God søndag der ute.
Jeg håper du har hatt en fin natt. Det har jeg for en gang skyld. Det er godt når nettene er gode, da blir dagen bedre og ute skinner sola.
I dag så svirrer tankene rundt de pårørende, de som bor sammen med oss som er så mye syke. Min mann og jeg har ingen små barn som bor hjemme, jeg møtte min mann i voksen alder.
Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt min mann. Han er super til å dra meg ut på disse blåturene. Noen ganger når jeg har vært så syk og bare ligget på sofaen her, har han pakket meg inn i bilen, kjørt oss til fjells. Tent bål, satt meg i soveposen foran bålet og satt opp lavvo. Eller vi bare har sovet i bilen. Dette er fordi at jeg i det hele tatt skal kunne komme meg ut. Eller at vi skal ha noe positivt sammen.
Det er jo ikke enkelt for disse vi bor sammen med. Min mann han signet jo ikke opp for dette, den gangen for 15 år siden da han møtte en sprudlende blid dame på seiltur med Vikingbåten til St. Petersburg. Vi hadde en eventyr tur. Disse turene og årene siden har også vært et eventyr. Jeg har opplevd så mye med denne mannen. Vi har vært på så mye og gjort så mye rart.
Det må være veldig ensomt å komme hjem fra arbeid dag etter dag, år etter år og se spor etter den du er gift med og vet at hun ligger neddopet med smertestillende på soverommet. Han vet at det blir en ensom middag i dag igjen. Det blir en ensom kveld igjen. Han må liste seg inn på soverommet, spørre om hvordan det går.
Det må ha vært fryktelig nedslående i alle disse årene hver gang jeg har vært på sykehus og kommet med kommentaren, “jeg gleder meg til du kommer hjem og du er frisk.” Hvorpå jeg har svart, “jeg blir ikke frisk, de skal bare finne bedre medisin som ikke krasjer med noen av de andre sykdommene.”
Det må være fryktelig vanskelig å bo sammen med et menneske som er så syk i perioder at hun ikke klarer å gi noe som helst kjærlighet tilbake til den hun er så glad i. Fordi jeg har så store smerter i kroppen at det er vondt å bli berørt på huden. Han har vært så redd å ta på meg noen ganger at jeg har måtte si at nå går det fint, for nå er jeg inne i en god periode. Men i de verste periodene ligger alle nerver utenpå å da er det til og med vondt å ha klær på. Jeg er så sliten av å gå med smerter at jeg ikke har klart å tenke på og være amorøs.
Våre kjære er ikke bare ektefeller og kjærester, de er i perioder også pleiere. Det er vanskelig å forstå for dem også at det kan være så smertefullt for oss. De ser det jo ikke på oss og den ene dagen kan vi stå opp å gå en lang tur, den neste ligger vi utslått og gråter i senga. Det er jo ikke noe rart at de ikke forstår det, vi forstår det jo knapt selv. Og det er mange der ute som meg som har flere diagnoser. For har man først fått en autoimmun diagnose, så får man gjerne flere.
Min mann heier på meg, skulle ønske jeg hadde forutsett dette, for som sagt han signet ikke opp for dette. Han skulle hatt premie.
Ha en god søndag der ute og vær veldig snille mot hverandre. Jeg skal gjøre noe så kjedelig som husarbeid etter jeg har gått tur med hunden Alice.
Hilsen Rita Helmi
#pårørende# #kronisksyk #Blogg #ensomt #alene #blåtur #hverdag #livet #flesthverdager #helse
