Reklame | http://pilotfrue.blogg.no
Denne gangen skal jeg skrive om noe som er ganske så vanskelig, enda er det vanskelig å snakke om selv om jeg ga dette prosjektet opp for i alle fall 16 år siden.
Jeg skal snakke litt om ufrivillig barnløshet, men først vil jeg begynne å skryte litt av Julianne Nygård og mannen hennes, eller http://pilotfrue.blogg.no som hun/de er kjent som her inne, og at de ble med på bloggerne på TV2. De har gjort en kjempejobb i forhold til det å være åpne om det med problematikken rundt fertilitet og ufrivillig barnløshet. Disse to har fått satt dette problemet på kartet. Høyre har tatt opp flere ganger på landsmøtet om eggdonasjon og jeg synes at det viktig å få en større åpenhet rundt disse tingene i dette landet her. Vi må kunne snakke om det, for det er veldig mange som sliter med fertilitet i Norge.
Jeg er ufrivillig barnløs. Helt siden jeg var liten pike ønsket jeg meg barn, i bygda jeg vokste opp var nok jeg den fødte barnepike. Jeg elsket å stelle og mate babyer og mitt mål i livet var å få meg mann og barn. Jeg fikk meg mann, men barn var det litt større problem med. Ikke bare litt, men mye. I starten hadde jeg ikke noe spesielt vanskeligheter med å blir gravid heller, jeg ble gravid, men spontanaborterte ganske tidlig i svangerskapet, alltid mellom 5. – 8. uke. Da jeg var et par/tre- og tyve skjønte jeg at jeg igjen var gravid før jeg begynte å kaste opp og før menstruasjonen uteble. Jeg fikk faktisk bekkenløsning før jeg visste at jeg var gravid. Det var en underlig følelse. Denne gangen gikk svangerskapet ganske langt. Jeg kjente liv denne gangen og det syntes til og med på meg, men jeg var jo tynn som en strek og kom til 4 1/2 mnd.
Når man mister barnet sitt så ofte som jeg gjorde på den tiden, så prøver man å finne på årsaker til hvorfor. Det er helt idiotiske forklaringer. Bare jeg ikke hadde strukket meg slik da jeg hengte opp de gardinene, eller hvorfor strøk jeg den katten. Drakk jeg en kopp kaffe for mye? Det var så mange spørsmål og så mange forklaringer. Jeg satte opp en tapper maske utad, men inne i meg var jeg utrolig trist og lei meg. Dette var jo alt jeg ønsket meg i hele verden. Ikke ble det noe bedre av at helsepersonell ikke viste noe som helst forståelse for hvor vanskelig dette var. Når blødningene kom og spontanabortene var et faktum, var alltid kommentarene. Jaja, du er ung og har alle muligheter til å lykkes ved en annen anledning. Så ble jeg sendt hjem, ikke noe tilbud om å snakke med noen.
Jeg hadde en god venninne. Gode snille Helene. Jeg tror ikke jeg hadde klart meg de årene uten henne. Hun ble redningen min for veldig mye, både hun og mannen hennes. Men spesielt Helene, hun ble nok min klippe i forhold til disse greiene her.
Jeg hadde jo også mine kroppslige plager, men de var nok ikke så ille på denne tiden som de er nå. Jeg var ung og en ung kropp tåler mye mere enn en eldre kropp gjør. Jeg trente på treningssentre og fikk behandling hos fysioterapeut, var ute og jogget mer også, nå klarer jeg jo ikke løpe ute. Nå er det mer gå i fjellet og skogen, men det gjorde jeg jo ikke på den tiden.
Nå er det mer å gå i skogen og fjellet, det er vel så god trening for meg som å gå i treningsstudio. Her på trugetur med Storm på Vigneshøgda.
Når jeg var 27 så hadde jeg ikke vært gravid på noen år, så da startet vi på en utredning på hvorfor det plutselig ble en stopp på det. Da fikk vi vite at jeg var på vei inn i en alt for tidlig overgangsalder. Jeg hadde ikke eggløsning og ble satt på hormonkur for å få eggløsning igjen. Samtidig som denne utredningen startet, så planla jeg bryllup sammen med min første mann. Like før bryllupet ble jeg gravid igjen. Denne gangen fortalte vi det ikke til noen. Jeg var både gravid og skulle jo gifte meg, dette gikk jo helt etter planen min. Men jeg klarte ikke helt å slappe helt av, for når man har mistet barnet i magen så mange ganger som jeg hadde gjort, så har man skuldrene ganske langt oppe under ørene. Denne graviditeten varte i litt over 12 uker før jeg begynte og blø og fosteret kom ut i toalettet. Vi dro til gynekolog og ultralyden viste at det ikke var noe i livmor. Jeg var knust, men ble sendt hjem og gynekolog mente at det var best at dette blødde ut på normalmåten. Jeg var alene hjemme og ble så dårlig, fikk forferdelige smerter, rier, min mann var langt til havs og jeg fikk ikke tak i han. Jeg trodde jeg skulle dø, for det vi ikke visste var at jeg var gravid med toeggede tvillinger og det andre fosteret var utenfor livmor. Dette var noe av de verste smertene jeg noen gang hadde kjent.
Etter denne opplevelsen så måtte jeg gjennom noen undersøkelser som ikke var så veldig hyggelige, men hva gjør man ikke for at dette skal gå. Jeg har hatt noen opplevelser med noen leger som har fortalt meg at disse undersøkelsene jeg har tatt ikke gjorde vondt. F.eks røntgen av livmor og eggledere m/eggstokker med kontrastvæske hvor jeg skulle ligge i noen spesielle stillinger. Det var forresten rett etter spontan aborten hvor jeg var gravid utenfor livmoren. Røntgenlegen var selvfølgelig en mann og jeg var der alene. Han klarer å få trykket ut av seg at dette var ikke noe å klage over for dette var ikke noe vondt. Da måtte jeg spørre han om han hadde mye erfaring med det selv og hvor mange slike undersøkelser han hadde gjennomgått. Jeg var helt på gråten når jeg gikk hjem. Jeg måtte innlegges og ta en cyste på ene eggstokken, og etter hver gang jeg måtte gjøre noe så ble mitt håp om å få barn mindre og mindre.
I 1994 var det EU avstemning. Jeg arbeidet for SV organisasjonen og satt i bystyret i Stavanger på denne tiden og var aktivt med i kampen mot EU. Dagen det skulle være avstemning begynte jeg igjen og blø kraftig, min mann kom og hentet meg. Jeg ba han kjøre meg innom avstemningslokalene først, jeg hadde arbeidet så hardt i kampanjen så jeg måtte levere min stemme først før jeg gjorde noe som helst. Så dro jeg på sykehuset. Det endte som det ellers gjorde, jeg mistet barnet. Men vi vant EU valget. Det var ikke så mye trøst akkurat da.
Så fikk vi begynne på IVF behandling i Haugesund. Jeg stod på vanlig dose med hormoner og utviklet nesten ingen egg. Jeg gråt mine store tårer, da vi ble sent hjem. Det ble nye uker med trippeldoser med hormoner. Vi var veldig obs på at vår niese (datter) skulle være med på alt, så hun ikke skulle føle seg utenfor. Hun fikk til og med sette sprøyter i magen.. Da vi igjen kom til Haugesund ble det tatt ut 4 egg. Ved vanlige doser med hormoner modnes mellom 5 – 15 egg, hos meg altså 4 egg. Alle fire eggene ble befruktet, men hos to stoppet prosessen opp og hos to ble det feil celledeling, så de ville ikke sette inn eggene.
I Norge, i alle fall på den tiden vi holdt på, var det kun 3 forsøk. Vi hadde så dårlige odds at vi fikk kun 2 forsøk til sammen. Jeg trengte en pause i alt dette med barn og graviditet, for vi hadde gjort alt fra det å måle eggløsning og planlagt alt. Impulsiteten ble helt borte. Vi gikk opp trappa og skulle ha samleie og pratet om hvilke bilder som burde henges opp, ???
Det var ei som var ærlig om at vi ikke lykkes med forsøket og det var min vakre lille niese. Hun fortalte meg det en kveld vi lå i telt, hun hadde vært redd for at jeg bare ville bli opptatt med den nye babyen. Det ville jeg aldri ha blitt, for min vakre niese var den først <3 Jeg har plass til dem alle <3
Jeg gikk i tenkeboksen, kroppen min var sliten. Hodet mitt sørget, forholdet vårt slet og hver gang vi prøvde å snakke om dette så ble det litt stille. Jeg begynte å tenke på om kanskje jeg ikke skulle føde barna mine selv. Det var så mange barn ute i den store verden som trengte foreldre, det er jo ingen menneskerett å bli forelder, men det er en menneskerett for barn å få foreldre, det burde være det i alle fall. Så jeg bestemte meg for at jeg ikke orket mer og at hvis jeg skulle ha barn, så skulle jeg ikke føde dem selv.
Kroppen min fant jo ut at den skulle fortsette med å lure meg, den ble jo gravid noen ganger til, som igjen endte i spontanaborter. Siste gang var med min nåværende mann for snart 16 år siden. Da var jeg så syk når jeg mistet det barnet at jeg fant ut at jeg måtte ta noen grep. Men kroppen min hjalp meg med å ta de grepene selv ved å få inn i overgangsalderen. Men jeg fikk føle på morsrollen allikevel. Min nåværende mann og jeg vi fant ut at vi hadde såpass med ressurser at vi meldte fra til Bufetat at hvis de trengte oss, så var vi villige til å stille opp som fosterforeldre. Vi fikk to flotte ungdom i hus. Noen utfordringer var det jo, men det er det jo alltid med barn.
.
Etter mye påkjenning i vårt forhold vokste min exmann og jeg fra hverandre og gikk hver til vårt. Mitt store ønske om barn og min indre sorg tok overhånd og selv om jeg ikke viste det i dagliglivet så skygget det over livet vårt og det kom frem f.eks når det var alkohol inne i bildet. Til sutt gikk vi hvert til vårt. Noe som var det lureste vi har gjort tror jeg. Han har funnet lykken igjen og jeg har funnet lykken i min Kai. Det er viktig å tenke på at vi må elske hverandre så høyt at vi må la hverandre gå. La oss leve livene men på hver vår kant.
Jeg var så lei meg og jeg sørger fortsatt for at jeg ikke har fått egne barn, men jeg har tross alt vært heldig. Jeg har min flotte niese Sofie som jeg kaller datteren min, jeg har Atle som er min nevø og jeg har to stesønner. Min ene stesønn har også gitt meg to vakre prinsesser til barnebarn. Jeg takker hver dag for at jeg har fått oppleve dette.
#ufrivilligbarnløshet #barnløs #hverdag #flesthverdager #sorg #helse #ettertanke #blogg #side2
