Nå holdt mobilen på å stave til soldag, og det er det slettes ikke her, for her i Skjåk snør det. I dag skal vi besøke litt slekt av meg. Jeg skal innom min aldrende tante B. Hun er jeg veldig glad i. Hun giftet seg med mammas eldste bror og de overtok gården hvor mamma kom fra. Hun bor selvfølgelig ikke der nå, nå bor hun i en liten aldersleilighet. Jeg skal også innom sønnen hennes.
Vi har vært på en liten biltur i dag. Det har vært en koselig dag. Vi endte på Sognefjellet. Nydelig vær helt til toppen, der det begynte å heller ned mot Sogn. Da kom tåka og det begynte å snø.
Vi fant ut at vi dro tilbake til broren til Kai, som har kjøpt seg en gård i Skjåk. Vi satset ikke på å ta turen over. Men stoppet og tok en kaffe på Sognefjellshytta.
Det har vært en koselig dag, selv om jeg ble syk igjen. Magen min renner som vann og jeg fant ut st det er lurt å være noen få skritt fra et toalett. Det blir ikke store utfartene. Men noe.
Jeg blir utrolig, slapp av dette, og skal til legen over helgen. Nå må vi finne ut hva vi skal gjøre. Det går jo nesten ikke an å planlegge noe. Veldig vanskelig å vite hva man skal spise og ikke spise . For plutselig så tåler jeg ikke noe jeg tålte 14 dager før. Alternativet er jo ikke å slutte å spise. Ja ja, dagen har i allefall vært super.
Og jeg foresket meg veldig i et slikt bord i dag, men det var jo ikke til salgs. Håper ett dukker opp på min veg ❤️
Jeg ønsker dere en god lørdagskveld. Hilsen toivosdattera
Vi er i gang. Blåtur er blåtur og vi kjørte slettes ikke østover, men nordover. Er nå i Skjåk. Hadde et lite bord på et par – tre meter som skulle leveres.
Jeg er litt glad for at det ble innomhus i natt, for jeg sliter veldig med magen min. Men det er ikke noe å gjøre med. Hvor veien videre går får vi se. Blir nok over et fjell tenker jeg.
Moen før vi drar får vi ta en tur innom bakern i Lom å kjøpe verdens beste brød og kose oss med litt kaffe. Kanskje vi rusler litt inne i fjellene her. Det ser ikke ut som det er så mye snø igjen.
Kanskje vi krabber over Sognefjellet og tar en pause her som i fjor. Dette vêr siste blåturen Storm var med på. Jeg holder dere oppdatert. Toivosdatter
I går kveld skrev jeg litt om hva jeg har prøvd å gjøre. På Facebook har jeg opprettet en side som heter Rita Laakso. Det er en side hvor jeg legger ut bilder av produktene mine etter hvert som jeg lager dem. Jeg har dessverre ikke noe lager, men kan ta opp bestilling på mål. Bloggen blir både en personlig blogg, hvor jeg skriver generelt om miner meninger og min hverdag, MEN jeg jobber med å opprette en nettbutikk og den kommer etterhvert.
I dag pakker jeg snipp sekken og setter meg i Rød bilen med 4 hjul, setter nesen mot øst og drar på en blåtur. Regner med at vi krysser grensen og havner i Sverige. Vi surrer nok litt både i den norske og den svenske Finnskogen. Liker Finnskogen godt, små fine Finntorp søker vi opp da. Vi sover i bilen og håper det ikke blir alt for kaldt, slik det var i nyttårshelgen da vi dro nordover.
her skal vi sove i bilen på veg mot Myken. Vi har en stopp like utenfor Majavatn. Det var som å sove i en isboks. Men med god sovepose, gode votter og god skinnlue så gikk det bra 🙂
Nå er det spådd greit vær og vi får ha med regnjakka og sydvest. Når vi drar på disse turene så stikker vi innom alle håndtværk butikikker vi kommer over. Det kan være noe vi ikke har sett før og det kan være noe vi har bruk for. Som regel har vi det før, eller vi kan lage det selv. Men det er til inspirasjon for oss og det er kjempefint.
Jeg må bare begynne å pakke. Det er mye som skal med. Det viktigste som skal huskes på er medisiner og ullklær og håndarbeid. Ja, du leste riktig. jeg må ha med håndarbeid når jeg sitter i bilen og Kai kjører.
har jo noe å velge i her da. 9-10 prosjekter bare i sofaen 🙂
Tror det blir nålebinding og hekling (til sitteunderlag). Det trenger jeg nesten ikke se på. Det går på automaten. Gleder meg som en unge til denne turen og i mai blir det mange. Det som er litt trist er at Hunden Alice drar fra meg og hjem til eieren sin i dag. Jeg er blitt veldig glad i Hunden Alice, hun er morsom. Har utrolig mange utrykk. Men hun kan jo ikke flytte helt inn her, bare litt. Regner med at dere får høre mer fra henne.
.
Hunden Alice som elsker å gå i skogen, spesielt nå når snøen smelter. Det kommer frem så mange gode lukter.
Nå skal jeg gå å pakke snippesken, huske på det viktigste. For meg er det ull underst. Det har jeg stort sett underst hele året når jeg er på slike turer. Hvis du klikker deg inn på instagrammen min, så ser du en del bilder fra disse blåturene våre. Du ser dem på FB også. Jeg kommer ikke til å være så aktiv på bloggen, men jeg kommer til å legge noe ut på Instagram.
Her er vi veldig langt øst i de finske Karelen, har parkert bilen for kvelden og rusler mot et fugletistetårn på en myr. Har jo med bobler på en flaske.
Ha en god helg og 1.mai der ute og nyt tilværelsen. Det skal Toivosdattera gjøre i helga. Kanskje jeg kommer over et Svensk 1.maitog som i fjor
Nå er det en del salg ute også, jeg har vært og handlet på Members.com. De har veldig mye fint nå og mye salg. Klikk deg inn på linken på siden min og ta en titt så ser du om du liker noe.
Det er torsdag kveld. Sola skinner og jeg er fortsatt våken. Utrolig men sant. I dag har jeg holdt på borte på vevhula som jeg har sammen med mine fine venninner. Jeg har hvilt litt i ettermiddag altså, men jeg motsto fristelsen til å kravle godt under dyna for natta. Himmel jeg oppfører meg jo som den 7.mor i huset og ikke som jeg bare er så vidt passert 50 og noen år….. I dag har vi rydda på hula vår, vi har organisert. Det er mye som skal på plass, vi har fått tak i mange vever og utrolig masse garn. Da må vi har ting på rett plass.
Vi ble veldig fornøyd med kjøpet av disse tre her, spesielt når vi bare hadde tatt det på øyemål. Det ble mye bedre for oss der. Renningsbommen ser ikke så veldig ut som den tar så skrekkelig stor plass heller. Jeg gleder meg til jeg blir ferdig med den 10 meter lange løperen nå. Det begynner og minke på nå, men det er fortsatt igjen et stykke. Det er et pirk. Jeg vever med 4 tynne lintråder i skyttelen. Tror det blir bra til slutt. Den skal altså ikke være 10 m, skal dele den opp i flere løpere.
I dag har jeg også begynt å lage meg en nettbutikk, så det kommer noe snart folkens. Jeg har utrolig mange prosjekter gående. Dere vet jo at jeg holder på med mye rart. Akkurat nå tror jeg at jeg har 9 eller 10 prosjekter gående. Jeg er litt slik som Pippi. Det har jeg aldri gjort før…..så det klarer jeg helt sikkert!!! Det er et godt utgangspunkt for alle.
Jeg har holder som sagt på med å få opp en nettbutikk. Jeg kommer nok ikke til å ha noe lager, men tar opp bestilling. Jeg strikker, hekler, nålebinder, vever, karder, spinner både på rokk og håndtein (lærer fortsatt). Jeg tover og filter. Jeg spikker treskjeer og smørekniver. Det blir mye samisk Duodji. Men også mye tradisjonshåndtverk.
Akkurat nå er det Asker sokken som er under utarbeidelse, men den kan jeg bare sitte å strikke når jeg er alene. Det er mye mønster og jeg må følge med og telle hele tiden. Man kommer jo inn i mønsteret men vipps, så er det litt annerledes. Jeg gleder meg til den blir ferdig. Som sagt skal vi på blåtur i helga og frem til tirsdag. Da må jeg nok ta med meg litt nålebinding, for det er slike ting jeg klarer å gjøre når jeg sitter sammen med flere.
Det er ikke for mye mønster. Eller så kan jeg jo ta med pjoning eller hekling eller nålebinde sitteunderlag til middelalderfestivalen på Hamar 2.helgen i juni.
Det er slike ting jeg holder på med, som jeg skal ha i min nettbutikk. jeg skal ikke glemme å nevne mine fantastiske plantefargene garn. Det er merino ull garn fra Kvam. Det er kjempe godt garn, og det blir veldig godt når det plantefarger. Vi håper vi kan sees på Hamar under middelalderfestivalen. Bare ta kontakt så får dere mer informasjon.
Jeg har denne kurven helt full med masse farver nå og det blir nok enda mer før juni tenker jeg. Over helgen skal vi prøve å bygge oss en oppstadvev slik som vikingene, eller rettere sagt en Grenevev som samene brukte innen myk Duodji.
Fra Wikipedia:Greneveving er en samisk husflidsspesialitet innen myk duodji. Veven er en oppstadvev Oppstadveven var også i bruk innen norsk kultur, og var særlig populær i vikingtiden. Vevtypen har – i alle fall siden 600-tallet – også vært en del av samisk kultur- Den var lett å ta med seg under flytting og lett å sette opp. Men sjøsamene var de viktigste produsentene av grener, og produksjonen var stort sett for salg til flyttsamene, men også til nordmenn.
Rekonstruert oppstadvev i Arkeologisk museum
En gren eller ratno på samisk er et stort ullteppe med et karakteristisk mønster. Slike tepper ble brukt som vinterteltduker, som sengetøy og til flere andre formål. De var også salgsvarer, og nevnes i regnskapsbøker fra bergenshandelen.
Etter andre verdenskrig ble greneveving en viktig samisk husflidsprodukt, særlig i Kåfjord kommune.
Jeg har jo aldri gjort dette før, men Pippis ord klinger godt i ørene mine og mønster på renning har jeg, så dette klarer jeg nok. Dessuten skal jeg jo få hjelp. Ha det fint i natten og sov godt.
Hilsen og godt natt fra Toivosdattera som gleder seg til at nettbuttikken er på plass
Jeg er så utrolig trøtt. Klarer ikke å våkne. Nå har jeg mer eller mindre sovet siden søndag. I går klarte jeg å komme meg bort til vevhula. Jeg har da hatt planer om det hver dag. Heldigvis har hunden Alice vært her og vekket meg slik at jeg har klart og kommet meg ut av senga så hun har fått tømt blæra. Det er godt vi har en stor hage og det er godt den ligger i solhellinga akkurat nå, så snøen er blitt mer eller mindre borte. Det betyr at hunden Alice har mye og boltre seg på. Jeg forstår ikke hvordan jeg noen gang har klart å arbeide, men det er da sikkert derfor jeg har blitt en uførepensjonist i relativt “ung” alder.
Nå skyldes det sikkert pollensesongen som blir puttet opp på alt det andre. Jeg forstår ikke hvordan min søster og alle andre allergikere på min alder klarte å gjennomføre barne og ungdomsskolen med de gamle allergi og astmamedisinen. Jeg husker Tavegyl og Rinomar tabletter med gru. Vi sov oss jo gjennom skolen. Jeg klarte meg vel ganske så greit, for jeg var i utgangspunktet ei urokråke og klarte ikke sitte rolig i 5 minutter, så de roet meg vel litt ned. Men de gjorde jo noe med konsentrasjonen, jeg husket jo ikke noe av det som jeg leste. Måtte jo pugge alt. Men det ble jo folk av oss også. Min mor pleide å si det. “Jaja, det vart da folk tå døkk å Rita”, sa hun til meg stadig. Jeg vet ikke om det var et kompliment, men velger og ta det som det. Ler litt når jeg tenker på det.
jeg liker meg i skogen og drar så fort jeg kan og orker på tur. Her er jeg i de finske skogene på blåtur. Nå er jeg godt medisinert og har alltid med medisiner i tilfelle anfall.
Hun løp rundt med støvfilla bestandig for med to unger med astma allergi for støv var det ikke noe greit. Nå må jeg innrømme at jeg ikke har det støvfritt i huset og jeg tror jeg har vunnet over den. Både min mor og min far kom fra gård og som barn tenkte vi jo ikke på at vi skulle holde oss unna dyrene eller høyet. Men etter den søte kløe, kommer den sure svie. Da ble det foreldre som måtte medisinere tette unger. Selv om jeg synes jeg hadde det ille hadde min søster det veldig ille. Hun tålte ingen ting. Hun ble syk av alt, til og med været. Det er jeg blitt i voksen alder. Var det tåke fikk hun astmaanfall, regnet det ble hun syk, ja det var svært lite hun tålte. Som voksen er hun blitt nesten frisk. Jeg sier nesten, for det ser ut til at noe har kommet tilbake.
Jeg ble veldig mye bedre i voksen alder, men så kom jeg i overgangsalderen. Det må dere være klar over, ting som har vært veldig bra kan komme igjen i overgangsalderen. Det er noe skikkelig dritt. Det som er viktig for dere å vite er at man faktisk nå kan få vaksine for allergien sin. Be legen din henvise deg til en spesialist, det er ikke noe vits å gå med disse plagene hvis du kan få en vaksine mot dem. Jeg er helårsallergiker så det blir litt vanskelig. Jeg er også allergisk mot acetylsalisylsyre og det finnes i all mat og da må jeg gjennom en ASA behandling, men det kan jeg skrive i et annet innlegg for det er såpass komplisert. Det er veldig mange med astma som får denne allergien.
Jeg har også hatt veldig god hjelp i perioder av homoepatmedisin. Hvis du har hatt behandling av homeopat før og det har hjulpet deg, så ville jeg absolutt gått til homeopat og prøvd det mot allergien min også. Da behandler de deg med pollen rett og slett. Men du må begynne tidlig, gjerne midt på vinteren, kanskje på høsten.
Jeg er også flink til å ta mine vitaminer, det har jeg sagt før. Er du usikker på om du skal ta så gå til legen og få han til å ta en blodprøve for å se om du har nok vitamin og mineral lager i kroppen. Vi trenger D vitaminer her oppe i Nord, vi trenger B vitaminer, E vitaminer er viktig, C vitaminer, Magnesium, Zink, Kalcium og Omega fettsyrer, ja jeg kan ramse de opp. Selv om du tar D vitamin så er ikke det det samme som Tran. Dette er en av mine kjepphester, selv om legen sier at jeg ikke trenger å ta vitaminer, så tar jeg tilskudd i alle måneder det er R i. Et godt immunforsvar gjør oss friskere.
Hvis du vil kan du klikke deg inn på linken på siden min https://arnika.no og handle der, gi opp min terapeut nøkkel som er 211350 og du vil få 10 % på alle kjøp.
Nå skal jeg drikke min kaffe, så skal jeg kle på både meg og hunden Alice og jeg tar henne med meg ut på en liten tur. Senere går jeg bort på vevhula. Jeg har noen prosjekter her hjemme også. Ett av dem er i hagen. Jag må rydde opp noe som dukket opp når snøen ble borte. Storm er borte, men det han etterlot seg i hagen ligger der fortsatt. Jeg har litt av en jobb å gjøre.
meg og min lille hund like før jul.
Jeg ønsker dere en god dag med eller uten allergi. Nyt solen og våren, ta vitaminene og hold deg frisk. I morgen legger vi ut på blåtur og blir borte en ukes tid. Skal prøve å legge ut bilder, hvis ikke så skriver jeg litt når jeg kommer hjem.
I dag skal jeg snakke litt alvorlig om ting som mange i min alder sliter med. Jeg er en av dem som kom tidlig inn i overgangsalderen. Jeg var kun 38 år når jeg braste inn i overgangsalderen. Jeg husker jeg sa til legen, “så fint da, så blir jeg ferdig med den greia der” Da mente jeg jo mensen. Den hadde jo ikke vært brukenes til noe godt allikevel. Jeg er en av de som er ufrivillig barnløs og har hatt mine sorger på det. Jeg skal nok skrive litt om det en annen gang, for dette innlegget skal handle om noe helt annet. Når jeg så sa dette til legen, sa han til meg at det slettes ikke var noen fordel, for jeg kunne komme til å slite med den i 20 år. Så ille ble det jo ikke, men nærmere 10 år ble det. Men det jeg ikke regnet med var at jeg skulle få slite med andre ting også.
Jeg har jo som sagt noen autoimmune diagnoser og jeg utviklet også noe som heter Sjøgrens syndrom. Den er litt vanskelig å diagnostisere, for man må innom så mange spesialister. Øyelege, tannlege, gynekolog, øre/nese/hals og til sutt Revmatolog. Jeg har jo vært gjennom alle disse. Gå inn på https://www.revmatiker.no/diagnose/sjogrens-syndrom/ og les litt om diagnoser (Sjøgrens syndrom). NRF er interesseorganisasjonen for revmatiske lidelser i Norge.
Sjøgrens syndrom går på slimhinnene og jeg oppdaget det ved at øynene mine rant noe helt forferdelig. Det høres litt rart ut at øynene skal renne når man har tørre øyne, men øyelegen sa med en gang når jeg forklarte hva problemet mitt var at hun visste hva som plaget meg. Hun sa,”du har helt sikkert ikke noe tårer”. Det stemte. Ingen tårer, så jeg måtte begynne med kunstige tårer. Så merket jeg at jeg var så utrolig tørr i munnen og tennene mine begynte å knekke for ingenting. Jeg som alltid har hatt sterke tenner, og leppene mine og huden min alltid var tørre. Da måtte jeg begynne med kunstig spytt, noe som jeg forøvrig synes er noe fryktelig dritt.
Så kom vi til det største problemet og noe som jeg satte i forbindelse med overgangsalderen. Overgangsalderen er sikkert noe skyld i det, men gynekologen sa til meg at jeg skulle kommet 10 år tidligere. Jeg hadde ikke en millimeter slimhinne en gang. Det var ikke rart jeg fikk vondt under samleie. Det var så vondt at jeg kunne skrike noen ganger. Jeg skjønte ikke helt hvorfor det var slik, for jeg hadde alltid vært glad i sex med min mann. Nå ble det til at jeg gruet meg og unngikk det. Jeg mistet rett og slett lysten. Men det finnes hjelpemidler der ute. Apoteket har, så gå og spør, vær åpen om problemet så får du hjelp.
Noen ganger er det skrekkelig vondt med disse tørre slimhinnene i skjeden, til og med når jeg går, så jeg smører meg ofte flere ganger i uka i skjedeinngangen. Det er viktig av jeg skal ha det så komfortabelt jeg bare kan ha det. Jeg synes det er kjempetrist for både meg og ikke minst min mann, for jeg har vært veldig glad i vårt sexliv. Og selv om vi begynner å dra på årene så savner jeg intimiteten vår. Spesielt i de periodene jeg er i form og tåler at han kan ta på meg.
Husk det alle kvinner der ute. Ikke la det går så langt som meg. Søk hjelp med en gang dere merker at det er et problem, det finnes hjelp. Finn dere en god gynekolog og spør på Apoteket.
Jeg har ingen god dag i dag. Kroppen har det nok helt greit, men jeg er så usigelig trett. Forferdelig trett. Jeg har vært det siden den fantastiske dagen vi hadde i helgen. Bursdagen til foreningen min, Mjøsen og Omegn Sameforening. Søndag lå jeg hele dagen og sov, og i går sov jeg hele dagen. Det kan være uforståelig for andre mennesker at det går å sove slik, men når utmattelsen kommer over deg så er det svært vanskelig å holde seg våken. Et blogg innlegg bruker jeg da hele dagen på. Du kan lese litt mer om Fatique på linken her: https://bindevevssykdommer.no/fatigueutmattelse/
Man føler seg skikkelig utmattet, søvn betyr ikke nødvendigvis at man føler seg mere uthvilt. Men noen ganger er det helt umulig for meg å klare å våkne. I går for eksempel så hadde jeg nesten ikke mulighet til å holde øynene oppe. Var bare innom lap-toppen å skrev på blogginnlegget for å prøve å bruke hjernen litt. Jeg begynte på innlegget klokken 0900 på morgenen og la det ut rundt kl 1500. Det tok si tid. Enkle oppgaver blir uoverkommelig. Men det er viktig å prøve å være litt i aktivitet og heller legge inn noen hvileskjær igjennom dagen.
Som sagt så hjelper det å høre på musikk. Mari Boine er en av dem. En annen er den nyeste Running Wolf av Mikkel Gaup.
Gå på Spotify, platekompaniet eller iTunes og kjøp den. Den er flott. Jeg liker Joik. I joiken så finner jeg det språket jeg ikke har og det er fantastisk. Joiken gir meg også en kraft. Den er kraftfull og gir meg jording.
Nyt tirsdagen der ute. Nå samler jeg krefter til å ta hunden Alice med på tur. Hun skal hjem på fredag og da kommer jeg til å savne henne <3
Det er visst ikke bare jeg som er trett i dag. Hunden Alice har utrolig merkelige avslappings stillinger. Jeg klarer knapt å holde øynene åpne. I dag skal jeg være med på Internasjonal dag på Lillehammer vdg.skole syd. Det skal serveres samisk mat og vi skal møte opp i Kofte. For at jeg skal klare å komme meg dit, må jeg hvile meg i hele dag, hvis jeg i det hele tatt kommer meg dit.
I går skrev jeg litt om mitt politiske engasjement. På hele -90 tallet var jeg engasjert lokalpolitisk i bystyret i Stavanger og nå engasjerer jeg meg i Same politikken. Men det er ikke bare derfor jeg er med i MJØSAN DAJVE SAEMIEN SIEBRIE / MJØSSAMER. Jeg er med i foreningen for å ha et samlingsted der jeg kan være sammen med Samer. Der jeg kan holde på med, samt å lære samisk håndverk (Duodji).
Noen av damene i foreneningen på frynsekurs
Dette betyr mye for meg resten av foreningen. Vi har det så morsomt på disse kursene og det er sosialt. Samtidig har vi språkbad, vi lærer oss ord og utrykk på hva ting heter. Det skaper samhold. Vår forening er spredd utover Hedmark og Oppland. Vi slo sammen fylkene våre før Stortinget i det hele tatt tenkte tanken på fylkessammenslåing. Det er et stort område, men vi er mobile og det er godt. Håndverk er også viktig for meg. Jeg holder på med veldig mye og jeg bobler over av kreativitet. Jeg tror at hvis vi ikke bruker hjernecellene våre, så dør de. Og kreativitet skaper glede, og når du er glad øker stoffet dopamin i hjernen din. Dopamin utskilles og er knyttet til følelsen av behag og tilfredshet, dvs at det forsterker intensiteten av nerveimpulsene. Øker tilfredsheten så ønsker man jo å holde på med det- og omgås de som gjør en glad.
Jeg er også glad i å bruke trommen min og bruke stemmen min, men dessverre så er det alt for sjelden jeg gjør det. Så stemmen blir litt borte igjen når den ikke brukes. Jeg har flere ganger tenkt at nå må jeg gjøre det jeg så mange ganger har tenkt å gjøre, nemlig få den skikkelig frem. Jeg vet hvem jeg skal spørre om å få hjelp til det. Det tror jeg at min venn Mikkel Gaup skal få prøve seg på. Han tar på seg slike vanskelige tilfeller som meg.
Mikkel Gaup, tatt av meg i Kulturhuset Banken 20.4.18
Jeg har alltid sunget. Fra jeg var liten jentunge. Da diktet og sang jeg om alt jeg så rundt meg. Foreldrene mine fortalte til oss barna at vi ikke måtte fortelle hva som ble sagt hjemme. Jeg gjorde ikke det, men jeg sang om det. Jeg hadde en onkel, en eldre bror av pappa som sa til meg, “Rita kom å syng en sang til meg”, og da sang jeg om han pappa sa det og ho mamma sa det… Det var ingen som fortalte meg at det var forbudt å synge om det. Så onkelen min var fullt informert om hva som foregikk i brorens hus en periode, frem til foreldrene mine fant ut hva som foregikk. Da jeg ble eldre begynte jeg i kor. Men sang gleden forsvant da en kjærest begynte å le av meg en gang jeg sang. Han ødela sang gleden min. Jeg fikk en skikkelig knekk og mistet troen på at jeg i det hele tatt hadde sangstemme. Når sant skal sies, så har vi alle i denne familien sangstemme, bare vi bruker den. Deretter sang jeg bare aftenssanger for nieser og nevøer i lang tid. Husk at dere aldri må gi en skeiv kommentar til noen, det kan ta helt fra dem selvtilliten. Det gjorde det hos meg.
Jeg og tromma. Porsanger fjorden
Etter en livskrise fikk jeg livet snudd på hodet. Jeg stod midt i livet, hadde gjennomgått en skilsmisse, møtt en ny mann og lette samtidig etter hvem jeg egentlig var. Jeg hadde vært sammen med min forhenværende mann siden jeg var 13 år, på og av. Vi skulle nok gå hver vår veg, for vi var slettes ikke bra for hverandre. Han hadde funnet kjærligheten på nytt og jeg hadde funnet kjærligheten på nytt. Det var veldig bra, det unnet jeg oss virkelig begge to, ikke minst hans nye kone. Så møtte jeg sjamanen Ailo Gaup. Jeg var så heldig å få lov til å lære av han og bli hans elev, da fikk jeg tak i stemmen min igjen. Ikke bare korstemmen min, men urstemmen kom frem. Jeg er så glad for de årene jeg fikk være sammen med Ailo. Han hjalp meg å få tak i min indre stemme mitt samiske ståsted.
Her er vi på den siste shaman gatheringen med Ailo. Her har min bror Stig Arto og jeg stått i bresjen med å lage denne gedigne drømmefangere til Ailo. Han drømte om en stor drømmefanger. Da ga vi han selvfølgelig det.
Jeg kan jo ikke glemme å nevne Ester Utsi som jeg møtte på Kjølnes fyr i Berlevåg. Vi hadde en fantastisk dag sammen, hun ga meg healing. Det var en selvfølge at vi skulle møtes i Berlevåg og ikke i Tana. Da vi snakket i telefonen på forhånd så fortalte jeg henne at hun måtte tro jeg var litt “gal” som ringte henne, for jeg hadde drømt om henne, og at vi skulle treffes. Hun trodde jo selvfølgelig ikke at jeg var gal. Hun spurte bare hvor jeg ville at vi skulle treffes og da jeg hørte at hun var på fyret i Berlevåg begynte jeg bare å le. Hun forstod hvorfor da jeg fortalte henne hvorfor jeg lo, at pappa var født i Berlevåg og familien ble tvangsevakuert sør-over under 2.verdenskrig og at jeg aldri hadde vært der oppe. Jeg har jo også noen kusiner der oppe som jeg kunne hilse på. Det ble en uforglemmelig blåtur. Min mann Kai var med og det var mye som ble satt på plass på denne turen.
Ester Utsi utenfor Berlevåg fyr.
Jeg har mye å takke både Ailo og Ester for. Jeg er veldig glad for at de to har krysset min veg. Ailo har vært i mine tanker hver dag siden han døde, så han er nok med alle oss som har lært av han. Ester er jeg sikker på at jeg vil møte igjen en dag. Våre veger vil nok krysses igjen en dag.
Tomrommet som var der fra jeg var liten er fylt med alle disse flotte menneskene som har hjulpet meg på veien og som hjelper meg i dag. Nå er det bare språket som skal på plass, og jeg håper jeg kan få det til. Jeg må bare si til hodet mitt at det skal gå. For jeg nekter å være språkløs lenger.
Selv om jeg er av Samisk opphav så er jeg også av norsk opphav. Min mor var norsk. Hun var av stolt bondeslekt. De var mange søsken der også, 10 i tallet og jeg er utrolig stolt av mitt norske opphav også. Jeg er veldig glad i Bråtådalen i Skjåk. I alle mine tanter og onkler og mine fettere og kusiner.
Storøygarden i Bråtådalen i Skjåk
Her i Vingrom vokste vi opp som en stor søskenflokk for vi bodde så tett. Men vi kjenner alle fettere og kusiner på morsiden også. Disse to familiene ble veldig godt integrert i hverandre. Jeg ble f.eks døpt på min mors yngste søsters konfirmasjonsdag i Nordberg kirke. Da reiste rubb og stubb av Laakso (de som kunne /hadde bil) opp til Bråtådalen. Så jeg er stolt av begge halvdeler og begge halvdeler er like viktig for meg, de er begge meg. Men de må balansere – Jeg må vite like mye om den ene som jeg vet om den andre. Hvis ikke så skaper det ubalanse og ubalanse er det verste jeg vet.
De som fortjener mest heder er mine to bestemødre. De to integrerte disse to familiene i hverandre. Jeg kjenner på hvor mye det tar på meg når mine barnebarn er her, og de er bare to, mens mine bestemødre hadde altså 10 barn hver. Du kan jo tenke deg hvor mange barnebarn som var hjemme der, selv om ikke alle var hjemme på gårdene samtidig. På Vingrom løp vi jo ut og inn døra til Bestemor Nikoline nesten ustanselig, vi bodde jo bare noen få hundre meter unna. Når vi kom inn døra satt hun ofte på kjøkkenet ved komfyren, hun skjermet for det øyet hun ikke var helt blind på og sa,”næ, kommer det besøk til meg, kem det e”. Så sa jeg at det var Rita, og hun repliserte, “åh ja e det ho Rita som e ute og går i dag”.
Min bestemor Owren (farmor) og min Bestemor Skjåk (mormor), mine to store forbilder.
Men hos bestemor Skjåk hvor vi da måtte komme til i ferier osv. Hun stod opp og fyrte i ovnen og satte på bordet så vi fikk mat og varme uansett når vi kom på døgnet. Når hun mente vi hadde sovet lenge nok, så banket hun i taket (som regel sov vi over kjøkkenet) og ropte, “unger døkk må upp og ned”. Da stod vi opp til verdens beste frokost med hardbrød (hjemmebakt flatbrød) og mjukbrød (hjemmebakt lefse). Masse pålegg, blåbær, tyting (tyttebær) forskjellig kjøttpålegg. Etterpå var det å løpe ut og leke. Bestefar hadde en hel bilpark med forlatte biler bak låven som vi lekte i. Bestemor hadde laget en dukkestue til meg en gang jeg var der alene uten mamma i fem dager (verdens lengste ferie, og jeg fant ut at vi snakket forskjellig. Vi snakka norsk og de snakka Skjåkisk). Der prøvde vi å melke for første gang, noe som forøvrig gikk veldig dårlig siden det var en kvige vi prøvde på. På vinteren var det verdens fineste fjell å gå på. Opp på Bråtå åsen og opp mot det som en gang var slakte plassen i Skjåk tamreinlag. På Sota Sæter, Liarvatnet og Grotli er bare noen av dem. Vi hadde det veldig mye moro. Jeg skulle sogar gifte meg med en av fetterne mine.
Denne gangen har jeg skrevet om de fine tingene i en barndom. De mørke tingene er ikke så lette å skrive om, men de kommer nok etterhvert. Alle har vi et mørke i oss, men det er viktig at vi finner balansen, klarer vi ikke det selv så må finne hjelpere. Jeg har funnet dem. Men den største hjelperen av dem alle er nok min nåværende mann. Han jeg møtte to år etter skilsmissen min. Han som tar meg med ut i naturen, han som har tatt meg med til mitt elskede nord, han som tar meg med på alle de fantastiske blåturene. Det er den største hjelperen av dem alle. Hans kjærlighet for naturen og hans kjærlighet for meg er utrolig.
Min kjære Kai. 15 år har gått alt for fort.
Først kommende helg braker blåtursessongen i gang. Mai er en fantastisk måned, det er så mange røde dager og siden vi er kommet i en slik alder at det er noe som heter seniluke, så er det noen dager å ta av. Han er et naturbarn og to naturbarn går godt sammen.
Husk nå på hvis du skal finne roen i deg selv, så betyr det ikke at du må slutte å være rastløs. Det betyr at du skal finne dine røtter, hvor du hører hjemme i deg selv og vær tro mot deg selv. Min rastløshet er der fortsatt, man skulle jo tro at jeg er flyttsame, men jeg elsker havet og trebåter. Jeg skjønner jo hvorfor når jeg leter i min fars brokete slektshistorie. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med den i sommer. Jeg gleder meg til jeg skal til Balsfjord og Strupen og hilse på mine slektninger der, den siste slektssjelebiten kommer snart på plass.
I går var jeg på 10 årsjubileet til MJØSAN DAJVE SAEMIEN SIEBRIE / MJØSSAMER . Det var så utrolig koselig. Det startet med eventyrfortelling for de minste med min gode venn Mikkel Gaup klokken 1400. Det kom ganske mange, og som vanlig var det vellykket. Han er veldig flink. Lederen for Mjøssamene og jeg var med og spilte tromme. Det er lenge siden jeg har hatt trommen min mellom hendene nå, det føltes godt. Så var det foredrag, middag og taler til jubilanten.
Jeg er så glad i foreningen min, for den har hjulpet meg med å få ståsted i identiteten min. Identitet er viktig, i alle fall for meg. Sjamanen Ailo Gaup sa til meg en gang, “vi er produkter av krigen du og jeg”. Og det stemmer, for han ble satt bort sør – på og min familie ble tvangsevakuert da brent jords taktikk var ett faktum.
Jeg er et politisk menneske og har alltid vært det. Som ungdom var jeg med i AUF, noe som slettes ikke er rart. Jeg kommer fra en Bonde- og arbeiderfamilie. Det vil si at min mor kom fra bondeslekt fra langt opp i Gudbrandsdalen. En liten bygd som heter Bråtå i Skjåk. Hun selv stemte Arbeiderpartiet i alle år. Hun døde i 2010.
Min far er født i Berlevåg. Den slektshistorien er veldig brokete, men er av både fisnsksamisk/kystsamisk/kvensk opprinnelse. Vi har lett lenge etter min farmors slekt, og takket være internett og FB så var det en dame som tok kontakt med meg for en liten tid tilbake. Og til sommeren skal jeg til Strupen hvor min farmor er født. Det blir spennende.
Min mor, farmor og min far
Det var et lite sidespor. Som sagt, jeg er et politisk menneske, i politikken har jeg også min identitet. Min far kom fra bonde og fiskerfamilie i Berlevåg. Da de kom hit til Lillehammer kjøpte de seg en gård på Vingrom og slo seg ned der. Barna, 10 i tallet, fikk arbeid og utdannelse. Reiste ut og kom tilbake og slo seg ned rundt bestemor (Akhà), Min far stemte nok også arbeiderpartiet, så det var nok ikke rart jeg havnet i AUF i ungdomstiden.
Men jeg hoppet av den politiske ungdoms karusellen og hoppet ikke på det politiske igjen før på -90 tallet. Da bodde jeg i Stavanger og var blitt veldig miljøbevisst. Jeg begynte å arbeide i Stavanger SV som organisasjons- og politisk sekretær og jeg kom inn i bystyret. Jeg husker det første innlegget jeg skulle holde. Det handlet om at Stavanger kommune burde bytte ut halve bilparken sin til el- biler. Husk dette var i -93, EL-biler…. Think lanserte sine første biler i 1991, og derfor mente vi at norske kommuner burde støtte norske firmaer og de var miljøvennlige. Jeg tror ikke jeg pustet på 3 minutter.
Nå er jeg ikke en del av SV lenger heller, jeg stemmer Rødt. Det kan virke som jeg står støtt, mens hele det politiske landskapet beveger seg til Høyre.
Så til det jeg egentlig ville skrive om. Hvorfor er jeg så opptatt av Same politikk? Hvorfor er det så viktig for meg her jeg bor. Har jeg ikke alt jeg kan tenke meg her nede og er jeg ikke fornøyd med det?
Nei jeg er ikke fornøyd. Nå skal jeg forklare litt hvorfor.
Identitet for mennesker er viktig og min samiske identitet er viktig for meg. Jeg husker fra jeg gikk på barneskolen og jeg ble ertet fordi jeg var en finnjævel, og skulle dra meg tilbake til dit jeg kom fra. Nå har jeg jo alltid vært slik at jeg har spurt om ting, og jeg spurte min mor om hvorfor de ropte slike ting etter meg. Jeg forstod jo ikke hvorfor de ropte slike ting. Jeg var jo fra Vingrom, på lik linje som de som ropte det. Det hang igjen mye etter krigen. Vi hadde jo et finsk navn og finlenderne kjempet på Nazistenes side på Østfronten mot Russerne. Vi vokste opp med historier fra krigen på brødskiva.
Jeg spurte min farmor noen ganger om vi ikke var samiske, for jeg kjente virkelig på dette hulrommet inne i meg, noe som manglet. Hver gang fikk jeg det samme svaret, “nei det var vi ikke, vi var ikke fjellfinn, vi var bofaste”. Var vi noe så var vi kvener. Og det stemte jo. De var jo bofaste, de var jo bønder. De var jo ikke Reindriftsamer. Jeg var godt over 20 år da jeg fikk vite at vi faktisk var samisk. Hele livet har jeg gått og følt det langt inn i sjela at det var den biten som manglet i meg. Og når den falt på plass visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med den. Som barn, tenåring og ung voksen visste jeg ikke helt hvor jeg hørte hjemme. Hver gang jeg hørte samisk og finsk så kjente jeg at det stakk i magen. Jeg følte meg språkløs.
Et år var jeg og min mann på Riddu Riddu, vi koste oss og nøt festivalen. Jeg har på meg sjalet mitt og kjenner meg litt hjemme der. Så blir jeg spurt av en full Kautokeino same om hvor jeg kommer fra. Jeg svarer som sant er at jeg kommer fra Lillehammer og responsen var utrivelig. Jeg ble rett og slett mobbet. Han begynte å le og snakke samisk til meg. Heldigvis klarte jeg å respondere raskt og svarte på norsk til han at han måtte være klar over at det største samekommunen ikke var der nordpå, men Oslo. Jeg var plutselig tilbake på barneskolen igjen. Det var uendelig trist.
fra de 1000 sjøers land
Jeg som da er et politisk menneske følger ikke bare med på rikspolitikken, jeg engasjerer meg mer samepolitisk og følger mer med på Sametinget. Jeg står i samemanntallet og stemmer mine inn på Sametinget. Det har jo vært noen diskusjoner der også om hvem som er samisk nok. En diskusjon gikk på at for å kunne stå i samemanntallet så måtte man kunne språket. Da kjente jeg at jeg ble rasende. Hvor skal jeg få høre til?
Skal vi språkløse ikke få høre til noen steder. Ikke hører vi til her og ikke skal vi få høre til hos våre egne heller? Her har det vært drevet en fornorskningsprosess siden siden 1700 tallet og fram til moderne tid, som har gjort sitt til at veldig mange har mistet språket sitt. Min far forteller meg at det første språket han pratet var finsk. Så kom de hit. Nå prater han hverken finsk, samisk (det de nok aldri pratet) eller kvensk. Her er det tre språk som er forsvunnet fra oss. Ett av dem står på rødliste.
fra de finske Karelene
Jeg brenner for språkopplæring for barnehagebarna våre og skolebarna våre. De har rett til å lære sitt morsmål i skole og barnehage selv om de ikke bor i Oslo eller Kautokeino. Skulle du være så uheldig å havne i Lillehammer så skal du ha rett til å lære ditt eget språk. Det står i lærerplanverket.
Som dere vet så er jeg opptatt av at vi må snakke om ting, ikke bare inne i familien. Vi må snakke høyt om ting. Samer snakker ikke nødvendigvis om helse. Man skal ikke snakke om det som er trist. Og slett ikke utlevere seg selv. Det handler ikke om skam eller tabu, men heller om at man ikke skal belaste andre med sine problemer og at man skal være “mann” til å bære det selv. Det er etter min mening en veldig dum løsning. Det skaper større stress og psykisk sykdom som igjen kan ende med selvmordforsøk.
Sykdomsprat betraktes som upassende og omsorg blir gitt av andre familiemedlemmer uten at det blir bedt om det. De nærmer seg helse- og sykdom på den tause måten. Det betraktes som den gode kommunikasjonen på dette feltet. Løsningen er å la problemet være i fred.
Jeg tenker her på helsepersonell virkelig må ha radarblikk og observasjonsevnen må være på topp ovenfor denne pasientgruppen. For de sier ikke tingene direkte. De utleverer seg aldri selv til legene, her sies nesten alt indirekte. Helsepersonell må bruke tid selv om det er akutt, hvis ikke kan det i det verste fall bli stilt helt feil diagnose. Det er viktig at helsepersonell er klar over disse forskjellene i kulturen.
I den samiske kulturen aksepterer de det som skjer på en annen måte enn i den norske kulturen. De overgir seg til naturens gang. Her blir det fort kulturkollisjon i møte med det norske helsevesen. Diagnostiske sykdomsbegreper avvises som dømmende . Hvis kroppen ikke har det bra, så venter man og ser. Det er andre ting som styrer og man gjøre seg ikke til herre over kroppen. Samer lever ut fra prinsippet om at man ikke kan kontrollere framtiden. Denne grensen overskrides ikke med ord, så ved å la være å snakke om sykdommen, eller døden, så unngår du å forstyrre denne ordenen. Humor brukes ofte i slike situasjoner
De synes også at det er bedre å bruke humor enn å belaste andre. I samisk kultur så lærer man å vise styrke ved å forlate det triste. I den samiske verden går man ikke inn i det triste, man forteller vitser og joiker.
Innen psykiatrien er det også en stor utfordring, spesielt innen gruppesamtaler der det snakkes høyt om sykdommen. Der blir den samiske pasienten sittende som en usynlig gjest. Det er jo ingen tradisjon å utlevere seg for fremmede. Psykisk sykdom finnes i hvert fall ikke. Slike lidelser blir oppfattet som om noen har satt vondt på vedkommende.
Noe annet som er kjempeviktig å huske på er når vi blir gamle. Min manns mor kom fra Canada. Hun ble senil dement og kom på skjermet avdeling på sykehjem. Hun var heldig for hun hadde barna sine som kom å besøkte henne hele tiden. Jeg har selv arbeidet i helsevesenet og vet hvordan helsevesenet arbeider.
Demente pasienter går som vi alle vet tilbake til bardomstider. Min manns mor mistet sitt norske språk og husket bare sitt amerikanske engelsk. Da kan du tenke deg hvordan det blir med en Samisk dement person som da bare husker sitt samiske språk. Det siste de mister er barnesangene. Det er registrert at mellom 20 000 og 30 000 samer snakker de ulike samiske språka. De mest brukte samiske språka i dag er nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Antall samer beregnes til å utgjøre i overkant av 100 000 mennesker. Av disse benytter bare ca. 15 % et samisk skriftspråk, og man regner med at kun 30 % av de med samisk bakgrunn kan snakke et samisk språk.
Det er ikke mange som snakker samisk, men når de som snakker samisk glemmer sitt norske språk og ikke forstår noe av det som blir sagt så blir verden veldig utrygg for dem.
Det er kulturkrasj mellom møtet mellom det norske helsevesen og den samiske kulturen og det norske helsevesenet må skoleres. Vi har en jobb å gjøre.
Som jeg har sagt flere ganger identitet er viktig. Min samiske identitet er viktig for meg, den er meg på like viktig på linje som min norske identitet er det for meg. Jeg er et politisk menneske. Dette er viktig for meg. Mennesker er viktig for meg.
Det som er skremmende er at vi i Norge har kommet langt når det gjelder samepolitikk i forhold til f.eks. Sverige. Det skremmer meg, for jeg synes at vi i Norge ikke har kommet noe langt når det gjelder å likestille Samene i det hele tatt.
hilsen den som har slått rot i identiteten sin, men fortsatt er like språkløs
