Buore idja – god natt – er det vel da på tide for meg å si. Jeg må si det før batteriet blir helt flatt. For hvis det blir det, kommer det til å ta lang tid før jeg klarer å lade det opp igjen. Det kan vi jo ikke ha noen ting av.
Jeg kjenner jeg har gått gjennom noen mentale greier i november og desember. Det er noen greier som er litt vanskelige for meg og jeg sliter mye med det enda. Min gode venninne Mette og jeg snakket en god del om det i dag. Det å sette ned foten til disse som spiser deg opp, disse som jeg kaller for “sjeletyvene”, de som kun har øyne for seg selv og ikke helt klarer å se det hele bildet. Det skuffer meg veldig og jeg blir veldig lei meg, fordi jeg opplever jeg i slike “samliv” har gitt så mye. Men nå må gå ett skritt tilbake og tenke litt og puste litt. Jeg skaper litt avstand slik at hele bildet kanskje vil synes. Men jeg er redd for når de ikke har klart å se hele bildet før, klarer de det heller ikke nå.
Jeg kjenner jeg sørger litt, men jeg må gjøre det pga at batteriet ikke skal bli helt flatt igjen.
Vi snakkes igjen. Pass opp for sjeletyvene folkens
Ja. pass deg for de som suger mer krefter av deg enn du har å gi bort.
Jeg gikk på en smell i januar, møtte veggen som det kalles. Dit vil jeg ikke igjen. Samtidig vil jeg ikke miste det aktive livet jeg elsker. Full jobb, tillitsvalgverv, profilert lokalpolitiker, mamma til tre voksne og gift med Gamle Gubben Grå Glemte jeg å nevne gamle foreldre og svigerforeldre? At jeg har skrudd sammen en del ødelagte kroppsdeler og har noen fysiske skavanker som også trenger litt energi for å fungere?
Jeg er tilbake der jeg vil være. Nesten. Er mye mer sliten enn jeg var før, og sier Nei til det som tar mer energi enn det gir tilbake. Men prøver å finne litt mer tid til de som det virkelig gjør meg godt å være sammen med.
I dag drakk jeg kaffe med ei gammel god venninne, ei som gir meg masse energi og som skjønner hvordan jeg har det. Hun fortalte meg at ei felles venninne, ei jeg har hatt som en av mine nærmeste venninner i over35 år var så trist fordi vi hadde så lite kontakt og lurte på hva galt hun hadde gjort.
Jeg vet at vi ikke har snakket mye sammen det siste året. Hvorfor? Jeg klarer ikke helt og sette ord på hvorfor. Jeg har bare ikke ringt eller tatt kontakt, har ikke hatt overskudd til det. Hun er ei som har all verdens plager og all verdens sorger, og bare snakker om hvor trist og forferdelig livet hennes er. Det er ikke det jeg trenger nå. MEN hvorfor har ikke hun tatt kontakt? Jeg har ikke avlyst noen avtaler eller sagt nei til en eneste invitasjon fra henne. Hun har ikke tatt kontakt overhode, likevel går hun og beklager seg “på bygda” at jeg har brutt kontakten og ikke vil være venn med henne lengre…
Ja det er derfor jeg må ta et skritt tilbake nå og gi plass til meg selv. Gi et lite overblikk. Jeg er litt for flink til å skyve alt til side og skal hjelpe og glemmer helt meg selv og min helse tåler det i alle fall ikke. Så flott at du er “nesten” helt på plass i deg selv igjen. God jul og Godt nytt år 🙂