SinnSsykt bra med åpenhet. Jeg heier på Cecilie Kåss Furuseth

I en ny dokumentar som Cecilie Kåss Furuseth har laget der hun møter unge mennesker som lever med alvorlige psykiske lidelser. Samtidig kjemper selv med å overvinne sine egen frykt uten  å bli stemplet som gæren – for vi er vel alle mer enn diagnosene våre? 

Jeg ble helt bergtatt av serien sinsSykt på NRK1, så bergtatt at jeg så på alle programmene og jeg heier Cecilie Kåss Furuset frem. Hun løfter frem psykisk sykdom frem i lyset og snakker om det på en fantastisk flott måte.

Det er så viktig å kle tabuene av disse “fryktede” psykiske” diagnosene som bipolar lidelse, personlighetsforstyrelser, boarderline, schizofreni, OECD, Sosial angst osv. Psykiater Trond Aarre mener Psykiske plager er stigmatisert blant ansatte i psykisk helsevern. Han sier at pasienter tar skade av at eksperter kommer og forteller hva som er galt med dem og hvordan helsepersonell kan fikse det. “Hvis jeg har hallusinasjoner og manglende kontakt med virkeligheten, hva er det å vinne på å kalle det schizofreni?” sier psykiater Trond Aarre, som har skrevet bok om tilnærmingen til psykisk uhelse.

Han mener også at psykisk sykdommer ikke finnes og sier at psykiske sykdommer er en sekkebetegnelse på det man ikke kan finne genetiske eller kroppslig årsak for. Det finnes i dag ca 400 psykiske diagnoser, og det kommer nye til hele tiden.

Mange er glade for å få svar med en diagnose og få medisinsk hjelp, men man er ikke diagnosen sin, personligheten strekker seg så mye lenger utover en diagnose.

Les mer om hva Aarre mener i artikkelen her , den anbefales.

(illustration of a fictional situation, in the form collage of photos)

Jeg har ofte tenkt hvor viktig det er å få løftet disse tabuene om psykisk helse bort. Jeg er av den oppfattelsen at ting bør og skal snakkes åpent om. Jeg har selv mange fysiske diagnoser, og jeg skriver om dem her på bloggen. Jeg har vokst opp med en mor som var psykisk syk. Jeg pleier alltid å si psykisk syk. Hun hadde en bipolar lidelse, hun hadde ikke de store høydene, men hun hadde depresjons perioder og mye angst. Det var slitsomt å være barn til min mor. I de periodene hun var syk så hun ikke oss barna, eller hun kunne le og tulle med oss en dag og neste dag kunne vi (les meg) få juling for at vi tullet med det samme dagen etter. Det var som vi hang etter hårstråene og så vidt hadde fotfeste med tuppen av stortåa. Tre ganger prøvde hun på å gjøre det slutt, noe som også er ganske tøft for et barn/tenåring.

Min bror som er to år yngre enn meg er sin mors sønn og sliter også med psykisk sykdom og ADHD. Hans måte å takle dette på var å ruse seg med alkohol og narkotika. Min mor døde av hjernekreft i 2010, etter hun fikk slag i 2009. Da ble min bror nykter og først da kom han på utredning etter et langt liv i rus og flere psykoser. Han fikk nå ADHD medisin og medisin for sosial angst og sine personlighetsforstyrrelser.

Jeg har klart å slippe taket å ha en normal samtale med han, men jeg kjenner det knyter seg i maven når jeg ser at han har det vondt. Havner han utpå igjen osv. Han har flyttet til Spania og sier at det er der han har det bra, han synes kroppen hans liker varmen godt. Han er hjemme hver 3. mnd og han og min far har funnet tilbake til hverandre og jeg synes det er godt.

Psykisk sykdom kan være forferdelig vondt og vanskelig. Spesielt hvis det ikke prates om. Da jeg vokste opp skulle vi ikke prate om det. Det som skjedde i husets 4 vegger skulle ikke snakkes noe om. Psykiatri var en skam. Vi hadde en stor familie rundt oss, min far hadde 10 søsken sørpå, flere nordpå og min mor hadde 10 søsken. Vi hadde en stor slekt rundt oss. Vi hadde en farmor ikke langt unna og tanter og onkler rett rundt oss. Mormor i Skjåk og tanter og onkler også på den siden. Vi hadde alltid noen vi kunne vende oss til, men vi snakket aldri om det.

Vi har jo fått noe bagasje med oss av en slik oppvekst. Min bror har jeg jo snakket litt om, han havnet jo på dette “skråplanet”. Min søster fikk jo sin bagasje og slet med spiseproblemer. Jeg har mine fysiske autoimmunediagnoser. Jeg er som Cecilie Kåss Furuseth, jeg liker ikke diagnoser. Jeg skjønner jo at man må ha dem for å få medisinsk hjelp, men jeg som Cecilie er så mye mer enn diagnosene mine. Jeg KAN så mye mer enn diagnosene skal kunne tilsi. Personligheten min er ikke revmatikeren eller fibro – Rita, eller migrene dama, astatikeren, allergikeren eller ME Rita, MS Rita, ja jeg ramser ikke opp mer.

Jeg er Rita Helmi som har noen sykdommer som av og til reduserere meg noe. Men jeg er glad i livet og ser alt det vakre rundt meg og i meg. Jeg heier frem slike mennesker som Cecilie Kåss Furuseth.

Se serien på linken under 🙂

tv.nrk.no/serie/sinnssykt

#personligblogg #personlig #blogg #flesthverdager #bloglovin

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg