Reklame | https://arnika.no/Lagersalg/Default.aspx

Ja jeg klarte det. Her med Raudalsvatnet i bakgrunnen.

God formiddag Godtfolk.

I dag blir det nok innedag. I alle fall til litt ut på dagen. Det er så stor forurensing over Lillehammer i dag at jeg som har Astma ikke har så lyst til å bevege meg ute. Jeg anbefaler alle der ute som kjører på piggdekk til å legge om til sommerdekk. Skulle også ønske at flere kunne benyttet seg av vennekjøring, eller kollektivt. Det er helt utrolig at denne fine byen vår er en av byene i Norge som er mest forurenset. Tenk om vi kunne fått flere elektriske biler, eller hybrider. Men jeg har prosjekter inne også jeg. I dag skal jeg gjøre ferdig beltet til kofta mi, for på lørdag er det 10 års jubileum til MJØSAN DAJVE SAEMIEN SIEBRIE / MJØSSAMER. Jeg skal finne frem et dikt jeg har skrevet om identitet.

17. mai for noen år siden. Meg i koften min.

Jeg skulle ønske jeg hadde bilen min her nå når det er så stor forurensing. Da skulle jeg dratt bort fra byen og gått tur i skogen, jeg elsker skogen. Spesielt gammel skog, der får jeg puste. I dag har jeg tatt smertestillende og astmamedisiner og lengter ut, selv om jeg vet at jeg nok ikke hadde kommet lang. Når jeg nå sitter her og lengter ut så svirrer tankene om så mye. Nå svirrer de rundt et tema som stadig vekk dukker opp om kronisk syke og mennesker som har skjulte handikap. Dvs sykdommer som ikke synes. Vi får stadig kommentarer, skjeve blikk hvis vi møter noen på Kafè og kanskje har pyntet oss litt ekstra. Jeg har følt mange ganger at jeg måtte forsvare at man ikke “ser” diagnosene mine på utsiden. Folk ser oss jo bare når vi er friske nok til å vise oss ute. Til og med legene ser meg kun når jeg er frisk nok til å komme meg til dem. Jeg har måtte avbestille timer fordi jeg ikke har klart å komme meg til legen. Jeg har ringt og sagt, “beklager jeg må avbestille for jeg er for syk til å komme”. Den siste var hjertespesialisten, jeg klarte ikke å gjennomføre en stresstest.

Så de få gangene jeg klarer å sitte på Kafè så gjør jeg det med god samvittighet, og de gangene jeg kan nyte en ferietur sammen med min flotte mann, eller en fjelltur så gjør jeg det. Men de gangene vi er på Kafè eller fjelltur/ferietur så er vesken full av medisiner i tilfelle ett eller annet anfall, eller smertelindring må til. Man drar jo aldri noen sted uten. Det kreves planlegging for å dra noe sted i det hele tatt.

Fra Øygarden, der min mor er kommer fra, etter en tur på Kollungen. Storm og meg, 7 år siden.

Men jeg skjønner jo at folk undrer seg. Som jeg har skrevet før, så klarer jo ikke engang de nærmeste å skjønne dette. For vi er jo verdensmestere til å late som vi er friske, vi er verdensmestere til å gjemme oss bort når vi ikke er bra. Jeg gjemmer meg på soverommet mitt og gråter mine modne tårer for meg selv. Jeg ville aller helst gått til mine kjære og bedt om trøst, men jeg gjør det jo ikke. Hvorfor gjør jeg ikke det? Fordi jeg føler meg som en klamp om foten allerede og har følt meg som det i mange år. Jeg klarer så alt for lite. Jeg skulle så gjerne gjort så mye mer, skulle så gjerne hatt energi til å bygd på forholdet vårt. Men det klarer jeg heller ikke å gjøre. Hvis noe går ut av min lille hverdag og stresser meg, så blir jeg syk. Da klarer jeg ikke bygge på noen ting. Så jeg skjønner at de som som er nære oss har det slik, og i perioder går litt lei og ikke helt skjønner at vi flater helt ut.

Jeg gjemmer meg på soverommet og gråter mine modne tårer

Så når de nærmeste ikke skjønner det, så er det ikke noe rart at folk som bare kjenner litt til oss ikke forstår. 

MEN, her kommer det. MEN hvorfor skal vi måtte rettferdiggjøre oss ovenfor Gud og hvermannsen hele tiden? Vi har hatt nok med å bevise helsetilstanden vår ovenfor helsevesen og NAV og myndigheter. Når vi så har kommet i en slik situasjon så er det en evig diskusjon fra myndigheters side om hvor mye uførepensjon vi skal få??? Himmel jeg har arbeidet siden jeg var 15 år. Jeg mener da virkelig jeg skal ha igjen for de skattepengene jeg har betalt inn i felleskassa. De rike skal få skattelette, vi skal få mindre trygd og hvermannsen skal ha  en mening om jeg skal få “lov” til å sitte på Kafè å drikke kaffe og hele tiden måtte rettferdiggjøre det. Jammen sa jeg det….

Jeg spør aldri noen om hva de tjener i lønn. Jeg spør aldri hva folk arbeider med, eller hva de gjør i hverdagen hvis de ikke forteller meg det selv. Det er uhøflig og utrivelig. Vi har alle noe, jeg har valgt å prate høyt om mitt, men det er greit hvis folk ikke vil det også, og det må folk respektere. Så la dem få lov til å drikke kaffen sin i fred eller bare la dem få nyte fjellturen sin.

Jeg nyter kaffen i fred på fjelltur.

Hilsen Toivosdattera som ønsker dere en flott helg. Kanskje dere skal på fjellet?

Husk å ta vitaminene dine. Titt innom https://arnika.no, gi opp min terapeutnøkkel  211350 du får 10% på alle dine kjøp

#blogg #natur #hverdag #helse #flesthverdager #arnica #kronisksyk #me #fibromyalgi #fatique #artrose #ms #migrene #closter #kafè #fjell #blåtur #hund #vitaminer