikke skal gjenopplives igjen hvis jeg utsettes for en ulykke og det er fare for at jeg vil leve et smertefullt og ufullstendig liv. Jeg vil ikke gjenopplives hvis jeg må kobles til maskiner osv. Men man ser jo hvordan det gikk med Ingers historie. Hun hadde kortet liggende fremme.

Jeg skulle ønske at Norge som Sveits hadde klinikker hvor man kunne sjekke inn å få lov til å komme og avslutte livet sitt i ro og fred, så man slapp slike situasjoner som Inger. Tenk om hun kunne fått ligget rolig i en seng i kjærestens armer. I stedet endte det altså så tragisk som det gjorde.

Hva mener du om aktiv dødshjelp?

#blogg #Pesonligblogg #flesthverdager #aktivdødshjelp   #bloglovin #blogginlägg #livet #life

Det er som et tohodet monster !

I denne debatten om netthets og mobbing så har det altså tatt helt av. Vi er et par damer som tar en bitte liten pause fra debatten om dette akkurat nå. Vi har vel kanskje bedt om det selv ved å bringe inn navnet ABD, og lagt det ut på bloggen vår på blogg.no. Det er noen kommentarer der inne som jeg overhodet ikke har giddet å godkjenne og/- eller kommentere. Disse menneskene har bestemt seg for ikke å forstå hva vi mener. De trykket også på linken til politiet og fortalte meg veldig klart at det kun var en nettside jeg linket til og ikke til et skjema. Det de da ikke gjorde var å skrolle nedover og så at nede på siden lå det en peker hvor man kunne gå inn å melde fra. Jeg orker ikke å forklare til mennesker som har bestemt seg for å fordumme andre mennesker – her altså meg. Jeg vil fortelle dere nå en liten historie.

 

Det finnes et Indianer ordtak som går slik:

En gammel indianer fortalte sitt barnebarn om framtiden og sa følgende; “Jeg har to ulver som slåss i mitt hjerte. Den ene er veldig mistenksom, hatefull og hevngjerrig. Den andre er tolerant, kjærlig og tilgivende.

Sønnesønnen så på den kloke indianeren og spurte så, “hvem av disse to vinner kampen i ditt hjerte bestefar,”?

Bestefaren så på han med sine kloke øyne og svarte, ” det gjør den ulven som jeg mater.”

Dette ordtaket likte jeg første gang jeg så det og det har sittet i hjertet mitt siden. Det har dukket opp igjen nå de siste dagene, spesielt etter alle disse diskusjonene om all denne nettmobbingen. Jeg blir sintere og sintere hver gang jeg ser folk blir hetset på nett, folk blir hetset og mobbet på arbeidsplassene sine av sine sjefer og barn blir mobbet på skolen, ikke bare av elever, men også faktisk av voksne. Jeg blir rasende. Derfor så tenkte jeg nå når jeg ikke har godkjent disse kommentarene om ABD her på blogg.no, for jeg ville endt opp i diskusjon med disse folka og skrudd meg mer opp og disse ulvene er utrolig like av utseende og jeg ville gitt bitte lite mer mat til den som ikke skulle mates. Den onde har en gang i blant fått mer mat enn den gode ulven. Og helt ubemerket ville den vokst seg større, sterkere og vips så ville den gode blitt nesten borte. Så fort jeg har kastet ut mat, det vil si tanker og ord, så hadde denne ulven som glefset all  “maten” til seg. Bare en gang i blant ville den gode ulven fått noe i seg. Det hadde ikke vært bra.

Etter et par uker ville det toppet seg, og den onde ulven ville ha vokst seg så stor og så sterk at den ville blitt så sterk, mye sterkere enn meg selv, den vil antagelig rett og slett komme til å drepe meg…..

Så jeg satser på den snille ulven, jeg kaster ikke bare maten ut og håper på det beste. Nå er jeg målrettet og sørger for at jeg mater den rette ulven Det er ikke noe lurt å skape et monster her.

Men jeg kommer fortsatt til å følge med. Jeg politianmelder, støtter opp om mobbofre og skriver, jeg mater bare rett ulv.

 

Når ble offentlig mobbing, trakassering og trusler offentlig akseptabelt i dette fordømte landet?

For noen dager siden ble det klart at Anne Brith Davidsen ville legge ned bloggen sin. Grunn; hun er blitt hetset offentlig i lang tid. Dråpen som fikk begeret til å flyte over var at det ble rettet direkte trusler mot  hennes barn. Hva faen er det som gjør at de/vi som velger å skrive om sin/vår hverdag, er så “uheldige” og blir toppbloggere må passe oss for å ikke bli krenket på det verste offentlig, og skal vi akseptere det? Nei sier jeg. Vi må si i fra. I dag har jeg meldt kvinneguiden.no til politiet.

Anne Brith Davidsen var på God morgen Norge og fortalte at hun nå la ned bloggen sin pga netthets og offentlig mobbing. Det som fikk begeret til å renne over for henne var at det var kommet direkte trusler mot hennes barn. Hun er selv åpen om at hun nok har tråkket over noen grenser noen ganger og gjort ting hun nok ikke burde ha gjort, hun som mange andre. Himmel, jeg har vel som mange andre i mitt 53 årige liv gjort en del ting som ikke har vært så smart alltid, men jeg har lært av mine feil og tenkt at ja, ja smart var det ikke Laakso, så har jeg lært av det. Har man ikke lært så er det dumt. Men det åpner vel ikke opp for offentlig skittentøyvask og trakassering og hetsing for det, spesielt ikke mot barna.

På nettsiden Kvinneguiden.no Rampelys finnes det egne tråder med forskjellige av kjendisenes navn. ( se det her) . De som skriver på dette forumet gjemmer seg bak et alias eller de er anonyme når man poster innlegg der inne. Det er utrolig at de får lov av moderator å legge åpenlyst ut navn og direkte trakassere folk slik som kvinneguiden Rampelys gjør (forum Her )

Denne har jeg forøvrig meldt til politiet for netthets i dag. Jeg synes det er rart at moderator på siden ikke går ut og moderer slik en moderator skal gjøre. Dette forumet er åpent, man trenger ikke være medlem for å gå inn å lese. Jeg har lest alt og har ikke vært medlem i forumet for å gå inn og lese noe i det hele tatt.

En annen ting som gjør meg rasende er når voksene mennesker går ut og mobber andre mennesker, og at de er anonyme eller de er i et eller annet alias. F.eks kjendis C., EiJente husvarm, Leselusa sosial. Det er tre eksempler på hvilke “profiler” man kan gjemme seg bak. Jeg skal banne på at flere av disse nettmobberne har barn og de sender barna sine avgårde på skolen med pekefingeren oppe og ber barna være snille og ikke erte noen på skolen i dag.

Vi har null toleranse på mobbing på skolen og vi sitter på Foreldremøtene sammen med skoleledelse og klassestyrer og andre foreldre der vi snakker om hvordan vi skal løse den “harde” skolehverdagen til barna våre. Hvordan skal vi slå ned på den voksende mobbingen i skolen.

Vi har ropt og ropt til politikere og vi har omsider fått nulltoleranse på skolen. Barna skal nå si i fra til en voksenperson hvis man blir mobbet, skal det gripes fatt i med en gang. Dette er blitt politisk vedtatt på Storting, i fylkesting og i kommynestyrer. Vi skal i felleskap slå ned på mobbesamfunnet der ute og alle blir glade.

Dere voksene der ute. Dere må huske på at små gryter også har ører. Dere er rollemodeller for deres egne barn. De hører hva dere prater om, de får med seg at du er en mobber, derfor mobber ditt barn på skolen. Du er med på at ditt barn blir en mobber.

Det går ikke an å si til ditt barn at det er ok å slå barnet bak det grønne gjerdet men ikke bak det brune gjerdet. Barnet ditt forstår ikke at du spytter på Ola, men klemmer Kari. Han/hun skjønner ikke hvorfor du kaster sten på alle som bor på venstre side av vegen, men ikke på høyre side av vegen.

Du skjønner det, hvis barnet ditt skal forstå nulltoleransen i skolen, så må du også vise barnet ditt at du lever etter nulltoleransen du også. Du vet det derre med liv og lære…

Mitt barnebarn spurte meg hva jeg holdt på med her om dagen, da jeg begynte å forfatte dette innlegget. Jeg forklarte henne at jeg skulle begynne å skrive et innlegg om mobbing. Om nettmobbing. Hun spurte meg hvorfor jeg skulle skrive det. Så forklarte jeg at jeg ville skrive det fordi jeg er så sint på folk som mobber, spesielt de som gjemmer seg bak anonymitet og alias. De er de verste for de tør ikke vise sitt sanne ansikt, de er feige. De verste er de som begynner å true barn. Da kjenner jeg at jeg at den finske sisuen stiger til toppen. Mitt barnebarn var helt enig med meg. Hun fortalte meg at noen ble ertet på hennes skole og jeg spurte om de da gikk til noen voksne. Heldigvis gjorde de det. Hvem skal de som utsettes for anonyme nettmobbere gå til??

Vel jeg ser på meg selv som den voksne som sier i fra her. Skal vi finne oss i dette folkens? Skal vi som skriver på nett, som blogger, og de da som ender som toppblogger og er så uheldig å gjør en tabbe eller tre, skal de måtte finne seg i mobbingen og hetsingen? Skal vi bare sitte stille og ikke gjøre noe? Anmeld sidene du finner på nettet til politiet. Det er lett. Du trenger ikke møte opp på politistasjonen en gang, du kan gjøre det her.

Lar vi dette fortsette så har de vunnet og det gidder jeg ikke finne meg i. Blir du med?

Nå synes jeg snart man skal høre på dem som kjenner ungdommen best!

Marco Elsafadi den tidligere basketballtoppen, er en av de som Regjeringen, Bystyrer, kommunestyrer, skoledistrikter og barnevern bør henvende seg til i forhold til forebygging av ungdomskriminalitet.

Marco ble kåret til årets forbilde på idretsgallaen i 2006. Han leder også New Page-stiftelsen og jobbet med å hjelpe vanskeligstilte ungdom i Bergen. Dette tilbudet ble imidlertid lagt ned i 2010 da flere kommuner valgt å gi egne tilbud til ungdom som da konkurrerte med New Page.

Det å legge ned de tilbudene er nok ikke det smarteste som ble gjort. Kommunene har ikke hatt råd til å opprettholde de samme tilbudene som New Page stiftelsen holdt på med. Det er klart at man får et samfunn som er oss fortjent. Hvis vi forebygger og investerer i ungdommen og fremtiden, så får vi en fin fremtid med bra ungdom. Sparer vi inn på budsjettene på dette punktet, ja så sitter vi igjen med regninga. Det er jo det vi ser noe av i dag.

“New Page jobbet på oppdrag fra barnevernet der vi fulgte opp én og én ungdom over lengre tid. Det var ikke noe hokus pokus, men tett oppfølging med tydelige, voksne rollemodeller som kunne hjelpe disse ungdommene tilbake til en sunn livsstil. Vi bisto i alt fra skolearbeid, sysselsetting og sunne fritidsaktiviteter. Vi samarbeidet med ungdommene, foreldre, barnevern, skole og politiet. Det handlet om at det var voksne som festet blikket i dem og holdt et løp over tid, slik at vi hjalp ungdommene å bli selvstendige, sterke og gode individer, forklarer Marco Elsafadi.” (ref. TV2.no)

les mer hva Marco Elsafadi sier her

Jeg er så hjertens enig Elsafadis utsagn om at det er to offer her. Både drapsmannen og offeret er offer i saken. Drapsmannen har ødelagt sitt eget og andres liv, men bak alt dette så ligger det også et ødelagt liv hos han, drapsmannens liv. Det er sikkert mange som har vist om og sett utviklingen i hans liv. Slik er det jo i alle tragedier. Det er en historie bak. en lang rekke hendelser som man på forhånd kunne ha gjort noe med og som det er for seint å gjøre noe med når tragedien er fullendt. Da er det for sent.

Jeg har sagt det før: La nå disse folka som har appell hos barn/ungdom å fortsette med det gode arbeide de gjør. Ikke konkurrer dem ut. Kommunale tilbud blir lagt ned, budsjettene holder jo ikke mål. Så lenge ting på budsjettene ikke er lovbestemt, så blir de utradert fra budsjettene når kommunene skal spare penger . De blir borte med et pennestrøk. Samarbeid med den 3.sektor i stede for å føle at dere ikke kan “sole” dere i glansen. Jeg kjenner jeg blir ganske så sinna. Intensjonen til kommunene er kanskje bra, at kommunen vil gjøre jobben selv, men alle vet jo at budsjetter er budsjetter .

hva tenker du?

 

Strafferabatt for vold mot barn. Hva Faen?

God morgen. Jeg er i kamphumør i dag. De skal tuktes de som man elsker. Barna skal tie og sitte stille i en krok. Hvis ikke så rundjules de. Politiet bruker alt for lang tid på disse sakene og når de er avklart får foreldre strafferabatt. Hva faen er dette?

Jeg tror ikke mine egne øyne når jeg leser nyhetene i dag. Jeg blir helt målløs. Foreldre som utøver vold mot sine barn på det groveste får strafferabatt. Dette er for meg helt uforståelig. For det første bruker politiet alt for lenge på undersøkelsene og når de blir avklart får altså mange strafferabatt. Les NRK granskningen her  Granskningen er interessant lesing.

Barn har krav på trygge oppvekstvilkår. De skal ha trygghet og forutsigbarhet.

FNs barnekonvensjon handler om dine og andre barns rettigheter. Den ble enstemmig vedtatt av alle landene i FN 20.november 1989. Barnekonvensjonen er en slags lov som sier at alle barn har rett til å være trygge og ha det de trenger. Den sier at staten har ansvaret for barna i landet, slik at de ikke blir mishandlet, utnyttet eller har det vondt.

Så klarer ikke foreldrene å ta seg av sine egne barn så skal altså staten, her altså forskjellige kommuner som representerer Norge.

Barnekonvensjonen gjelder i alle situasjoner og for alle under 18 år. Barnekonvensjonens riktige navn er ”FNs konvensjon om barnets rettigheter”. En konvensjon er en avtale mellom flere land og folk.
Barnekonvensjonen består av 42 artikler med rettigheter. Nedenfor ramser jeg opp noen av rettighetene.

Alle barn…

…er like mye verdt.

…har rett til et navn og en nasjonalitet.

… har rett til beskyttelse.

…har rett til helsehjelp og nok mat og drikke.

…har rett til å si sin mening og bli tatt på alvor.

…har rett til å gå på skole.

…har rett til lek, fritid og hvile.

…har de samme rettighetene.

Jeg synes det er viktig å minne hverandre på i denne kniv debatten at det er veldig tidlig man skal starte med forebygging. Det er alltid en årsak til at det blir slik. Jeg er forferdet over å lese denne NRK granskningen. Alle vet jo at vold avler vold og trygghet gir trygghet.

Hva mener du?

 

#voldinærerelasjoner  #blogg #blogginlägg #bloglovin #flesthverdager #life #Personlig #personligblogg #livet

Hva i all verden var det NRK prøvde på? Prøvde de å være morsomme? Jeg lo ikke, jeg ble rasende.

Som de fleste samer var jeg opptatt på 6.februar, dagen som er samefolkets dag. Derfor fikk ikke sett NRK sin sending fra Troms. Så jeg satte meg ned her om dagen og så den sammen med min mann og vi bare satt og måpte. Hva i all verden var det NRK prøvde på? Prøvde de å være morsomme? Jeg lo ikke, jeg ble rasende

.

Min farmor var flyktning i eget land under 2.verdenskrig. Hun kom hit sør fra Berlevåg med 10 barn og ett barnebarn. Flyktningene ble de først plassert i transitt mottak i Øyer for så å bli plassert rundt omkring på forskjellige gårder i distriktet. Min familie ble plassert på en gård i Vestre Gausdal. Da Krigen var over ønsket min farmor å dra tilbake til Berlevåg for å bli med på gjenoppbygningen, men de eldste barna så at de hadde en større fremtid her nede. Så de fikk kjøpt seg et bruk i Vingrom (kort fortalt). Det var ikke enkelt for dem, de hadde et finsk navn og finlenderne hadde jo som kjent kjempet sammen med Nazistene mot Russerne. Dette fikk jo de høre av skolebarna.

Jeg er født i 1965 og jeg fikk også høre det av skolebarna, vi fikk høre at vi skulle dra oss hjem dit vi hørte hjemme. “Din jævla finnjævel dra deg dit du hører hjemme.” Jeg husker godt jeg kom hjem fra skolen og spurte moren min om hva de mente med det, for jeg var jo fra Vingrom. Den siste gangen jeg hørte det, da var jeg 18-20 år og visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg lo, fikk latterkrampe, for jeg trodde ikke mine egne ører. Dette var fra en “unge” som jeg hadde vært nabo med. Det ble for dumt.

De gangene jeg spurte min farmor om vi var samer fikk jeg det samme svaret. Det var vi ikke, hvis vi var noe var vi Kvener. Det bar så mye skam med seg, det samiske. Vi var ingen “fjellfinn”, vi var bofaste. Noe som er kjent blant mange samer. Min farmor var sjøsame fra et sted som heter Strupen som ligger i Balsfjord og min farfar kom fra Hetta i Enötekio i Finske lappland. Deres historie kan fortelles en annen gang, det er verd en bok.

Så finner jeg tak i disse samiske røttene mine og jeg har skrevet om dem før. Jeg får integrert dem i hjertet mitt og jeg har en fot i den samiske/finske kulturen og jeg har en fot godt plantet i den norske bondekulturen fra Skjåk, hvor min mor kommer fra. Hver gang jeg tar på meg min bunad eller rondastakk og rutaliv som min oldemor fra min mors side har vevd og sydd er jeg veldig stolt. Men hver gang jeg tar på meg min sámi gákti reiser jeg nakken enda litt mer. Jeg kjenner at hjertet banker og sparker et mentalt bein til alle som sa ubekvem ord til alle oss samer, og jeg føler virkelig at jeg er fin.

På samefolkets dag 6.februar 2019 er de fleste samer opptatt, vi feirer samefolkets dag og vi føler oss stolte over dagen vår. Akkurat da glemmer vi litt det som har vært. Det kommer opp i politiske taler og dessverre så opplever fortsatt samer å få ubekvemsord ropt etter seg.

Da jeg kommer hjem den 6. februar er jeg for sliten til å se på NRK sin sending fra Tromsø. Men den ligger jo på nett og jeg tenker at den kan jeg jo se senere og i går satte jeg meg til rette sammen med min mann for å se og ble skikkelig lei meg. Selve sendingen var helt fin, men jeg fikk skikkelig vond smak i munnen av de innslagene som skulle være humoristiske i mellom innslagene. Det gjorde vondt langt inn i sjelen. Jeg spurte min mann om han syntes dette var morsomt, han er ikke samisk, og han lo heller ikke, han ba meg slå av. Eller rettere sagt, han lurte på om det gikk an å slette programmet.

De innslagene er dessverre med på å sette den samme merkelapp på den samiske befolkningen som det alltid har gjort. Jeg ble såret og sint. Det hjelper ikke om det er samiske underholdere som har laget det. Jeg syntes ikke det var humoristisk, jeg fant det heller krenkende. Og jeg må bare si at jeg faktisk er en person med masse selvironi og humor også over egen person. Men så mye selvironi har jeg altså ikke.

Jeg håper at NRK kan gå i tenkeboksen her. For jeg vet at dette ikke har vært vanskelig for bare meg, det har vært vanskelig for veldig mange. Vi ønsker å kle oss i vår gákti og bære den med stolthet uten å få pekefingerne mot oss og mødre må fortelle barna at der går en same. Vi trenger ikke at NRK er med på å fremmedgjøre oss som raringer. Jeg har aldri sett at NRK har hatt slike pause innslag på 17.mai sendingen sin, hvor dere latterligjør etnisk norske om hvor dumme de er. Tenk på det neste gang dere skal lage en sending om deres egen urbefolkning.

Med vennlig hilsen ei som ikke visste at hun var same før hun var 20 år

se linken til NRK sápmi  her