I går kveld var jeg tilbake på vevhula! For meg var det utrolig deilig. Har ikke vært der i hele vinter. Men det som opptar meg mest i dag er bildet av en ku i Dagbladet! Jeg blir sjokkert og lei meg.
Det var så deilig å være tilbake på vevhula og veve litt. Det var ikke så mange timene skuldrene mine klarte, men jeg må jo si at det er flott at jeg klarte et par timer. Jeg har en plan om at jeg skal bort igjen i dag.
Det ble ikke så stor nedtur da jeg merket at jeg klarte noe før skuldrene begynte å verke som besatt. I dag skal jeg male noen vinduskarmer før jeg drar bort. Det er ikke så mye man får gjort når armene svikter en.
Jeg leser nyheter i dag og kjenner at jeg blir helt kald. Det er utrolig mye som skjer rundt om kring, men det som griper øynene er bildet av en død ku. Helt forferdelig. Denne kua hadde fått i seg biter av ølboks/brusboks som var kommet i forhøsteren og blitt med i foret. Magen var helt ødelagt og oppkuttet.
Visste du også at hver fjerde isbjørn har plast i magen? Det er også funnet mikroplast i mennesker.
Jeg er et tenkende menneske og liker å tenke at de fleste mennesker rundt meg også er det, men hvordan pokker kan de da bare hive fra seg plast og bokser i naturen. Ta søpla med deg hjem. Sitter du i bilen, så er bilen stor nok til å ta med søpla til nærmeste søppelkasse. Er du ute og går tur, så bær den tomme boksen med deg hjem. Den er lettere å bære på returen enn den var til.
Denne kua som det er reportasje om i dagbladet i dag, ( Les om det her ) er ikke det eneste dyret som lider en slik smertefull død.
Myken er øya i hjertet mitt og det gleder meg hver gang jeg leser om øya i media eller på sosiale medier. Det kan virke rart at man blir så glad i et så lite samfunn som denne øya, men naturen der oppe er magisk og menneskene der er like så.
Når man leser på sosiale medier på utdannelse til folk så står det gjerne at de har gått på livets harde skole. Jeg tenker at det har vel de fleste av oss gjort. De er den hardeste videregående skole å gå. Det er den skolen vi alle har lært oss om oss selv. Der vi har utviklet kunnskapen om oss selv, kjent på ungdommen, forelskelser, kjærlighetssorger og tap.
Mange har vi hatt våre første rusopplevelser der på godt og vondt, noen fant ut at vi ikke skulle fortsette med det tullet og hoppet kjapt av, mens andre fortsatte.
Vi har alle en opplevelse av denne skolen. Selv om noen har litt lengere læringskurve enn andre så har de fleste vært innom denne skolen. Det er i ungdomsårene den starter. Der vi er på jakt etter oss selv, der drømmene våre starter, og jeg an ikke sitte og si at din skole ikke var verre enn min, eller motsatt. For vi har alle vår historie og den er vår egen. Ingen kan komme å legge beslag på din eller min historie for den er personlig og egenopplevd. Det er derfor det heter livets skole.
Hei, er du som meg, i ferd med å bytte ut vinduene i huset ditt? Da må du sjekke ut disse vinduene . I mitt hus passer disse ypperlig. Jeg bytter mitt Panoramovindu i stuen. Det er der som jeg nyter hele min utsikt fra. Rett ut mot Mjøsa. Samt noen av mine husmorvinduer går og til slutt så er det verandadøren fordi vinduet der er blitt veldig stripete av noen hundeklør etter årenes løp.
Hvis du er som meg, så velger du norske produkter som er laget til Norske røffe forhold . Jeg er glad produktene følger med i utviklingen. Jeg synes jo selvrensende er en god ide på et vindu i dagens støvete klima, og ikke minst fordi det gjør at de er enklere å holde dem rene utvendig. Jeg måler 150 cm på sokkelesten og det gjør det ganske vanskelig med utvendig vask. Selvrens gjør det enklere, noe som betyr at jeg kan spyle støvet av og vips har så er vinduene rene. Eller jeg rett og slett får hjelp av et regnskyll. Antidugg reduserer risiko for utvendig kondens på 3-lags vindu, noe som er veldig praktisk i de rommene du oppholder deg tidlig om morgenen.Hvis du som meg, bor i en by, er støyreduserende bra for soverom og oppholdsrom som vender mot støykilder. Selv om vi bor i et land langt nord, så varmer faktisk solen og solvarmedempende gjør at det gir kjøligere sove- og oppholdsrom. Sist men ikke minst ville jeg valgt sikkerhetsglass, noe å tenke på for terrassedøren. Det kan både hindre innbrudd og personskade.
I går så jeg på NRKs program som Ane Muldal har laget om sin onkel, torpedoen Trond Einar Frednes (40) .drapsdømt og var blant Norges farligste forbrytere. Det fikk hodet mitt til å gå i spinn igjen og tenke på min bror igjen. Han var nok ikke en av Norges farligste forbrytere, men i rus kunne han nok gjøre de utroligste ting. Rusfri så samler han på adrenalin kick og han mangler konsekvenstenking. Med rus, ble dette en farlig sammensetning.
For noen dager siden skrev jeg om lillebroren min. Du kan lese innlegget her . Jeg skjønner hvorfor han alltid hadde med seg en hund og hvorfor han alltid hadde øyer i nakken. I starten han bodde på Lillehammer og han hadde hoppet av dette livet var det innbrudd i leiligheten hans om natta. Det var hunden hans Balto som reagert først. Noen ganger når han kom på besøk etter han ble rusfri kom han med skuddsikker vest. Det var fortsatt folk etter han. Etter hvert kunne han slappe mer og mer av. Men som jeg skrev i forrige brev. Ryktene løper jo foran slike mennesker. Han får jo ikke et minutt fred. Både politi og folk som “er så snille og gode” sprer disse ryktene og i stede for å spørre oss eller aller helst han, så ville den fjæra ikke blitt til (ja ikke fem høns) en hønsegård.
Du kan lese reportasjen i dagbladet her . Jeg husker noe onkelen til denne jenta sa i dokumentaren var at hvis hun fikk han som venn var det at han var utrolig lojal. Slik er broren min også. Han er lojal. Veldig lojal. Hos han er familie alt. Han kan man snakke med og det sitter hos han for alltid.
Jeg forstår godt Ane Muldal er skeptisk til å knytte seg til onkelen sin. Hun er redd for å bli skuffet. Det jeg vil si til Ane Muldal er at den følelsen må du slippe taket i. Disse menneskene må få lov til å få en sjanse gang på gang. De kommer aldri til å komme seg ut av et rusrelatert og kriminelt miljø hvis vi ikke kan strekke ut en hånd og ha tro på dem. De skal få lov til å få sjansen gang på gang. Igjen og igjen vil vi bli skuffa, men vi må gi dem sjansen igjen og igjen. Ellers kommer de aldri ut av det. Det finnes et hjerte inne i dem også og så lenge de ikke er sosiopater, så finnes det empati hos dem og har de empati er det også kjærlighet.
Her for noen dager siden så jeg på Cecilie Kåss Furusett sitt program Sinnssykt. Da kom jeg til å tenke på min bror Stig Arto, han har rullet i hodet mitt siden da og jeg sendte en melding til han og spurte om jeg kunne få skrive om han på bloggen min så svarte han; “Hei søs bare å skrive om meg du, du veit jo alt..trenger ikke å pynte på noe…det er som det er. Har det kjempe her …har begynt på helsestudio så ting ser ut som det går oppover. Han bor for tiden i Spania.
Dette er jo en fin samling barn på slutten 60 tallet, vi er samlet på trappen hos min mormor og morfar på Marlosøygarden i Bråtådalen i Skjåk i Gudbrandsdalen. Min bror står i midten trygt mellom meg og min søster. Jeg har på meg mine fineste røde sko og rutede skjørt. Min søster hadde på seg den fineste lilla strømpebuksa hun noen gang hadde eid. Vi var noen fine storesøstre og min bror og jeg var så jevngamle at vi ble ofte tatt for å være tvillinger. Jeg har skrevet om min bror før. Han var planlagt til å være en atpåklatt, men dukket opp 18 mnd etter meg. Så jeg er oppvokst med et haleheng og alle trodde at vi var tvillinger. Vi var veldig gode venner jeg og han. Som barn gråt Stig Arto ofte, men like fort som han gråt så var det store høyder og stor lykke. Med han som barn var det aldri langt mellom latter og gråt. Min søster og jeg vi passet så godt vi klarte på denne snodige lille broren vår.
Vi så jo det etter som tiden gikk at denne lillebroren fikk en del utfordringer. Han var ekstra utsatt for uhell og klarte jo aldri å sitte stille. På skolen hadde han store utfordringer og kom hjem med store feil i skrivebøkene og læreren fortalte min mor at de kunne ikke rette alt med rød penn, for da ville de ta fra han motet. Det var den hjelpen han fikk på den tiden, ikke utredning mot dysleksi. I klasserommet var han nok en urolig unge. Det var vi vel de fleste av oss, men vi andre vi klarte nok å sitte å konsentrere oss om oppgavene bedre enn han gjorde.
Dette er min bror i dag. Når han er i bra form ser han slik ut. I dag bor han i Spania. Han har ikke alltid sett slik ut, eller så bra ut som på bildet her. Han har som sagt slitt med en del greier. Som barn hadde vi en del utfordringer i oppveksten, men hos han er jo også en del arvelig faktorer som kommer inn. Han begynte tidlig å ruse seg med alkohol. Jeg har et bilde av han limt på netthinnen hvor vi er i Skjåk og har vært på skitur i ei påske. Vi er på besøk til noen bekjente i en campingvogn. Jeg er rundt 15 år han er da litt over 13 år, vi får servert hjemmebrent med cola. Som dere forstår vi var ikke sammen med foreldrene våre. Han begynte virkelig tidlig å smake på denne varen og han likte virkningen av den, for den roet hodet hans ned. Han hadde ADHD og ingen hadde stilt noen spørsmål om det. Han var bare urolig og uheldig.
Dette blikket har jeg virkelig møtt mange ganger. Du ser virkelig at han har skikkelig vondt. Ikke bare i kroppen men også i hodet sitt. Broren min han lider av ADHD, et par personlighetsforstyrrelser og sosial angst. Han begynte også å ruse seg på amfetamin og stort sett det han kom over. Han havnet virkelig utpå når han ble voksen. Dette var en måte for han å rømme fra dette suset i hodet som han hadde. Stemmene og lyden som alltid var der. Rusen roet ned kroppen hans. Men for å få tak i rus ble han jo også kriminell, noe som ble litt vanskelig, for han hadde jo også to sønner som han skulle være en far for. Det ble vanskelig i det lange løp og følge opp dem. Han klarte det inn i mellom. Ære være eks konen hans og hennes nye mann som lot han få være sammen med guttene sine i de periodene som han var i fin form.
Vi hentet guttene også til Lillehammer og da måtte han være så nykter han bare kunne. Barna var hos besteforeldrene sine og han kom dit. Noen ganger dro vi på fjellturer sammen med dem. Noen ganger var vi bare hos våre foreldre.
Vår mor var også psykisk syk, hun fikk slag i 2009. På den tiden bodde min bror hjemme hos dem. Men så måtte han flytte derfra. Det var ikke mulig at han kunne bo der når hun var så syk. Da forsvant han fra “jordens overflate”. Vi visste ikke hvor han var. Min søster så etter han på plata de gangene hun gikk fra jobb på operaen. Jeg var hjemme hos min far og hjalp til med min mor så ofte jeg kunne. Huset ble bygget om og min søster kom fra Oslo så ofte hun kunne. I 2010 fikk min mor en alvorlig hjernekreft og vi visste at nå måtte vi finne min bror. Han hadde vært forsvunnet i 1. Gjennom en fetter fant vi han. Han kom og ble selv innlagt på sykehuset. Nå hadde vi to på dette sykehuset. Han var nesten i rusrelatert psykose. Hadde betente sår på bena og var i en elendig forfatning. Vi hadde en mor som snart skulle dø og broren vår i etasjen under. Men nå visste vi jo i alle fall hvor han var.
Han hadde det slettes ikke bra, men de fikk han raskt tilbake til “virkeligheten”, så langt tilbake til “hans” virkelighet var. Mamma døde og vi hadde funnet broren min igjen. Nå gjaldt det ikke å slippe taket i han. Han “krasjet” hjemme hos oss. Jeg fikk han inn i NAV systemet, inn på DPS rusteamet og vi prøvde å få en kommunal leilighet til han. Det klarte vi. Leiligheten var slettes ikke noe å skryte av, men det var tak over hodet. Han kom også inn på Sanderud Sykehus på Hamar. Der ble han i flere måner. Han fikk permisjon og ble med meg på et sjamankurs jeg holdt sammen med en venn og det traff han veldig. Han kjente seg plutselig hjemme og han møtte mennesker som ikke dømte han for den livsstilen han hadde levd. De tok han i mot som en bror og kjente det både i kropp og sjel.
Når han får være med på disse tingene er han i sitt ess. Når han sitter ved bålet med Didjen eller tromma er han i sitt ess og klarer å slappe av. Han kjenner at det rører han veldig og det er bra. Han er i nærheten av elementene og kan få være seg selv. Og han får bukt med sine indre demoner gjennom meditasjon.
Broren min kom helt på skrå i samfunnet og fikk ikke hjelpen mot ADHD og personlighetsforstyrrelser når han var ung. Psykiatrien plukket han ikke opp. Han falt helt utenom og ble rusmissbruker og dermed også kriminell. Det som både helsevesen og politi så han som, var nettopp det. En kriminell narkoman som ikke ville slutte med kriminalitet.
Jeg husker januar 2008 så ringte han meg. Jeg var på Refleksologi kurs og om kvelden ringte han meg. Han var helt ute og gråt i telefonen. Forfølgesesvanviddet var helt utrolig og han var så redd. Jeg var helt alene på et rom langt inne i skogen og han vet jeg ikke hvor var, men han gråt og var redd og ba om hjelp. Jeg husker jeg ringte til sjamanen Ailo Gaup etter dette og spurte hva jeg kunne gjøre. Da fikk jeg litt kjeft av han og han sa til meg at jeg visste jo hva jeg skulle gjøre. Det var slik jeg ble vår families sjaman. Jeg ringte lillebroren min opp igjen og fortalte han at alt kom til å ordne seg. Det gjorde det, selv om det tok to vanskelige år til.
Vi tok han med oss ut med vikingskipet og han begynte å møte folk rusfri, han begynte å utfordre den sosiale angsten sin. Han likte seg i Mjøsen Lange sammen med Kai og følte seg veldig trygg i sammen med han. Kai var tryggheten og den roen som lillebroren min trengte. Han var med oss så mye som mulig i starten. Helt til han følte han hadde trygg grunn under føttene. Han utfordret sin sosiale angst og ble med meg på Mikkelmesse og møtte noen av mine beste venner.
Etter mamma sitt dødsfall reiste vi til Skjåk, og dro til fjells, min søster, hennes sønn, min bror, jeg og alle hundene i familien. Vi er en familie som er veldig glad i hunder. Min søster står med Stella som kommer fra Bleikvasslia, Atle har Alice som er fra FOD gården, så er det min avdøde Storm (sjefen i flokken), så er det lille Ariel (den egentlige sjefen) og min bror. Han er rolig når han er ute i naturen og han er en ypperlig hundetrener når han klarer å holde seg rolig. Alt jeg kan om hund er det han som har lært meg. Jeg er veldig stolt av at jeg kan så mye om hund. Jeg har hatt Malamute i over 24 år, begge to ble 12 år.
Nå bor min bror i Spania. Grunnen er mye. Han har en kropp som er ødelagt av slag og slåsskamper. Av rus og av psykiske plager. Hadde han fått hjelp når han skulle, så kanskje han hadde sluppet alle disse årene som rusmissbruker og kriminell. Kanskje han kunne hatt et normalt forhold til sønnene sine. Jeg har hørt så mange ganger at folk har sagt til meg hver gang han har spurt meg om å få låne penger av meg, “nå må du bare kutte kontakten med han Rita”. De vet ikke hva de snakker om. Dette er broren min de snakker om.. Dette er et menneske som jeg ikke bare har vokst opp med, det er lillebroren min. Ja, det er mange ganger jeg må hatt pause, for det er blitt litt mye, men vi må aldri aldri gi opp. De fortjener hjelp gang på gang.
Folk vet aldri hva som ligger bak fasaden hos disse menneskene. Det er alltid en tragedie. Hos broren min var det at han aldri ble fanget opp. Hadde skoleverket den gangen utredet han for lese og skrive vansker, om ikke på barneskolen. Så hadde vi faktisk kommet litt lenger på 80 tallet, da han fikk på ungdomsskolen og begynte på vdg. Hans liv kunne vært helt annerledes.
I dag bor han som sagt mye i Spania, dels pga at varmen gjør godt for kroppen hans, dels fordi at i Lillehammer så løper ryktene foran han. Hjemme er det ikke lett å starte på nytt.
Har man en diagnose så blir man diagnosen sin og slutter å være personen bak. Jeg er veldig glad i broren min og er kjempestolt av den jobben han har gjort. Hoppet av det kjøret han var på i en alder av nesten 50 år. Godt gjort. Det er helt SinsSykt bra Brosjan.
I en ny dokumentar som Cecilie Kåss Furuseth har laget der hun møter unge mennesker som lever med alvorlige psykiske lidelser. Samtidig kjemper selv med å overvinne sine egen frykt uten å bli stemplet som gæren – for vi er vel alle mer enn diagnosene våre?
Jeg ble helt bergtatt av serien sinsSykt på NRK1, så bergtatt at jeg så på alle programmene og jeg heier Cecilie Kåss Furuset frem. Hun løfter frem psykisk sykdom frem i lyset og snakker om det på en fantastisk flott måte.
Det er så viktig å kle tabuene av disse “fryktede” psykiske” diagnosene som bipolar lidelse, personlighetsforstyrelser, boarderline, schizofreni, OECD, Sosial angst osv. Psykiater Trond Aarre mener Psykiske plager er stigmatisert blant ansatte i psykisk helsevern. Han sier at pasienter tar skade av at eksperter kommer og forteller hva som er galt med dem og hvordan helsepersonell kan fikse det. “Hvis jeg har hallusinasjoner og manglende kontakt med virkeligheten, hva er det å vinne på å kalle det schizofreni?” sier psykiater Trond Aarre, som har skrevet bok om tilnærmingen til psykisk uhelse.
Han mener også at psykisk sykdommer ikke finnes og sier at psykiske sykdommer er en sekkebetegnelse på det man ikke kan finne genetiske eller kroppslig årsak for. Det finnes i dag ca 400 psykiske diagnoser, og det kommer nye til hele tiden.
Mange er glade for å få svar med en diagnose og få medisinsk hjelp, men man er ikke diagnosen sin, personligheten strekker seg så mye lenger utover en diagnose.
Les mer om hva Aarre mener i artikkelen her , den anbefales.
(illustration of a fictional situation, in the form collage of photos)
Jeg har ofte tenkt hvor viktig det er å få løftet disse tabuene om psykisk helse bort. Jeg er av den oppfattelsen at ting bør og skal snakkes åpent om. Jeg har selv mange fysiske diagnoser, og jeg skriver om dem her på bloggen. Jeg har vokst opp med en mor som var psykisk syk. Jeg pleier alltid å si psykisk syk. Hun hadde en bipolar lidelse, hun hadde ikke de store høydene, men hun hadde depresjons perioder og mye angst. Det var slitsomt å være barn til min mor. I de periodene hun var syk så hun ikke oss barna, eller hun kunne le og tulle med oss en dag og neste dag kunne vi (les meg) få juling for at vi tullet med det samme dagen etter. Det var som vi hang etter hårstråene og så vidt hadde fotfeste med tuppen av stortåa. Tre ganger prøvde hun på å gjøre det slutt, noe som også er ganske tøft for et barn/tenåring.
Min bror som er to år yngre enn meg er sin mors sønn og sliter også med psykisk sykdom og ADHD. Hans måte å takle dette på var å ruse seg med alkohol og narkotika. Min mor døde av hjernekreft i 2010, etter hun fikk slag i 2009. Da ble min bror nykter og først da kom han på utredning etter et langt liv i rus og flere psykoser. Han fikk nå ADHD medisin og medisin for sosial angst og sine personlighetsforstyrrelser.
Jeg har klart å slippe taket å ha en normal samtale med han, men jeg kjenner det knyter seg i maven når jeg ser at han har det vondt. Havner han utpå igjen osv. Han har flyttet til Spania og sier at det er der han har det bra, han synes kroppen hans liker varmen godt. Han er hjemme hver 3. mnd og han og min far har funnet tilbake til hverandre og jeg synes det er godt.
Psykisk sykdom kan være forferdelig vondt og vanskelig. Spesielt hvis det ikke prates om. Da jeg vokste opp skulle vi ikke prate om det. Det som skjedde i husets 4 vegger skulle ikke snakkes noe om. Psykiatri var en skam. Vi hadde en stor familie rundt oss, min far hadde 10 søsken sørpå, flere nordpå og min mor hadde 10 søsken. Vi hadde en stor slekt rundt oss. Vi hadde en farmor ikke langt unna og tanter og onkler rett rundt oss. Mormor i Skjåk og tanter og onkler også på den siden. Vi hadde alltid noen vi kunne vende oss til, men vi snakket aldri om det.
Vi har jo fått noe bagasje med oss av en slik oppvekst. Min bror har jeg jo snakket litt om, han havnet jo på dette “skråplanet”. Min søster fikk jo sin bagasje og slet med spiseproblemer. Jeg har mine fysiske autoimmunediagnoser. Jeg er som Cecilie Kåss Furuseth, jeg liker ikke diagnoser. Jeg skjønner jo at man må ha dem for å få medisinsk hjelp, men jeg som Cecilie er så mye mer enn diagnosene mine. Jeg KAN så mye mer enn diagnosene skal kunne tilsi. Personligheten min er ikke revmatikeren eller fibro – Rita, eller migrene dama, astatikeren, allergikeren eller ME Rita, MS Rita, ja jeg ramser ikke opp mer.
Jeg er Rita Helmi som har noen sykdommer som av og til reduserere meg noe. Men jeg er glad i livet og ser alt det vakre rundt meg og i meg. Jeg heier frem slike mennesker som Cecilie Kåss Furuseth.
I de siste dagene har det vært diskutert en del om IS – barna og hva slags forpliktelser den Norske myndigheter har, eller bør ha, ovenfor disse barna. Jeg blir overrasket over reaksjonen til enkelte mennesker. Dette er krigsbarn og vi må nå være forsiktige tenker jeg, så man ikke ender opp med å behandle disse barna som tyskerbarna etter den 2.verdenskrig ble behandlet. La oss huske på barnekonvensjonen og menneskerettigheter.
Det er underlig for meg å høre at mennesker er tvilende å la barna komme til Norge. Disse barna som er født av en norsk mor er automatisk norske statsborgere.
Regjeringspartiet Venstre ønsker å hente disse barna hjem, men Høyre og FrP er uenige. Hvor regjeringspartner KrF er i denne debatten vites ikke. Les artikkelen her .
Abid Raija sier at Norge har både moralsk, juridisk og etisk plikt til å stille opp for alle norske barn. Han vil også at Norge skal henvende seg til foreldrene gjennom mediene, men også på andre måter.
Mira – Senteret mener at Venstres innspill er viktig, og sier at vi bør løfte diskusjonen om hvem vi definerer som norske barn. Hvar er normen for å blir betraktet som et “norskt barn”? De spør om det kun er hvite etnisk – norske barn som er “ekte norske” og som har rett til beskyttelse uansett hvor de befinner seg i verden. Går skillet ved etnisitet eller statsborgerskap? Hvordn inkluderes barn av etniske minioriteter som er født og oppvokst i Norge, som betrakter seg selv som norske, og som ikke kjenner noe annet enn Norge som sitt hjemland?
Fakta om statsborgerskap sier bl.a: «Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger» (Statsborgerloven §4). “Dette gjelder selv om barnet er født i utlandet.
Ved lang botid i utlandet kan en norske borger ikke miste statsborgerskapet før vedkommende fyller 22 år. Loven åpner for at barn kan miste norsk statsborgerskap dersom foreldrene får annet statsborgerskap.
Lov om utenrikstjenesten sier at utenrikstjenesten skal gi bistand til nordmenn i utlandet.
Men loven sier ikke noe om hvilken bistand som skal gis. Vanlig praksis er at utenrikstjenesten formidler kontakt til familie og kjente i Norge.”
Det som undrer meg under diskusjon om dette er at folk er redde for er jo at barna er “trente opp” av IS – krigerne, som soldater. Himmel og hav tenker jeg. Dette er barn, barn har rett til å få hjelp, ikke minst har vi en plikt til å hjelpe våre landsmenn. Her er jeg så hjertens enig med Abid Raija og vi må huske på at barna har ikke bedt om dette. Vi kan ikke risikere å få samme tilstander igjen som vi hadde under 2.verdenskrig mot tyskerbarna.
PST gjorde det om ikke lenge siden kjent at omkring 40 barn med tilknytning til Norge som oppholder seg i forskjellige leire i tidligere IS – kontrollerte områder både i Irak og Syria. Det finnes begrenset informasjon om barnas situasjon, men det er ingen tvil om at barna er svært så sårbare. Barna har absolutt ingen beskyttelse og de går en særs usikker fremtid i møte. Flere av barna er født i Norge, mens andre av dem er født i krigsområdene, av foreldre med tilknytning til Norge. Foreldrene til disse barna har tilsluttet seg IS. Man vet ikke om kvinnene er blitt gravide frivillig under oppholdet i de IS – kontrollerte områdene, eller om dette er et resultat av krigens overgrep. Men uansett er det en stor fare for brudd på barnas grunnleggende menneskerettigheter hvis Norge ikke gjør noe.
UNICEF ved FNs barnefond mener at Norge bør bruke konsulær bistand for å bistå til at barna til de norske IS- brudene får komme hjem til Norge.
Camilla Viken generalsekretær i UNICEF Norge sier at Norske myndigheter er forpliktet etter FNs barnekonvensjon og etter den norske barnelover til å hjelpe disse barna. Hun henviser også til statsborgerskap og sier at da har har disse barna også rett til å få sine behov ivaretatt.
Barnekonvesjonen fastslår at de ikke skal diskrimineres på bakgrunn av hva mor eller far har gjort. Les artikkelen om dette her .
Erna Solberg mener det er umulig å hente hjem disse barna. Hun sier foreldrene og barna må selv komme seg til en konsulærstasjon for hjelp. Disse barna og mødrene sitter i leire og har ikke store muligheter for å komme i kontakt med noen norske konsulater. Det er ikke umulig for norske myndigheter å få hentet ut kvinnene, barna og eventuelt mennene. Dette handler om manglende politisk vilje sier folkerettsekspert Mads Harlem. Les artikkelen om dette her .
Hvorfor er regjeringspartiene og mannen i gaten redd for disse barna, jeg sier igjen at dette er også krigsbarn. Franske myndigheter skal igangsette henting av franske barn og Norge vil altså ikke. Dette er for meg uforståelig. Igjen hvorfor er vi redde for disse barna?
“Sammenheng og forskjellen mellom rasisme, fremmedfrykt og diskriminering?
Alle disse begrepene kan henge sammen, men begrepene fremmedfrykt og diskriminering trenger ikke å være knyttet til rasisme. Det finnes ulike former for diskriminering og fremmedfrykt.
Rasisme blir gjerne sett på som holdninger og ideer om at mennesker kan kategoriseres i forhold til rase eller etnisitet, og at noen raser eller etniske grupper er overlegne og mer verdt enn andre. Diskriminering er knyttet til adferd, eller regelverk og forskrifter. Fremmedfrykt er nært knyttet til rasisme, men kan kanskje forstås som mer relatert til følelser og ikke i like stor grad satt i system, hverken mentalt eller i samfunnet, som rasisme.
FN opererer med en definisjon i forbindelse med konvensjonen om utryddelse av alle former for rasediskriminering:
“Enhver distinksjon, ekskludering, restriksjon eller preferanse basert på rase, farge, avstamning eller nasjonalt eller etnisk opphav som har til formål eller effekt å fjerne eller svekke anerkjennelse, nytelse eller utøvelse på like vilkår av menneskerettigheter og fundamentale friheter i det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller noe annet område i det offentlige liv” OHCHR: International Convention on the Elimination of all Forms of Racial Discrimination
Den 2. februar kunne man lese en kvinnes avskjedsbrev i Dagbladets Magasin. Hun skrev en kronikk før hun døde. Hennes samboer sendte den til dagbladet etter at hun hengte seg. Først sjekket hun inn på Rikshospitalets pasienthotell og prøvde å ta sitt eget liv. På bordet lå det et kort fra Foreningen Retten til en verdig død, hvor det stod at hun ikke skulle gjenopplives fordi hun hadde en dødlig sykdom. Hun ble gjenopplivet og resultatet etter hun ble utskrevet av sykehuset var at hun hengte seg.
I dagens dagblad står det å lese om at tre av fire sier ja til aktiv dødshjelp. Det er gjort en undersøkelse etter at Inger Staff – Poulsen tok sitt eget liv fordi hun var dødssyk. Les om det i Dagbladet her .
Kronikken som den kreftsyke kvinnen skrev i Dagbladet var viktig i debatten på aktiv dødshjelp. Det er ganske underlig at vi er så opptatt av at dyrene våre ikke skal lide og at de skal få avslutte livet sitt med verdighet. Jeg husker vi som var glad i min malamute Storm satt rundt han hos veterinæren og jeg holdt hodet hans på fanget, mens veterinæren ga han bedøvelsen for til slutt sprøyten som gjorde at han sovnet inn. Men det skal vi mennesker alt så ikke få lov til. Les kronikken hennes her
Da min mor lå for døden var hun veldig syk. Hun hadde en alvorlig kreftsykdom på hjernen. Til slutt klarte hun ikke å snakke lenger, det siste hun sa til meg var “hjelp meg”. Hun hadde store smerter og jeg skulle ønske vi kunne fått lov til å satt en sprøyte på henne så hun kunne sovnet stille inn. Men i stedet måtte min mor seigpines i nesten 3 uker før hun døde. Sykepleierne måtte suge slim fra halsen hennes for hun klarte ikke få det opp selv, det var forferdelig. Tenk om noen kunne gitt henne en sprøyte hvor hun kunne få sovnet stille og rolig inn mens vi satt og holdt rundt henne.
Jeg forstår hvorfor Inger Staff – Poulsen ønsket å avslutte livet sitt når hun hadde kreft på siste stadium og ingen kunne hjelpe henne mer. Les Ingers historie her . Det er ikke bare fordi jeg så min mors kamp at jeg er for aktiv dødshjelp, men jeg bestemte meg da. Jeg har så mye daglige smerter i denne kroppen. Jeg kan ikke huske en smertefri dag siden jeg var 11 år, og hvis jeg skulle bli liggende så full av smerte som min mor hadde og at på til dødssyk da ville jeg ønsket jeg kunne sjekke inn på en klinikk hvor jeg kunne velge å få avsluttet livet mitt. Jeg er medlem i Foreningen Retten til en verdig død, hvor det står på kortet mitt at jeg ikke skal gjenopplives igjen hvis jeg utsettes for en ulykke og det er fare for at jeg vil leve et smertefullt og ufullstendig liv. Jeg vil ikke gjenopplives hvis jeg må kobles til maskiner osv. Men man ser jo hvordan det gikk med Ingers historie. Hun hadde kortet liggende fremme.
Jeg skulle ønske at Norge som Sveits hadde klinikker hvor man kunne sjekke inn å få lov til å komme og avslutte livet sitt i ro og fred, så man slapp slike situasjoner som Inger. Tenk om hun kunne fått ligget rolig i en seng i kjærestens armer. I stedet endte det altså så tragisk som det gjorde.
I denne debatten om netthets og mobbing så har det altså tatt helt av. Vi er et par damer som tar en bitte liten pause fra debatten om dette akkurat nå. Vi har vel kanskje bedt om det selv ved å bringe inn navnet ABD, og lagt det ut på bloggen vår på blogg.no. Det er noen kommentarer der inne som jeg overhodet ikke har giddet å godkjenne og/- eller kommentere. Disse menneskene har bestemt seg for ikke å forstå hva vi mener. De trykket også på linken til politiet og fortalte meg veldig klart at det kun var en nettside jeg linket til og ikke til et skjema. Det de da ikke gjorde var å skrolle nedover og så at nede på siden lå det en peker hvor man kunne gå inn å melde fra. Jeg orker ikke å forklare til mennesker som har bestemt seg for å fordumme andre mennesker – her altså meg. Jeg vil fortelle dere nå en liten historie.
En gammel indianer fortalte sitt barnebarn om framtiden og sa følgende; “Jeg har to ulver som slåss i mitt hjerte. Den ene er veldig mistenksom, hatefull og hevngjerrig. Den andre er tolerant, kjærlig og tilgivende.
Sønnesønnen så på den kloke indianeren og spurte så, “hvem av disse to vinner kampen i ditt hjerte bestefar,”?
Bestefaren så på han med sine kloke øyne og svarte, ” det gjør den ulven som jeg mater.”
Dette ordtaket likte jeg første gang jeg så det og det har sittet i hjertet mitt siden. Det har dukket opp igjen nå de siste dagene, spesielt etter alle disse diskusjonene om all denne nettmobbingen. Jeg blir sintere og sintere hver gang jeg ser folk blir hetset på nett, folk blir hetset og mobbet på arbeidsplassene sine av sine sjefer og barn blir mobbet på skolen, ikke bare av elever, men også faktisk av voksne. Jeg blir rasende. Derfor så tenkte jeg nå når jeg ikke har godkjent disse kommentarene om ABD her på blogg.no, for jeg ville endt opp i diskusjon med disse folka og skrudd meg mer opp og disse ulvene er utrolig like av utseende og jeg ville gitt bitte lite mer mat til den som ikke skulle mates. Den onde har en gang i blant fått mer mat enn den gode ulven. Og helt ubemerket ville den vokst seg større, sterkere og vips så ville den gode blitt nesten borte. Så fort jeg har kastet ut mat, det vil si tanker og ord, så hadde denne ulven som glefset all “maten” til seg. Bare en gang i blant ville den gode ulven fått noe i seg. Det hadde ikke vært bra.
Etter et par uker ville det toppet seg, og den onde ulven ville ha vokst seg så stor og så sterk at den ville blitt så sterk, mye sterkere enn meg selv, den vil antagelig rett og slett komme til å drepe meg…..
Så jeg satser på den snille ulven, jeg kaster ikke bare maten ut og håper på det beste. Nå er jeg målrettet og sørger for at jeg mater den rette ulven Det er ikke noe lurt å skape et monster her.
Men jeg kommer fortsatt til å følge med. Jeg politianmelder, støtter opp om mobbofre og skriver, jeg mater bare rett ulv.
