På vei til MDSS 10 års jubileum

God Søndag.

I går var jeg på 10 årsjubileet til MJØSAN DAJVE SAEMIEN SIEBRIE / MJØSSAMER . Det var så utrolig koselig. Det startet med eventyrfortelling for de minste med min gode venn Mikkel Gaup klokken 1400. Det kom ganske mange, og som vanlig var det vellykket. Han er veldig flink. Lederen for Mjøssamene og jeg var med og spilte tromme. Det er lenge siden jeg har hatt trommen min mellom hendene nå, det føltes godt. Så var det foredrag, middag og taler til jubilanten. 

Jeg er så glad i foreningen min, for den har hjulpet meg med å få ståsted i identiteten min. Identitet er viktig, i alle fall for meg. Sjamanen Ailo Gaup sa til meg en gang, “vi er produkter av krigen du og jeg”. Og det stemmer, for han ble satt bort sør – på og min familie ble tvangsevakuert da brent jords taktikk var ett faktum.

Jeg er et politisk menneske og har alltid vært det. Som ungdom var jeg med i AUF, noe som slettes ikke er rart. Jeg kommer fra en Bonde- og arbeiderfamilie. Det vil si at min mor kom fra bondeslekt fra langt opp i Gudbrandsdalen. En liten bygd som heter Bråtå i Skjåk. Hun selv stemte Arbeiderpartiet i alle år. Hun døde i 2010.

Min far er født i Berlevåg. Den slektshistorien er veldig brokete, men er av både fisnsksamisk/kystsamisk/kvensk opprinnelse. Vi har lett lenge etter min farmors slekt, og takket være internett og FB så var det en dame som tok kontakt med meg for en liten tid tilbake. Og til sommeren skal jeg til Strupen hvor min farmor er født. Det blir spennende. 

Min mor, farmor og min far

Det var et lite sidespor. Som sagt, jeg er et politisk menneske, i politikken har jeg også min identitet. Min far kom fra bonde og fiskerfamilie i Berlevåg. Da de kom hit til Lillehammer kjøpte de seg en gård på Vingrom og slo seg ned der. Barna, 10 i tallet, fikk arbeid og utdannelse. Reiste ut og kom tilbake og slo seg ned rundt bestemor (Akhà), Min far stemte nok også arbeiderpartiet, så det var nok ikke rart jeg havnet i AUF i ungdomstiden.

Men jeg hoppet av den politiske ungdoms karusellen og hoppet ikke på det politiske igjen før på -90 tallet. Da bodde jeg i Stavanger og var blitt veldig miljøbevisst. Jeg begynte å arbeide i Stavanger SV som organisasjons- og politisk sekretær og jeg kom inn i bystyret. Jeg husker det første innlegget jeg skulle holde. Det handlet om at Stavanger kommune burde bytte ut halve bilparken sin til el- biler. Husk dette var i -93, EL-biler…. Think lanserte sine første biler i 1991, og derfor mente vi at norske kommuner burde støtte norske firmaer og de var miljøvennlige. Jeg tror ikke jeg pustet på 3 minutter. 

Nå er jeg ikke en del av SV lenger heller, jeg stemmer Rødt. Det kan virke som jeg står støtt, mens hele det politiske landskapet beveger seg til Høyre.

Så til det jeg egentlig ville skrive om. Hvorfor er jeg så opptatt av Same politikk? Hvorfor er det så viktig for meg her jeg bor. Har jeg ikke alt jeg kan tenke meg her nede og er jeg ikke fornøyd med det? 

Nei jeg er ikke fornøyd. Nå skal jeg forklare litt hvorfor.

Identitet for mennesker er viktig og min samiske identitet er viktig for meg. Jeg husker fra jeg gikk på barneskolen og jeg ble ertet fordi jeg var en finnjævel, og skulle dra meg tilbake til dit jeg kom fra. Nå har jeg jo alltid vært slik at jeg har spurt om ting, og jeg spurte min mor om hvorfor de ropte slike ting etter meg. Jeg forstod jo ikke hvorfor de ropte slike ting. Jeg var jo fra Vingrom, på lik linje som de som ropte det. Det hang igjen mye etter krigen. Vi hadde jo et finsk navn og finlenderne kjempet på Nazistenes side på Østfronten mot Russerne. Vi vokste opp med historier fra krigen på brødskiva. 

Jeg spurte min farmor noen ganger om vi ikke var samiske, for jeg kjente virkelig på dette hulrommet inne i meg, noe som manglet. Hver gang fikk jeg det samme svaret, “nei det var vi ikke, vi var ikke fjellfinn, vi var bofaste”. Var vi noe så var vi kvener. Og det stemte jo. De var jo bofaste, de var jo bønder. De var jo ikke Reindriftsamer. Jeg var godt over 20 år da jeg fikk vite at vi faktisk var samisk. Hele livet har jeg gått og følt det langt inn i sjela at det var den biten som manglet i meg. Og når den falt på plass visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med den. Som barn, tenåring og ung voksen visste jeg ikke helt hvor jeg hørte hjemme. Hver gang jeg hørte samisk og finsk så kjente jeg at det stakk i magen. Jeg følte meg språkløs. 

Et år var jeg og min mann på Riddu Riddu, vi koste oss og nøt festivalen. Jeg har på meg sjalet mitt og kjenner meg litt hjemme der. Så blir jeg spurt av en full Kautokeino same om hvor jeg kommer fra. Jeg svarer som sant er at jeg kommer fra Lillehammer og responsen var utrivelig. Jeg ble rett og slett mobbet. Han begynte å le og snakke samisk til meg. Heldigvis klarte jeg å respondere raskt og svarte på norsk til han at han måtte være klar over at det største samekommunen ikke var der nordpå, men Oslo. Jeg var plutselig tilbake på barneskolen igjen. Det var uendelig trist.

fra de 1000 sjøers land

Jeg som da er et politisk menneske følger ikke bare med på rikspolitikken, jeg engasjerer meg mer samepolitisk og følger mer med på Sametinget. Jeg står i samemanntallet og stemmer mine inn på Sametinget. Det har jo vært noen diskusjoner der også om hvem som er samisk nok. En diskusjon gikk på at for å kunne stå i samemanntallet så måtte man kunne språket. Da kjente jeg at jeg ble rasende. Hvor skal jeg få høre til?

Skal vi språkløse ikke få høre til noen steder. Ikke hører vi til her og ikke skal vi få høre til hos våre egne heller? Her har det vært drevet en fornorskningsprosess siden siden 1700 tallet og fram til moderne tid, som har gjort sitt til at veldig mange har mistet språket sitt. Min far forteller meg at det første språket han pratet var finsk. Så kom de hit. Nå prater han hverken finsk, samisk (det de nok aldri pratet) eller kvensk. Her er det tre språk som er forsvunnet fra oss. Ett av dem står på rødliste.

fra de finske Karelene

Jeg brenner for språkopplæring for barnehagebarna våre og skolebarna våre. De har rett til å lære sitt morsmål i skole og barnehage selv om de ikke bor i Oslo eller Kautokeino. Skulle du være så uheldig å havne i Lillehammer så skal du ha rett til å lære ditt eget språk. Det står i lærerplanverket.

Som dere vet så er jeg opptatt av at vi må snakke om ting, ikke bare inne i familien. Vi må snakke høyt om ting. Samer snakker ikke nødvendigvis om helse. Man skal ikke snakke om det som er trist. Og slett ikke utlevere seg selv. Det handler ikke om skam eller tabu, men heller om at man ikke skal belaste andre med sine problemer og at man skal være “mann” til å bære det selv. Det er etter min mening en veldig dum løsning. Det skaper større stress og psykisk sykdom som igjen kan ende med selvmordforsøk.

Sykdomsprat betraktes som upassende og omsorg blir gitt av andre familiemedlemmer uten at det blir bedt om det. De nærmer seg helse- og sykdom på den tause måten. Det betraktes som den gode kommunikasjonen på dette feltet. Løsningen er å la problemet være i fred.

Jeg tenker her på helsepersonell virkelig må ha radarblikk og observasjonsevnen må være på topp ovenfor denne pasientgruppen. For de sier ikke tingene direkte. De utleverer seg aldri selv til legene, her sies nesten alt indirekte. Helsepersonell må bruke tid selv om det er akutt, hvis ikke kan det i det verste fall bli stilt helt feil diagnose. Det er viktig at helsepersonell er klar over disse forskjellene i kulturen.

I den samiske kulturen aksepterer de det som skjer på en annen måte enn i den norske kulturen. De overgir seg til naturens gang. Her blir det fort kulturkollisjon i møte med det norske helsevesen. Diagnostiske sykdomsbegreper avvises som dømmende . Hvis kroppen ikke har det bra, så venter man og ser. Det er andre ting som styrer og man gjøre seg ikke til herre over kroppen. Samer lever ut fra prinsippet om at man ikke kan kontrollere framtiden. Denne grensen overskrides ikke med ord, så ved å la være å snakke om sykdommen, eller døden, så unngår du å forstyrre denne ordenen. Humor brukes ofte i slike situasjoner

De synes også at det er bedre å bruke humor enn å belaste andre. I samisk kultur så lærer man å vise styrke ved å forlate det triste. I den samiske verden går man ikke inn i det triste, man forteller vitser og joiker.

Innen psykiatrien er det også en stor utfordring, spesielt innen gruppesamtaler der det snakkes høyt om sykdommen. Der blir den samiske pasienten sittende som en usynlig gjest. Det er jo ingen tradisjon å utlevere seg for fremmede. Psykisk sykdom finnes i hvert fall ikke. Slike lidelser blir oppfattet som om noen har satt vondt på vedkommende.  

Noe annet som er kjempeviktig å huske på er når vi blir gamle. Min manns mor kom fra Canada. Hun ble senil dement og kom på skjermet avdeling på sykehjem. Hun var heldig for hun hadde barna sine som kom å besøkte henne hele tiden. Jeg har selv arbeidet i helsevesenet og vet hvordan helsevesenet arbeider.

Demente pasienter går som vi alle vet tilbake til bardomstider. Min manns mor mistet sitt norske språk og husket bare sitt amerikanske engelsk. Da kan du tenke deg hvordan det blir med en Samisk dement person som da bare husker sitt samiske språk. Det siste de mister er barnesangene. Det er registrert at mellom 20 000 og 30 000 samer snakker de ulike samiske språka. De mest brukte samiske språka i dag er nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Antall samer beregnes til å utgjøre i overkant av 100 000 mennesker. Av disse benytter bare ca. 15 % et samisk skriftspråk, og man regner med at kun 30 % av de med samisk bakgrunn kan snakke et samisk språk.

Det er ikke mange som snakker samisk, men når de som snakker samisk glemmer sitt norske språk og ikke forstår noe av det som blir sagt så blir verden veldig utrygg for dem.

Det er kulturkrasj mellom møtet mellom det norske helsevesen og den samiske kulturen og det norske helsevesenet må skoleres. Vi har en jobb å gjøre.

Som jeg har sagt flere ganger identitet er viktig. Min samiske identitet er viktig for meg, den er meg på like viktig på linje som min norske identitet er det for meg. Jeg er et politisk menneske. Dette er viktig for meg. Mennesker er viktig for meg.

Det som er skremmende er at vi i Norge har kommet langt når det gjelder samepolitikk i forhold til f.eks. Sverige. Det skremmer meg, for jeg synes at vi i Norge ikke har kommet noe langt når det gjelder å likestille Samene  i det hele tatt.

hilsen den som har slått rot i identiteten sin, men fortsatt  er like språkløs

Rita Helmi Toivosdatter Laakso

kilde :

https://forskning.no/helsetjeneste-helseadministrasjon-samfunnsmedisin-sykdommer-etnisitet/2013/01/samer-snakker-ikke-om

 

#nsr #blogg #helg #hverdag #flesthverdager #sykdom #kronisk #psykisk #samisk #same #samiskspråk #sametinget