I dag hadde jeg store planer om å gjøre det som vanlige mennesker gjør. Jeg har følt meg i rimelig god form og føler meg egentlig helt grei. Hunden Alice kom og vekket meg klokken 0700, hun syntes nok at jeg skulle stå opp da. Jeg gjorde jo det. Vi gikk ut en liten tur i hagen. Så slappet vi av, jeg skrev ett blogg innlegg, spiste og drakk kaffe. Mens jeg satt her og strikket så gikk jo klokken…. Jeg snakket med min mann i telefonen, han er på vei hjem fra vestlandet og gleder meg til han kommer hjem. Jeg kjente at kroppen begynte å protestere og tenkte at måtte komme meg ut med hunden. Været har jo vært supert i hele dag, så det har jo ingenting med det å gjøre. Jeg begynner å få dobbeltsyn og kroppen kjennes urimelig tung. 

Hunden Alice og jeg kommer oss ut i finværet og vi koser oss i sola. Hun har nok lyst til å gå mye fortere og mye lenger hunden Alice, men kroppen min klarer ikke det i dag. Men på slike dager har vi løst det på en glimrende måte. Da legger vi inn hodetrening på turen, og vi går noen flere slike små turer. Klarer ikke jeg å gå, så går nevøen min som bor i huset her for tiden (17 åringen som går på skole her i byen, han bor jo egentlig sammen med hunden Alice i Oslo). 

Vi kom oss jo hjem igjen, det kjennes som om jeg har løpt 10 mil og det kjennes ut som melkesyra skal sprute ut av øra. Jeg må komme meg opp trappa å hvile litt før jeg begynner på husarbeidet. Fredagsvasken som jeg skulle tatt for 3 uker siden skulle jeg jo ta i dag. Men noe som vi her i huset har lært oss, er at støvet og hybelkaninene ikke forsvinner, de blir vi venner med. Kost og brett er undervurdert, her i huset brukes det ofte. 

Etter hunden Alice og min sin korte tur, klarte jeg å forsere trappen for å komme meg i seng. Jeg tenkte jeg skulle se litt på tv, men jeg falt i dyp søvn. Tenkte i grunnen jeg skulle sove en liten time, men våknet klokken 1900. Trengte nesten en halv time å komme meg ut av sengen.Tenkte at jeg måtte komme meg ut av den fordømte senga, den er en forbannelse og min beste plass. Der kan jeg ligge og friskne til og der isoleres jeg.

Jeg kom meg opp og ned i sofaen, kaffen kom i koppen og støvsugeren stod klar på gulvet. Jeg så på den med intenst blikk og tenkte at jeg har jo en robotstøvsuger (som jeg kaller Anastasia), som har streiket… Undrer på om hun har skallet inn i alt for mye greier som har stått i veien, slukt for mye hundeår og grus. For virker gjør hun ikke. Så derfor må jeg ty til grandtanta som ligger skrikende klar og venter på meg på gulvet. Jeg krummer nakken og kaster meg over monsteret som venter. Gyver på med dødsforakt og tenker at dette klarer da vanlige folk. Jeg skulle jo gjøre alt i dag. Ut på tur, vaske hus og slappe av.

Etterpå synker jeg ned i sofaen og kjenner at det ikke blir lenge til at jeg kryper til køys igjen, men er i grunnen rimelig fornøyd allikevel. Jeg klarte ikke  gå tur vaske hele huset og slappe av. Men jeg klarte å gå en liten tur, slappet lenge av og støvsuget med grandtante monsteret til Anastasia. Samt at nevøen min og jeg laget en kjempegod elg ytrefilet middag sammen.

Det er jo det som gjelder er det ikke?

drømmer meg tilbake til de finske sjøene i Karelene <3

Hilsen

Rita Helmi

#blogg #tenkepositivt #livet #helse #hverdag #flesthverdager #positivt #ME #fibromyalgi #MS #fatique #læring