Et program på NRK fikk hodet mitt til å gå i spinn!

I går så jeg på NRKs program som Ane Muldal har laget om sin onkel, torpedoen Trond Einar Frednes (40) .drapsdømt og var blant Norges farligste forbrytere. Det fikk hodet mitt til å gå i spinn igjen og tenke på min bror igjen. Han var nok ikke en av Norges farligste forbrytere, men i rus kunne han nok gjøre de utroligste ting. Rusfri så samler han på adrenalin kick og han mangler konsekvenstenking. Med rus, ble dette en farlig sammensetning.

For noen dager siden skrev jeg om lillebroren min. Du kan lese innlegget her . Jeg skjønner hvorfor han alltid hadde med seg en hund og hvorfor han alltid hadde øyer i nakken. I starten han bodde på Lillehammer og han hadde hoppet av dette livet var det innbrudd i leiligheten hans om natta. Det var hunden hans Balto som reagert først. Noen ganger når han kom på besøk etter han ble rusfri kom han med skuddsikker vest. Det var fortsatt folk etter han. Etter hvert kunne han slappe mer og mer av. Men som jeg skrev i forrige brev. Ryktene løper jo foran slike mennesker. Han får jo ikke et minutt fred. Både politi og folk som “er så snille og gode” sprer disse ryktene og i stede for å spørre oss eller aller helst han, så ville den fjæra ikke blitt til (ja ikke fem høns) en hønsegård.

Du kan lese reportasjen i dagbladet her . Jeg husker noe onkelen til denne jenta sa i dokumentaren var at hvis hun fikk han som venn var det at han var utrolig lojal. Slik er broren min også. Han er lojal. Veldig lojal. Hos han er familie alt. Han kan man snakke med og det sitter hos han for alltid.

Jeg forstår godt Ane Muldal er skeptisk til å knytte seg til onkelen sin. Hun er redd for å bli skuffet. Det jeg vil si til Ane Muldal er at den følelsen må du slippe taket i. Disse menneskene må få lov til å få en sjanse gang på gang. De kommer aldri til å komme seg ut av et rusrelatert og kriminelt miljø hvis vi ikke kan strekke ut en hånd og ha tro på dem. De skal få lov til å få sjansen gang på gang. Igjen og igjen vil vi bli skuffa, men vi må gi dem sjansen igjen og igjen. Ellers kommer de aldri ut av det. Det finnes et hjerte inne i dem også og så lenge de ikke er sosiopater, så finnes det empati hos dem og har de empati er det også kjærlighet.

Og husk det er flesthverdager

Se NRKs dokumentar her Her

2 kommentarer

frodith sier:

27.03.2019, kl. 17:13

Man blir sikkert sliten av å komme i møte igjen og igjen, og TRO igjen og igjen. Så at andre enn misbrukeren også må få lov å bli SLITEN innimellom, må være greit. Men som du sier, viktig å ikke slå hånden av, men sette klare tydelige grenser 🙂
1. Rita Helmi Toivosdatter Laakso sier:
  
  27.03.2019, kl. 18:03
  
  Man BLIR sliten av å komme i møte igjen og igjen. Og det er LOV å bli det og det er lov å ta pause fra hverandre. Som jeg skriver her så hadde jeg alle følelser som romstrerte hos meg. Det hadde sikkert broren min også mot oss. Det er viktig å sette grenser. Jeg synes dokumentaren har en fin samtale. Men det viktig å ha gjensidige grenser og tillit.

Siste innlegg