Her for noen dager siden så jeg på Cecilie Kåss Furusett sitt program Sinnssykt. Da kom jeg til å tenke på min bror Stig Arto, han har rullet i hodet mitt siden da og jeg sendte en melding til han og spurte om jeg kunne få skrive om han på bloggen min så svarte han; “Hei søs bare å skrive om meg du, du veit jo alt..trenger ikke å pynte på noe…det er som det er. Har det kjempe her …har begynt på helsestudio så ting ser ut som det går oppover. Han bor for tiden i Spania.

Dette er jo en fin samling barn på slutten 60 tallet, vi er samlet på trappen hos min mormor og morfar på Marlosøygarden i Bråtådalen i Skjåk i Gudbrandsdalen. Min bror står i midten trygt mellom meg og min søster. Jeg har på meg mine fineste røde sko og rutede skjørt. Min søster hadde på seg den fineste lilla strømpebuksa hun noen gang hadde eid. Vi var noen fine storesøstre og min bror og jeg var så jevngamle at vi ble ofte tatt for å være tvillinger. Jeg har skrevet om min bror før. Han var planlagt til å være en atpåklatt, men dukket opp 18 mnd etter meg. Så jeg er oppvokst med et haleheng og alle trodde at vi var tvillinger. Vi var veldig gode venner jeg og han. Som barn gråt Stig Arto ofte, men like fort som han gråt så var det store høyder og stor lykke. Med han som barn var det aldri langt mellom latter og gråt. Min søster og jeg vi passet så godt vi klarte på denne snodige lille broren vår.

Vi så jo det etter som tiden gikk at denne lillebroren fikk en del utfordringer. Han var ekstra utsatt for uhell og klarte jo aldri å sitte stille. På skolen hadde han store utfordringer og kom hjem med store feil i skrivebøkene og læreren fortalte min mor at de kunne ikke rette alt med rød penn, for da ville de ta fra han motet. Det var den hjelpen han fikk på den tiden, ikke utredning mot dysleksi. I klasserommet var han nok en urolig unge. Det var vi vel de fleste av oss, men vi andre vi klarte nok å sitte å konsentrere oss om oppgavene bedre enn han gjorde.

Dette er min bror i dag. Når han er i bra form ser han slik ut. I dag bor han i Spania. Han har ikke alltid sett slik ut, eller så bra ut som på bildet her. Han har som sagt slitt med en del greier. Som barn hadde vi en del utfordringer i oppveksten, men hos han er jo også en del arvelig faktorer som kommer inn. Han begynte tidlig å ruse seg med alkohol. Jeg har et bilde av han limt på netthinnen hvor vi er i Skjåk og har vært på skitur i ei påske. Vi er på besøk til noen bekjente i en campingvogn. Jeg er rundt 15 år han er da litt over 13 år, vi får servert hjemmebrent med cola. Som dere forstår vi var ikke sammen med foreldrene våre. Han begynte virkelig tidlig å smake på denne varen og han likte virkningen av den, for den roet hodet hans ned. Han hadde ADHD og ingen hadde stilt noen spørsmål om det. Han var bare urolig og uheldig.

Dette blikket har jeg virkelig møtt mange ganger. Du ser virkelig at han har skikkelig vondt. Ikke bare i kroppen men også i hodet sitt. Broren min han lider av ADHD, et par personlighetsforstyrrelser og sosial angst. Han begynte også å ruse seg på amfetamin og stort sett det han kom over. Han havnet virkelig utpå når han ble voksen. Dette var en måte for han å rømme fra dette suset i hodet som han hadde. Stemmene og lyden som alltid var der. Rusen roet ned kroppen hans. Men for å få tak i rus ble han jo også kriminell, noe som ble litt vanskelig, for han hadde jo også to sønner som han skulle være en far for. Det ble vanskelig i det lange løp og følge opp dem. Han klarte det inn i mellom. Ære være eks konen hans og hennes nye mann som lot han få være sammen med guttene sine i de periodene som han var i fin form.

Vi hentet guttene også til Lillehammer og da måtte han være så nykter han bare kunne. Barna var hos besteforeldrene sine og han kom dit. Noen ganger dro vi på fjellturer sammen med dem. Noen ganger var vi bare hos våre foreldre.

Vår mor var også psykisk syk, hun fikk slag i 2009. På den tiden bodde min bror hjemme hos dem. Men så måtte han flytte derfra. Det var ikke mulig at han kunne bo der når hun var så syk. Da forsvant han fra “jordens overflate”. Vi visste ikke hvor han var. Min søster så etter han på plata de gangene hun gikk fra jobb på operaen. Jeg var hjemme hos min far og hjalp til med min mor så ofte jeg kunne. Huset ble bygget om og min søster kom fra Oslo så ofte hun kunne. I 2010 fikk min mor en alvorlig hjernekreft og vi visste at nå måtte vi finne min bror. Han hadde vært forsvunnet i 1. Gjennom en fetter fant vi han. Han kom og ble selv innlagt på sykehuset. Nå hadde vi to på dette sykehuset. Han var nesten i rusrelatert psykose. Hadde betente sår på bena og var i en elendig forfatning. Vi hadde en mor som snart skulle dø og broren vår i etasjen under. Men nå visste vi jo i alle fall hvor han var.

Han hadde det slettes ikke bra, men de fikk han raskt tilbake til “virkeligheten”, så langt tilbake til “hans” virkelighet var. Mamma døde og vi hadde funnet broren min igjen. Nå gjaldt det ikke å slippe taket i han. Han “krasjet” hjemme hos oss. Jeg fikk han inn i NAV systemet, inn på DPS rusteamet og vi prøvde å få en kommunal leilighet til han. Det klarte vi. Leiligheten var slettes ikke noe å skryte av, men det var tak over hodet. Han kom også inn på Sanderud Sykehus på Hamar. Der ble han i flere måner. Han fikk permisjon og ble med meg på et sjamankurs jeg holdt sammen med en venn og det traff han veldig. Han kjente seg plutselig hjemme og han møtte mennesker som ikke dømte han for den livsstilen han hadde levd. De tok han i mot som en bror og kjente det både i kropp og sjel.

Når han får være med på disse tingene er han i sitt ess. Når han sitter ved bålet med Didjen eller tromma er han i sitt ess og klarer å slappe av. Han kjenner at det rører han veldig og det er bra. Han er i nærheten av elementene og kan få være seg selv. Og han får bukt med sine indre demoner gjennom meditasjon.

Broren min kom helt på skrå i samfunnet og fikk ikke hjelpen mot ADHD og personlighetsforstyrrelser når han var ung. Psykiatrien plukket han ikke opp. Han falt helt utenom og ble rusmissbruker og dermed også kriminell. Det som både helsevesen og politi så han som, var nettopp det. En kriminell narkoman som ikke ville slutte med kriminalitet.

Jeg husker januar 2008 så ringte han meg. Jeg var på Refleksologi kurs og om kvelden ringte han meg. Han var helt ute og gråt i telefonen. Forfølgesesvanviddet var helt utrolig og han var så redd. Jeg var helt alene på et rom langt inne i skogen og han vet jeg ikke hvor var, men han gråt og var redd og ba om hjelp. Jeg husker jeg ringte til sjamanen Ailo Gaup etter dette og spurte hva jeg kunne gjøre. Da fikk jeg litt kjeft av han og han sa til meg at jeg visste jo hva jeg skulle gjøre. Det var slik jeg ble vår families sjaman. Jeg ringte lillebroren min opp igjen og fortalte han at alt kom til å ordne seg. Det gjorde det, selv om det tok to vanskelige år til.

Vi tok han med oss ut med vikingskipet og han begynte å møte folk rusfri, han begynte å utfordre den sosiale angsten sin. Han likte seg i Mjøsen Lange sammen med Kai og følte seg veldig trygg i sammen med han. Kai var tryggheten og den roen som lillebroren min trengte. Han var med oss så mye som mulig i starten. Helt til han følte han hadde trygg grunn under føttene. Han utfordret sin sosiale angst og ble med meg på Mikkelmesse og møtte noen av mine beste venner.

Etter mamma sitt dødsfall reiste vi til Skjåk, og dro til fjells, min søster, hennes sønn, min bror, jeg og alle hundene i familien. Vi er en familie som er veldig glad i hunder. Min søster står med Stella som kommer fra Bleikvasslia, Atle har Alice som er fra FOD gården, så er det min avdøde Storm (sjefen i flokken), så er det lille Ariel (den egentlige sjefen) og min bror. Han er rolig når han er ute i naturen og han er en ypperlig hundetrener når han klarer å holde seg rolig. Alt jeg kan om hund er det han som har lært meg. Jeg er veldig stolt av at jeg kan så mye om hund. Jeg har hatt Malamute i over 24 år, begge to ble 12 år.

Nå bor min bror i Spania. Grunnen er mye. Han har en kropp som er ødelagt av slag og slåsskamper. Av rus og av psykiske plager. Hadde han fått hjelp når han skulle, så kanskje han hadde sluppet alle disse årene som rusmissbruker og kriminell. Kanskje han kunne hatt et normalt forhold til sønnene sine. Jeg har hørt så mange ganger at folk har sagt til meg hver gang han har spurt meg om å få låne penger av meg, “nå må du bare kutte kontakten med han Rita”. De vet ikke hva de snakker om. Dette er broren min de snakker om.. Dette er et menneske som jeg ikke bare har vokst opp med, det er lillebroren min. Ja, det er mange ganger jeg må hatt pause, for det er blitt litt mye, men vi må aldri aldri gi opp. De fortjener hjelp gang på gang.

Folk vet aldri hva som ligger bak fasaden hos disse menneskene. Det er alltid en tragedie. Hos broren min var det at han aldri ble fanget opp. Hadde skoleverket den gangen utredet han for lese og skrive vansker, om ikke på barneskolen. Så hadde vi faktisk kommet litt lenger på 80 tallet, da han fikk på ungdomsskolen og begynte på vdg. Hans liv kunne vært helt annerledes.

I dag bor han som sagt mye i Spania, dels pga at varmen gjør godt for kroppen hans, dels fordi at i Lillehammer så løper ryktene foran han. Hjemme er det ikke lett å starte på nytt.

Har man en diagnose så blir man diagnosen sin og slutter å være personen bak. Jeg er veldig glad i broren min og er kjempestolt av den jobben han har gjort. Hoppet av det kjøret han var på i en alder av nesten 50 år. Godt gjort. Det er helt SinsSykt bra Brosjan.

#sinnssykt #flesthverdager #blogg #personlig #personligblogg #bloglovin #livet #life