I dag har det kommet store tårer. Jeg ble så utmattet og lei meg etter legetime og time hos Osteopaten. Da jeg gikk fra osteopaten var jeg glad for å ha verdens største utenpåbrillersolbriller på meg. Tårene trillet og jeg var helt utslitt. I dag klarte jeg virkelig ikke å ta mye kontroll over situasjonen. Jeg gikk som en 70 åring fordi jeg alt gikk helt trill rundt og alt var vondt. Hodepinen og smertene i kroppen banket på døra og jeg tenkte at det smarteste ville nok vært å gå hjem, men jeg hadde så veldig lyst til å dra bort på vevhula og hilse på. Mens tårene trillet og jeg gikk de lengste 9 minuttene i mitt liv, så fant jeg ut at jeg var glad for at jeg i det minste fikk sol på kroppen, for da fikk jeg i allefall D-vitaminer.
Jeg kjente at jeg tok tilbake kontrollen med den tanken og begynte så smått og le litt for meg selv, aldri så galt så er det godt for noe. Det var sommer og sol og jeg fikk D-vitaminer på kroppen uten å ta TRAN. Var ikke det bra da? JAH fantastisk. Vi har en nydelig sommer allerede før sommeren. Det er godt for både kropp og sjel. Jeg tørket tårene under verdens største utetnpåbrillendesolbriller og låste opp døren til vevhula og gikk inn til mine gode venninner. Det var godt å komme dit. Godt å kjenne lukta av filler, ullgarn og støv. Godt å se vevene og godt å sette seg ved veven og godt å se verdens beste jenter.
Ja da er jeg tilbake fra blåtur. Jeg har vært nødt til å hvile litt noen dager, for slike ferieturer tar skikkelig på meg. Men det er vel verdt det. Jeg nekter å la kroppen min gjøre livet mitt til et større fengsel enn det allerede er.
jeg var i Oslo på tirsdag på et møte, det gikk kjempefint. Da følte jeg at jeg hadde kontroll. Jeg sa til min venn som jeg møtte der, at nå tar jeg kontroll over situasjonen. Det funka den dagen. Så tok jeg kontroll i går og det gikk ut på og hvile. Jeg kjenner jeg er blitt flinkere til å sette litt grenser for meg selv og det er godt. Nå sitter jeg på legekontoret og venter på svar fra biopsier og er ganske spent.
På #venteværelse til legen min, jeg her verdens største utenpåbrillenesolbriller 😂 slik at det ikke skal komme inn noe lys, er så #svimmel . Har på meg en nydelig sommerlett topp jeg har handlet på #studiobazar. De har en fantastisk søt butikk som ligger på St. Hanshaugen i Oslo, men de har også en fin nettbutikk.
Vi blogges senere, jeg ropes snart inn. De ser litt rart på meg her jeg sitter med de verdens største solbriller. Skal ned på vevhulen etterpå og møte mine fine venninner. Har ikke sett dem på over to uker.
Jeg lærer jo aldri. Jeg er så flink til å strekke grenser, spesielt mine egne. Jeg er så glad i å være på blåtur og spesielt når det er lenge siden jeg har vært det. Dessuten er jeg supergod til å late som jeg er frisk når folk jeg ikke kjenner er i nærheten av meg, og nå har jeg altså vært på museum. Det var så fint museum og jeg har tråkket rundt der i 2 1/2 time. Jeg elsker å gå på museum sammen med Kai., plutselig falt jeg sammen og begynte å gråte. Måtte umiddelbart på toalettet og alt gikk trill rundt. Men jeg elsker å være på blåtur. Nå sitter jeg og slapper av i bilen, mens han rusler bort på noe i skogen som var verd å få med seg. Men som dere ser, jeg skal sitte litt til rolig i bilen. Så kommer jeg meg snart igjen.Fra Helleristningene På Tanum 17.mai
I dag er jeg glad, for i dag slapp jeg å starte med smertestillende. Jeg er litt bedre og det ser man også. Hjernen er en rar greie og har på en forunderlig måte å kunne klare å heale seg selv. Bare man klarer å ta tingene mer med ro så er går tingene seg til. Jeg er ikke noe god til å ta det med ro, men nå ser det ut til at jeg skal klare det noen dager.
Jeg klapper meg selv på skulderen her jeg sitter og hører på #elg sin versjon av Lars Lillo Stenbergs versjon av hjernen er alene. Den passer helt perfekt akkurat nå. #øivindelgenes er en fantastisk #artist og jeg må bare innrømme at jeg stemte mange ganger på han på lørdag. Han vant en velfortjent seier som #århundrets artist. Jeg har fulgt den mannen siden han begynte sin reise. Jeg husker jeg flyttet til #Tromsø på -80 tallet og bodde i Tromsdalen og skulle på jobb på sykehuset. Den gangen var det ingen tunnel å kjøre. Noe som passet Toivosdattera perfekt, for da fikk jeg spilt #dance with the stranger mens jeg stod i kø og kjørte over broen over sundet. Fantastisk, siden har jeg fulgt med mr #elgenes. Jeg har også blitt kjent med hans yngre bror #thorbjørnelgenes som bor her på #lillehammer. Han er også en veldig flink musiker.
Jeg avslutter den 16. mai med sjefen sjøl med hjernen er alene. Han er bare helt rå. Jeg gir dere herved Hr. #øivindelgenes
Hilsen Toivosdattera
Tusen takk for at du stakk innom, del gjerne og følg meg gjerne videre.
Noman Mubashir kommenterer årets barnetog i Oslo. (bildet hentet fra nrk.no)
Hei der ute.
I dag sitter jeg også å hoder meg fast, men har faktisk klart å komme meg i dusjen. En av grunnen til at jeg har klart det er nok fordi jeg startet dagen klokken 0730 med en smertestillende. Det går ikke akkurat fort når man er #kronisksyk og har alt snurrer rundt. Igjen jeg er kjempeimponert over alle som har #krystallsyken.
Så til dagens tema. Jeg har delt et innlegg fra nrk.no/ostlandssendingen på min #Facebook side. Det har jeg gjort fordi jeg blir litt oppgitt over mine gode medborgere i dette landet.
Flotte, fine Noman Mubashir. Jeg er så glad for å se at du skal lede årets #17.mai sending. Du er en av våre kjempeflotte nordmenn som har en fot i forskjellige kulturer. Så flott det blir å se deg i bunad. Jeg har også mine føtter plantet i forskjellige kulturer, de er sågar nordiske disse kulturer som Norsk, Finsk, Samisk og Kvensk. Jeg heier på deg.
Folk er rare. Her blir det stor ståhei hvis de ikke vil integreres godt nok og lære seg språket osv… og gode nordmenn bli….så har vi en som er født og oppvokst i dette landet og ivaretar begge kulturer på en utmerket måte, så er det jammen galt det også.
Noman er født i Norge og er like norsk som deg og meg. “Han mener det er flere måter å føle seg norsk på, og mener alle bør føle seg inkludert i det norske samfunnet. “
Jeg er helt enig med Noman at vi ikke må si de hele tiden, men vi. Noman har som meg foten i flere minoriteter. Han er født i Norge, men er Pakistansk. Han er muslimsk, men er homofil.
Mens jeg skriver dette innlegget så spiller jeg Jon Henrik Fjällgren sin plate “vi är starka”. Jon Henrik er en Svensk, Samisk – Colombiansk artist og reineier. Han er bosatt i Mittådalens sameby i Herjedalen. Fjällgren er født i en indianerby og ble senere flyttet til et barnehjem i Colombia og har vokst opp i en samisk reindriftsfamilie i Sverige. Han har også sine bein i plassert i flere minoriteter.
Husk hva kong Harald sa i sin tale i 2016. “Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, altet og ingenting.”
Kjære Noman Mubashir, jeg er så glad for at du skal lede 17.mai sendingen på #nrktv, og du er skikkelig kjekk i #bunad. Slike nordmenn vil #Norge – i alle fall jeg ha i dette landet her. La oss vise at vi er rause – jeg liker #regnbuen
Ha en riktig fin tirsdagskveld alle der ute, nyt #solen og #våren.
Nyt den #samisk #svensk #colombianske #fjällgren sin vakre #joik
Dagene går skrekkelig opp og ned for en som er #kronisksyk . En #hverdag for meg er slettes ikke lik, det går opp og ned som en jojo. Jeg får virkelig oppleve at det er #flesthverdager nå. I dag snurrer rommet og jeg kommer ingen veg. Når #hverdagene blir slik så blir #kroppen til et fengsel . Alt kan virke håpløst. Men heldigvis er det #vår og #sol og hjelper mye. I dag har jeg virkelig kjent på det å være helt #hjelpeløs. Jeg har ikke klart å dusje en gang. Jeg må vente til mannen kommer hjem. Når jeg skal ligge å sove, må jeg sitte/ligge. Jeg hadde en telefontime hos legen og han mente at jeg skulle begynne på den medisinen igjen som utløste min diare. En diare som begynte i november….Jeg har grått mine store forløsende tårer i dag, det blir en del skitsnakk og tankegang, så jeg har funnet frem en bok jeg har hatt i bokhyllen en tid.
Kanskje, det er mye man kan lære i disse bøkene her. Viktig å finne ut selv hva man kan. Avkode, avkode, avkode. Mitt mantra er det og jeg skriver kryssord med venstre hånd selv om jeg er høyrehendt. Jeg har høylytte samtaler med mine bestemødre. Du er rar tenker du sikkert – ja jeg er nok litt rarere enn andre, men det er nok flere slike som meg her i landet, flere enn du tror – jeg hadde nok blitt brent på bålet under #hekseprosessen i #finnmark, antagelig stått først i køen.
Tårene har som sagt strømmet litt mye her i dag for det har vært en tung dag og alt snurrer. Jeg har full respekt for alle de som går rundt med #krystallsyke . Men noe lyspunkter er det alltid. Jeg fikk en hyggelig melding av #pilotfrue om at jeg var en av 10 som har vunnet Balancing skin Consentrate. Det blir morsomt å prøve, for etter 7 måneder med at maten renner rett igjennom en og også vekt tap, så er huden blitt utrolig gusten og grå. Den trenger en skikkelig piff den også. Det var det ene lyspunket. Tusen tusen takk Julianne Lyngstad, som kalles #pilotfrue her inne. Du finner henne på http://Pilotfrue.blogg.no eller også på #side2
Det andre lyspunktet som kom seilende inn i dag, er jo at en av mine feiende flotte nevøer har bursdag i dag. Han har jo rundt tall og blir 20 år. Da må jo tanta skryte Jeg er veldig stolt av disse nevøene mine. De er blitt noen fine gutter, og de to yngste er blitt to fine idrettsmenn.
Det at de når målene sine er veldig viktig for dem og jeg gleder meg sammen med dem. At “barna mine” er trygge og har det godt er noe av det beste for meg som tante. Den eldste gutten til broren min, broren til dagens bursdagsbarn er 22 år og tok i år fagbrevet med glans. Det har som sagt vært mye fine ting i dag også.
Så var det dette med svimmelheten da…og lese bok og være svimmel, vel det går da slettes ikke så godt sammen. Det passer liksom ikke som hånd i hanske. Jeg ler litt her jeg sitter. Ikke mye man får gjort altså, nå kommer galgenhumoren ut, jeg får bare pakke snippeska tenker jeg….er det noen der ute som kjenner på det så slå gjerne følge, jeg tror jeg trenger litt støtte i dit jeg skal nemlig…
I mens jeg rusler gatelangs så kan dere jo slappe av og bli Trøllabundin av Eivør Pálsdóttir, den er bare helt magisk. Det beste av alt er at hun her er gjesteartist på en utekonsert med #Vamp på fjellgården Stigen i #Aurland, den 10.08.13. Stigen gård er på UNESCOs verdensarvliste fra 2005, og den ligger ved vakre Aurlandsfjorden.
I går dukket det opp noen flotte prinsesser hos meg. Jeg er så heldig som har disse to vakringene i livet mitt. De dukket plutselig opp i går kveld. Den yngst prinsessa kom inn på soverommet i dag tidlig til bestemor og la seg under dyna og varmet sine iskalde tåspisser på bestemor sin varme mage. Så la hun sine små runde armer rundt halsen til bestemora og fortalte ganske enkelt at klokka var blitt så mye at bestemor godt kunne stå opp litt hun også. Jeg gjorde jo det, for jeg ville jo være sammen med dem noen timer før de dro på telttur. De er veldig glad i bestemora og bestemora elsker dem over alt på jord.
Livet er ganske rart til tider og når man sitter og reflekterer over livet sitt så har det vært tungt å leve. Vi mennesker får en tung og vond ryggsekk. Alle har vi noe å slite med, alle har vi en fortid – vi har alle noe å dra med oss. Vi har alle en barndom og kom ikke til meg og fortell meg at alt var bare fryd og gammen hos alle. Men noen er flinkere til å kvitte seg med det vanskelige enn andre. Noen er litt “tunglært”, andre har funnet ut sin måte å gjøre dette på.
Vi har alle gått våre kronglete stier, noen av våre stier er litt mer kronglete, smalere og litt mer humpete enn andres. Kanskje vi skulle gått til venstre og ikke til høyre i ett vegkryss. Vi valgte rett og slett feil veg. Noen av oss har fått noen kroppslige genetiske greier som følger oss gjennom livet. Noen av oss har rett og slett hatt opplevelser i livet som har satt seg i kroppen. Jeg pleier å si det slik; “den fysiske kroppen min tok over litt, for å beskytte det psykiske”. Slik blir det når opplevelser i barne alder blir litt tøffe og barnesinnet må ha litt hjelp.
Feeling powerless and being powerless are two very different things….
Etter samlivsbruddet med min eksmann, så møtte jeg sjamanen Ailo Gaup. Da var det på tide at jeg fikk litt hjelp til å finne hele meg, bit of pieces. Min eksmann og jeg hadde ikke verdens verste skilsmisse, vi vokste fra hverandre. Noe som slettes ikke er rart når man blir kjærester som 13 og 15 åringer og velger å gå hver til sitt som 37 og 39 åringer. Vi var bare nødt til å gjøre det, vi slet hverandre følelsesmessig ut og vi fant ut i fellesskap at det måtte være det lureste vi kunne gjøre.
Det var slettes ikke noe gøy – en skilsmisse er aldri gøy. Han var livet mitt, og jeg måtte begynne alt på nytt. Finne nye venner, nei det er ikke riktig, de er nok der fortsatt, jeg trakk meg ut og unna dem. For jeg måtte finne igjen Rita Helmi og jeg valgte dem bort. Jeg fikk hjelp av Ailo Gaup til å finne meg igjen, da jeg gikk i lære hos han. Jeg hadde vel egentlig aldri kjent meg, jeg ble jo kjærest med min eksmann når jeg var bare jentungen. Jeg er venn med min eks i dag (har alltid vært det), og han har funnet en fantastisk flott kone. Vi har vært heldige på hver vår kant min eks og jeg. Jeg er av den oppfattelse at det som skal skje, det skjer.
Jeg fant min Kai på en seiltur med vikingskipet Mjøsen Lange i 2003, eller han fant meg. Vi var i samme båt. Da kastet jeg meg på en seiltur i Østerled. Vi seilte fra Stockholm til St.Peterburg. Jeg skulle ikke ha noen mann igjen og hadde det helt fint uten. Men jeg forelsket meg i den villmannen der, og det er helt annerledes å bli forelsket som 38 åring enn som 13 åring. Hver gang tingene er helt svarte i livet mitt så tar jeg frem igjen den følelsen. Finner igjen boksen med minnene fra seilturen i 2003. Vi var borte i fem uker og det var nesten ikke en regndråpe på turen. Det er rart med minnet, for jeg minnes i allefall nesten ikke en regndråpe annet enn på hjemvegen da vi var i Borgøysundet og skulle tilbake til Kotkha.
Min vakre Kai. Høvedsmann i Mjøsen Lange. Dette er fra fjordårets tur da vi var på seiltur fra Brønnøysund til Myken. Vi var på øyhopping på Helgelandskysten i to uker. Hadde nesten ikke en dråpe regn på to uker.
Selv om livet spenner bein for meg av og til og jeg har hatt mine prøvelser i livet, så anser jeg meg som heldig. Jeg har mennesker rundt meg som er veldig glad i meg. Jeg har en familie, en stor familie, en utvidet sådan. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke alltid har valgt den letteste veien, spesielt ikke da jeg var yngre. Da var det slik at ingen skulle komme til meg å fortelle meg hva som var smart eller ikke smart. Jeg måtte finne det ut selv. Slik er det å være ung. Jeg tror ikke jeg var noe spesiell vanskeligere enn mange andre som er unge, men jeg var nok litt villere enn andre ungdom. Jeg flyttet tidlig hjemmefra, noe som jeg tror mine foreldre kan være glad for. Min mor sa alltid; “det vart da folk tå døkk å”. Ja heldigvis så ble det folk av oss også. Det blir gjerne det. Man lander gjerne med føttene ned, og heldigvis så fikk jeg ingen buklanding. Vi hadde det veldig morsomt på det glade -80 tallet synes jeg. Vi hadde våre greier, men det har alle.
.
Toivosdattera “glammet opp” opp på det glade 80 tallet. Siggen er borte. Den ble lagt bort for 15 år siden. Heldigvis pusten hadde jo ikke godt av den. Hårbleking (hårbrenning kan det også kalles), gikk heldigvis over til hårfarging – etter blekingen ble det rødfarging :O
Jeg var inn og ut på sykehus gjennom hele -80 tallet, men det husker jeg lite av, det som huskes best er det som var gøy. Jeg tror som sagt at det er viktig at vi må slippe ut fra sekken tingen som kommer opp i den. Ikke bare pakke den tettere og tettere. Når årene går må vi få det bort. Noe av det viktigste Ailo lærte meg var å akseptere, men så å slippe taket. Minner kan plutselig dukke opp, se det så i øynene for så og gi slipp. Det kan for noen høres veldig banalt og enkelt ut, men prøv det. Det som er viktig å tenke på er for å kunne tilgi andre, så må man kunne tilgi først seg selv.
Jeg husker jeg satt på en sten midt i en elv og skrev ned på et brev, et brev til meg selv hvor jeg tilga meg selv for at jeg hadde havnet i denne situasjonen jeg var kommet i. Et brev med alle mine bekymringer. Jeg la brevet i elven og lot det følge med strømmen ned over elven. Det tok med seg bekymringene og jeg begynte å tilgi meg selv. En annen ting jeg gjør, er at jeg skriver små lapper med ting jeg ikke ønsker å ha surrende i hodet, ting som må bort fra bagasjen, fyrer i peisen, eller et bål, så brenner jeg det opp. Jeg lar det gå….
Nå er jeg i denne situasjonen som jeg er i med masse smerter i kroppen min. Kroppen min lever nå det livet den lever. Hodet lever det livet som det lever. Jeg prøver til stadighet å få hode og kropp å samarbeide. Jeg må finne noen koder til det. Av og til klarer jeg å avkode det og jeg må jo si at jeg har avkodet en del, for for bare noen år tilbake så kunne jeg ligge fire av syv dager på soverommet. Jeg klarte svært svært lite. Tankene var noen ganger der at jeg hadde sterke medisiner i medisinskapet, det ville jo vært lett å tatt dem. Men jeg er for glad i livet til det – jeg har et forferdelig sug etter opplevelser og et sug for å se sola.
Så når kroppen spenner bein for meg, så må jeg finne en måte å lure den litt. Jeg har begynt å gjøre som en venninne av meg, jeg løser kryssord med venstre hånd. Jeg er høyrehendt og har aldri skrevet med venstre hånd noen gang. Hvorfor jeg gjør det? Jo jeg tenker mer med den venstre hjernehalvdelen. Jeg avkoder en del og prøver å gjøre ting annerledes. Går ikke det jeg prøvde i går, prøver jeg det annerledes i dag. Reiser vi på tur, kan ikke etappene være så lange før vi tar en hvil.
Så er det vel kanskje snart på tide at jeg legger staheten min litt på hylla og begynner å høre litt etter når fagfolk snakker til meg. Når de sier jeg ikke skal gå 1 time i skogen og ikke tre timer, kan det ofte være lurt. Jeg skal dobbeltklikke for å komme inn på internett, jada jeg skal høre på deg. MEN….. det er nå denne staheten min som har hjulpet meg opp igjen gang på gang.
Alt hva jeg har opplevd og fått med meg i mitt levde liv det har vært rikt. Så jeg er glad i dette livet mitt, jeg pusler med det jeg klarer og jeg bruker hodet mitt. Jeg tror det er viktig å bruke hodet så mye som mulig. Både venstre og høyre hjernehalvdel. Snakke med folk, og kommer jeg meg ikke ut av huset, så må jeg skrive. Så til det viktigste av alt og det er å legge inn de hvileskjærene som man trenger. For selv om jeg ikke liker å innrømme det så blir jeg jo ikke yngre…. og kroppen min den krever sitt av meg og da må disse hvileskjærene legges inn. Men og det er viktig folkens, man MÅ faktisk også være i aktivitet også. Muskulatur som IKKE brukes blir vond. Jeg snakker ikke om å løpe noe maraton, men litt. Og som jeg har sagt før, klarer jeg ikke gå tur ute, så gjør jeg øvelser inne. Det er alltid en løsning.
Storm og meg i skogen, en liten meditasjonstur.
Jeg velger å avslutte med Ailo Gaups ord:
“Du har en oppgave: Hold ilden levende. Det er din oppgave. Du er din egen ild.” (Trommereisen, Ailo Gaup, 1988).
Ha fortsatt god helg, hilsen Toivosdattera
Takk for at du tok deg tid til å lese dette og følg meg gjerne videre
Skal si dagene løper avgårde. Til og med for meg som sitter her og passe på sofaen med verdens største kaffekopp og ser på tømmeret glir forbi i flommen fra Lågen og alle småelvene. Det er mye strøm i i elva og det renner godt. Det er deilig å se på vann, jeg legger alle mine bekymringer i det vannet og slipper dem avgårde med strømmen og prøver å våkne av kaffe og reflekterer over livet.
I dag har jeg tenkt å skrive litt om noen tilbakemeldinger jeg har fått i det siste. Jeg setter så pris på alle sammen. Tusen takk skal dere ha. Dere er bare helt fantastiske og dere gir meg skikkelig stå-på vilje og kjærlighet. Jeg har mange der ute som støtter meg, det vet jeg og jeg har mange fantastisk flotte venner som backer meg opp og gir meg et spark når jeg trenger det.
Jeg fikk en kommentar som har rullet rundt i hodet, den var veldig fin og veldig koselig. Det var, “så bra du er positiv! Stå på!” Veldig hyggelig å bli heiet frem på denne måten.
Klart jeg prøver å være positiv og at jeg prøver å stå på hele tiden. Men jeg må innrømme at jeg har krøpet sammen under dyna og grått mine bitre tårer, grått av smerter og håpløshet. Det er ikke ofte, men de har kommet. Grunnen til at det ikke er ofte er at hva hjelper det at jeg gjør det? Ikke så mye. Det som det hjelper på er at jeg får utslipp på en del innesperret og blokkerte følelser.Muskulaturen og det mentale får det faktisk mye bedre etter en skikkelig gråtetokt. Men dette er ikke noe jeg går rundt og gjør.
Jeg har vært allergiker hele mitt liv, astma fikk jeg som 13 åring. Jeg var nok veldig disponibel til å få det, men som usikker tenåring fant jeg ut at jeg skulle begynne å røyke som 13 åring. Jeg gikk fra å leke med dukker til å begynne å røyke. Slik var det jo på den tiden for veldig mange da de begynte på ungdomsskolen. Vi ble busset fra Vingrom til Lillehammer. Så da var det jo gjort, når en med genetiskanlegg til astma begynner å røyke…jah sier ikke mer om den saken….
Som 11 åring fant kroppen min ut at den skulle bli veldig syk. Jeg fikk en Viruslungebetennelse. I etterkant av denne fikk jeg veldig vondt i hoftene og plutselig fikk jeg problemer med å gå. På sykehuset var dette noe de kalte for barneleddgikt og de sa at dette ville jeg vokse av meg. Men det gjorde jeg jo ikke. Denne kroppen har i alle år fortsatt med å gi meg smerter.
Det er nå 42 år siden jeg var 11 år og som jeg har skrevet før har det kommet andre diagnoser til etter som jeg er blitt eldre, mange av dem er skrekkelig smertefulle.
Man lærer seg da etterhvert å ha galgenhumor og må tenke positivt. Man lærer seg på en måte en alternativ måte å tenke på. Hvis ikke jeg klarer å få på meg buksa på den måten så må jeg ha en annen plan. Man blir veldig løsningsorientert kan du godt si. Hvis jeg ikke klarer å stå opp fra senga kl 0700 er det jo en mulighet for at jeg kan klare å stå opp klokka 1200. Klarer jeg ikke å gå tur, gjør jeg øvelser inne.
Som en venninne sa til meg når jeg spurte henne hvordan hun hadde det, var hennes svar til meg. “Joda, jeg mangler det meste, det eneste jeg ikke har er prostata, men alternativet kunne vært verre”. Ja og det er faktisk slik jeg må tenke. Alternativet kunne vært så mye verre. Nå skal jeg melde meg på kokkekurs og lære meg å lage den maten jeg kan spise. Jeg skal kjøpe meg skikkelig kjøkkenmaskin og jeg skal begynne å lage skikkelig brød. Jeg er ikke glutenallergikere, Jeg tåler bare ikke de brødene som har hevet seg veldig fort for de har mye fruktaner i seg. Derfor spiser jeg glutenfrie brød, dessuten så blir vi som har tarmer som er over sensibel anbefalt å unngå hvetemel og jeg har Candida sopp i kroppen og unngår da også hvetemel (hvitt mel.)
Samme hvor mørkt tingene ser ut, så er det lys i tunnelen, jeg vet det. Løsningsordet i kryssordet finnes, man må bare finne noen av de andre ordene først. Kanskje man må lære seg å skrive litt med venstre hånd også, slik at man kan begynne å bruke litt av den andre hjernehalvdelen for å tenke litt annerledes. Og popp…plutselig er løsningsordet der.
Jeg skal bare komme meg litt først, så finner jeg nok løsningsordet jeg også 🙂
Takk for at du tok deg tid til å lese bloggen min, del den gjerne og følg meg gjerne videre <3
hilsen Toivosdattera som stort sett ser lyst på livet
I går var det 73 år siden Frigjøringen av Norge – Vi må aldri, aldri glemme.
I 2015 var det 70 år siden krigen var slutt, i dag er det 73 år siden. Min far er født Berlevåg i -39, hans familie feiret nok ikke på denne måten som disse. De var nok glade for at krigen var over, men det var nok med en bittersøt smak i munnen. De mistet alt de eide. Jeg har vært et par ganger og sett det svarte hullet der huset stod. De dro aldri tilbake og ble med på gjenoppbyggingen. En av hans brødre ble igjen i Berlevåg, de rømte nok il en av de mange hulene og ble huleboer.
Hvor mange var det som flagget i går? På 8. mai – Frigjøringsdagen. Jeg tror ikke huset mitt flagget heller… Hadde jeg vært hjemme hadde jeg flagget med både Samisk og Norsk flagg. Jeg tror faktisk jeg må skaffe meg et finsk flagg også, for jeg ville flagget med det også. Vi må aldri aldri glemme.
Som bildet viser så var det stor feiring i Oslo på frigjøringen, og det skulle bare mangle, det var jo en gledens dag. Det var også feiring store deler av landet. I går var det 73 år siden frigjøringen av at Norge var okkupert av en fremmed makt, Hitlers Nazisi Tyskland. Men det er 74 år siden de tyske styrkene trakk seg ut av Øst – Finnmark og begynte sin tvangsevakuering av befolkningen og tok i bruk brent jord taktikk. Min familie var en del av de som ble tvangsevakuert. Pappa er født Berlevåg. Jeg tror at frigjøringsdagen for min familie og alle i hele landsdelen Finnmark og Nord – Troms hadde en bittersøt ettersmak.
Norske soldater fra 2. bergkompani marsjerer inn i Bjørnevatn i Øst-Finnmark i november 1944. Da hadde allerede sovjetiske styrker presset tyskerne ut fra Øst-Finnmark.
FOTO: SCANPIX
Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms pågikk fra oktober 1994 til mai 1945. Den tyske okkupasjonsstyrkene raserte Finnmark og Nord – Troms under evakueringen av befolkningen. Dette skjedde på direkte ordre fra Adolf Hitler og iverksatt av generaloberst Lothar Rendulic. Tyske tropper trakk seg etappevis tilbake til sør for Lyngen i Troms Fylke. Nær 60.000 av sivilbefolkningen ble tvangsflyttet sørover. Min farmor Nikoline Alvida ble enke. Hennes mann, min farfar Matti Adolf Pekanpoika Laakso omkom i Berlevåg da flystripa ble bombet av de allierte. Mange av de ti barna ble skadet av splinter fra bomben. Min far som snart er 80 år har fortsatt splinter i kroppen. Min farmor måtte dra som enke alene med 10 barn og 1 barnebarn.
Den finske fortsettelseskrigen
Under den finske fortsettelseskrigen fikk Finland støtte fra Tyskland, og denne støtten var avgjørende for Finland mot de sovjetiske angrepene. Etter tre års stillingskrig ved Litsa-elva i Russland, hvor tyske tropper på grunn av det uframkommelige landskapet og sterk sovjetisk motstand gikk de inn i en stillingskrig. Så angrep sovetiske tropper tyskerne. Frem til da hadde dette avsnittet de høyeste tapene på hele østfronten med titusener døde soldater på begge sider. Våpenstillstanden påla Finland å drive ut de tyske troppene. Skulle dette mislykkes, så ville sovjetiske styrer komme å gjøre det. Det ville bety en sovjetisk okkupasjon av Finland. Finnene klarte heldigvis å presse de tyske styrkene ut gjennom Lappland og inn i Finnmark. Operasjonen ble kalt for Operation Nordlicht, og den finske fortsettelseskrigen ble formelt avsluttet ved fredsavtalen i Paris i 1947.
I fortsettelseskrigen i Finland mistet de 60 000 mann og 50 000 mann ble invalidisert. Min fars eldste bror var med å kjempet på østfronten og ble skadet.
De karelere som hadde begitt seg hjem etter den finske gjenerobringen måtte igjen flykte, for som følge av de store territorielle tapene (10% av landet totale areal) til Sovjet. I 1944 var en halv million finner blitt hjemløse, men Finland unngikk på denne måten å bli okkupert av Stalin. Men de måtte til gjengjeld holde seg alliansefritt under den kalde krigen og spørsmålet om Karelen har fortsatt å spille en viktig rolle i finsk etterkrigshistorie og politikk. Jeg og min mann drar til finske Karelen hver sommer. Vi føler oss hjemme der, det samme som jeg føler når jeg kommer til Lappland, og det er det samme om det er Lappland i Norge, Sverige eller Finland – det er Lappland. Jeg ønsker meg til Russiske Lappland snart.
Fra en av våre mange turer i Finske Karelen.
Sovjetisk offensiv
Den 7. oktober 1944 starter den røde armé en motoffensiv mot tyskerne, det er full styrke langs hele fronten i nord. Samme dag starter tyskerne sin operasjon som de kalte operasjon Nordlys. Tilbaketrekningen av de tyske styrkene fra Nord – Finland, Russland og Nord Norge frem til Lyngen var et faktum. Denne tilbaketrekningen omfattet omtrent 200.000 menn, tusenvis av krigsfanger. Min far har fortalt at de kastet brød til de russiske krigsfangene i Berlevåg, til gjengjeld fikk de tilbake leker de laget av flis.
I operasjon nordlys var det også med 20 000 kjøretøy. samt 60 000 hester. I operasjonen falt det 8.263 tyskere og 6.084 russere.
Sovjetiske styrker krysser den norske grensa
Den 18. oktober 1944 tar de første Sovjetiske soldater over den norske grensa uten at den Norske Londonregjeringa var informert. Mange lurte nok på hvor langt inn i Norge russerne ville gå, og hvor lenge ville de bli stående.
25. oktober 1944 blir Kirkenes befridd av styrker fra Sovjetunionen. Dette skjedde ikke uten kamper. Da Sovjetstyrkene endelig gjorde sitt inntog i Kirkenes så hadde ca 6400 mennesker fortsatt tilhold i Kirkenes/Bjørenvatn området. 4000 av disse søkte ly i gruveselskapet Sydvaranger ved Bjørnevatn.
Bilde fra frigjøringen i Øst-Finnmark da de som hadde søkt tilflukt ved Bjørnevatn fikk sin frihet takket være sovjetiske soldater.
FOTO: NYHETSSPILLER
Natt til den 25. oktober 1944 står det soldater fra den røde arme i tunnelåpningen. De sier til de mange tusen som hadde søkt tilflukt i tunnelen at de kan heise det norske flagget, de er frie. Gleden var nok stor, men det var et begredelig syn som møtte dem da de kom hjem. Ingen ting var igjen, alt var brent.
Min farmor kom hit med sine 10 barn og det sitt ene barnebarn i 1944, min far var da 4 år gammel. De kom til et transittmottak i Øyer. Alle krigsflyktningene ble plassert på gårdene rundt omkring i distriktet. Min familie ble plassert i Vestre Gausdal. I 1946 bestemte de seg for seg for at de skulle slå seg ned her sør og fikk kjøpt seg en gård. Min farmor lengtet alltid tilbake til Berlevåg.
Den 11. november 1944 ankommer 2. Bergkompaniet til Kirkenes. Dette er en liten styrke av Den norske brigade som har vært stasjonert i England, og de er på kun 260 mann. De har ingen kjøretøyer og ikke forsyninger. De synes finnmarkingene ikke var noen gode Nordmenn, fordi finnmarkingen har holdt for tett kontakt med okkupantene. Det syntes de her nede om mine slektninger som var blitt tvangsevakuert også. De hadde jo et finsk navn og finlenderne var ikke noen populære mennesker etter krigen. De hadde kjempet sammen med tyskerne på østfronten.
Siste gang jeg fikk høre at jeg var en Finnjævel og at jeg skulle dra meg dit jeg hørte hjemme var jeg 20 år. Jeg er født i 1965, 20 år etter freden kom og kommer fra Vingrom. Vi har vokst opp her, men har røtter langt der nord. Vi har familie i flere land, vi snakker flere språk og vi må aldri aldri glemme dette. Jeg er veldig stolt av min familie og jeg er veldig glad i den.
Spesielt viktig er dette i nå slik verden er blitt i dag. Vi må løfte blikket og se utover verden. Vi har en plikt å hjelpe de som vandrer langt og har mistet alt de har på grunn av en gal statsleder. Det sitter f.eks en 12 år gammel jente i Afganistan som heter Farida, UNE mener at det er sikkert for henne og familien hennes der. Jeg tror kanskje at UNE skal dra dit og prøve å bo der sammen med de barna. Dette handler ikke om de voksne, dette handler om barn. Jeg tror vi må tenke litt barna i denne saken og tenke på noe som heter barne – amnesti. Hva ville vi gjort hvis vi hadde gått ett skritt i deres sko? Jeg vet, jeg har levd sammen med min familie.
La oss huske dette og la oss aldri aldri glemme, 73 år er ikke lang tid.
Ha gode mai dager, takk for at du tok deg tid til å lese
