Dagene går skrekkelig opp og ned for en som er #kronisksyk . En #hverdag for meg er slettes ikke lik, det går opp og ned som en jojo. Jeg får virkelig oppleve at det er #flesthverdager nå. I dag snurrer rommet og jeg kommer ingen veg. Når #hverdagene blir slik så blir #kroppen til et fengsel . Alt kan virke håpløst. Men heldigvis er det #vår og #sol og hjelper mye. I dag har jeg virkelig kjent på det å være helt #hjelpeløs. Jeg har ikke klart å dusje en gang. Jeg må vente til mannen kommer hjem. Når jeg skal ligge å sove, må jeg sitte/ligge. Jeg hadde en telefontime hos legen og han mente at jeg skulle begynne på den medisinen igjen som utløste min diare. En diare som begynte i november….Jeg har grått mine store forløsende tårer i dag, det blir en del skitsnakk og tankegang, så jeg har funnet frem en bok jeg har hatt i bokhyllen en tid.
Kanskje, det er mye man kan lære i disse bøkene her. Viktig å finne ut selv hva man kan. Avkode, avkode, avkode. Mitt mantra er det og jeg skriver kryssord med venstre hånd selv om jeg er høyrehendt. Jeg har høylytte samtaler med mine bestemødre. Du er rar tenker du sikkert – ja jeg er nok litt rarere enn andre, men det er nok flere slike som meg her i landet, flere enn du tror – jeg hadde nok blitt brent på bålet under #hekseprosessen i #finnmark, antagelig stått først i køen.
Tårene har som sagt strømmet litt mye her i dag for det har vært en tung dag og alt snurrer. Jeg har full respekt for alle de som går rundt med #krystallsyke . Men noe lyspunkter er det alltid. Jeg fikk en hyggelig melding av #pilotfrue om at jeg var en av 10 som har vunnet Balancing skin Consentrate. Det blir morsomt å prøve, for etter 7 måneder med at maten renner rett igjennom en og også vekt tap, så er huden blitt utrolig gusten og grå. Den trenger en skikkelig piff den også. Det var det ene lyspunket. Tusen tusen takk Julianne Lyngstad, som kalles #pilotfrue her inne. Du finner henne på http://Pilotfrue.blogg.no eller også på #side2
Det andre lyspunktet som kom seilende inn i dag, er jo at en av mine feiende flotte nevøer har bursdag i dag. Han har jo rundt tall og blir 20 år. Da må jo tanta skryte Jeg er veldig stolt av disse nevøene mine. De er blitt noen fine gutter, og de to yngste er blitt to fine idrettsmenn.
Det at de når målene sine er veldig viktig for dem og jeg gleder meg sammen med dem. At “barna mine” er trygge og har det godt er noe av det beste for meg som tante. Den eldste gutten til broren min, broren til dagens bursdagsbarn er 22 år og tok i år fagbrevet med glans. Det har som sagt vært mye fine ting i dag også.
Så var det dette med svimmelheten da…og lese bok og være svimmel, vel det går da slettes ikke så godt sammen. Det passer liksom ikke som hånd i hanske. Jeg ler litt her jeg sitter. Ikke mye man får gjort altså, nå kommer galgenhumoren ut, jeg får bare pakke snippeska tenker jeg….er det noen der ute som kjenner på det så slå gjerne følge, jeg tror jeg trenger litt støtte i dit jeg skal nemlig…
I mens jeg rusler gatelangs så kan dere jo slappe av og bli Trøllabundin av Eivør Pálsdóttir, den er bare helt magisk. Det beste av alt er at hun her er gjesteartist på en utekonsert med #Vamp på fjellgården Stigen i #Aurland, den 10.08.13. Stigen gård er på UNESCOs verdensarvliste fra 2005, og den ligger ved vakre Aurlandsfjorden.
I går dukket det opp noen flotte prinsesser hos meg. Jeg er så heldig som har disse to vakringene i livet mitt. De dukket plutselig opp i går kveld. Den yngst prinsessa kom inn på soverommet i dag tidlig til bestemor og la seg under dyna og varmet sine iskalde tåspisser på bestemor sin varme mage. Så la hun sine små runde armer rundt halsen til bestemora og fortalte ganske enkelt at klokka var blitt så mye at bestemor godt kunne stå opp litt hun også. Jeg gjorde jo det, for jeg ville jo være sammen med dem noen timer før de dro på telttur. De er veldig glad i bestemora og bestemora elsker dem over alt på jord.
Livet er ganske rart til tider og når man sitter og reflekterer over livet sitt så har det vært tungt å leve. Vi mennesker får en tung og vond ryggsekk. Alle har vi noe å slite med, alle har vi en fortid – vi har alle noe å dra med oss. Vi har alle en barndom og kom ikke til meg og fortell meg at alt var bare fryd og gammen hos alle. Men noen er flinkere til å kvitte seg med det vanskelige enn andre. Noen er litt “tunglært”, andre har funnet ut sin måte å gjøre dette på.
Vi har alle gått våre kronglete stier, noen av våre stier er litt mer kronglete, smalere og litt mer humpete enn andres. Kanskje vi skulle gått til venstre og ikke til høyre i ett vegkryss. Vi valgte rett og slett feil veg. Noen av oss har fått noen kroppslige genetiske greier som følger oss gjennom livet. Noen av oss har rett og slett hatt opplevelser i livet som har satt seg i kroppen. Jeg pleier å si det slik; “den fysiske kroppen min tok over litt, for å beskytte det psykiske”. Slik blir det når opplevelser i barne alder blir litt tøffe og barnesinnet må ha litt hjelp.
Feeling powerless and being powerless are two very different things….
Etter samlivsbruddet med min eksmann, så møtte jeg sjamanen Ailo Gaup. Da var det på tide at jeg fikk litt hjelp til å finne hele meg, bit of pieces. Min eksmann og jeg hadde ikke verdens verste skilsmisse, vi vokste fra hverandre. Noe som slettes ikke er rart når man blir kjærester som 13 og 15 åringer og velger å gå hver til sitt som 37 og 39 åringer. Vi var bare nødt til å gjøre det, vi slet hverandre følelsesmessig ut og vi fant ut i fellesskap at det måtte være det lureste vi kunne gjøre.
Det var slettes ikke noe gøy – en skilsmisse er aldri gøy. Han var livet mitt, og jeg måtte begynne alt på nytt. Finne nye venner, nei det er ikke riktig, de er nok der fortsatt, jeg trakk meg ut og unna dem. For jeg måtte finne igjen Rita Helmi og jeg valgte dem bort. Jeg fikk hjelp av Ailo Gaup til å finne meg igjen, da jeg gikk i lære hos han. Jeg hadde vel egentlig aldri kjent meg, jeg ble jo kjærest med min eksmann når jeg var bare jentungen. Jeg er venn med min eks i dag (har alltid vært det), og han har funnet en fantastisk flott kone. Vi har vært heldige på hver vår kant min eks og jeg. Jeg er av den oppfattelse at det som skal skje, det skjer.
Jeg fant min Kai på en seiltur med vikingskipet Mjøsen Lange i 2003, eller han fant meg. Vi var i samme båt. Da kastet jeg meg på en seiltur i Østerled. Vi seilte fra Stockholm til St.Peterburg. Jeg skulle ikke ha noen mann igjen og hadde det helt fint uten. Men jeg forelsket meg i den villmannen der, og det er helt annerledes å bli forelsket som 38 åring enn som 13 åring. Hver gang tingene er helt svarte i livet mitt så tar jeg frem igjen den følelsen. Finner igjen boksen med minnene fra seilturen i 2003. Vi var borte i fem uker og det var nesten ikke en regndråpe på turen. Det er rart med minnet, for jeg minnes i allefall nesten ikke en regndråpe annet enn på hjemvegen da vi var i Borgøysundet og skulle tilbake til Kotkha.
Min vakre Kai. Høvedsmann i Mjøsen Lange. Dette er fra fjordårets tur da vi var på seiltur fra Brønnøysund til Myken. Vi var på øyhopping på Helgelandskysten i to uker. Hadde nesten ikke en dråpe regn på to uker.
Selv om livet spenner bein for meg av og til og jeg har hatt mine prøvelser i livet, så anser jeg meg som heldig. Jeg har mennesker rundt meg som er veldig glad i meg. Jeg har en familie, en stor familie, en utvidet sådan. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke alltid har valgt den letteste veien, spesielt ikke da jeg var yngre. Da var det slik at ingen skulle komme til meg å fortelle meg hva som var smart eller ikke smart. Jeg måtte finne det ut selv. Slik er det å være ung. Jeg tror ikke jeg var noe spesiell vanskeligere enn mange andre som er unge, men jeg var nok litt villere enn andre ungdom. Jeg flyttet tidlig hjemmefra, noe som jeg tror mine foreldre kan være glad for. Min mor sa alltid; “det vart da folk tå døkk å”. Ja heldigvis så ble det folk av oss også. Det blir gjerne det. Man lander gjerne med føttene ned, og heldigvis så fikk jeg ingen buklanding. Vi hadde det veldig morsomt på det glade -80 tallet synes jeg. Vi hadde våre greier, men det har alle.
.
Toivosdattera “glammet opp” opp på det glade 80 tallet. Siggen er borte. Den ble lagt bort for 15 år siden. Heldigvis pusten hadde jo ikke godt av den. Hårbleking (hårbrenning kan det også kalles), gikk heldigvis over til hårfarging – etter blekingen ble det rødfarging :O
Jeg var inn og ut på sykehus gjennom hele -80 tallet, men det husker jeg lite av, det som huskes best er det som var gøy. Jeg tror som sagt at det er viktig at vi må slippe ut fra sekken tingen som kommer opp i den. Ikke bare pakke den tettere og tettere. Når årene går må vi få det bort. Noe av det viktigste Ailo lærte meg var å akseptere, men så å slippe taket. Minner kan plutselig dukke opp, se det så i øynene for så og gi slipp. Det kan for noen høres veldig banalt og enkelt ut, men prøv det. Det som er viktig å tenke på er for å kunne tilgi andre, så må man kunne tilgi først seg selv.
Jeg husker jeg satt på en sten midt i en elv og skrev ned på et brev, et brev til meg selv hvor jeg tilga meg selv for at jeg hadde havnet i denne situasjonen jeg var kommet i. Et brev med alle mine bekymringer. Jeg la brevet i elven og lot det følge med strømmen ned over elven. Det tok med seg bekymringene og jeg begynte å tilgi meg selv. En annen ting jeg gjør, er at jeg skriver små lapper med ting jeg ikke ønsker å ha surrende i hodet, ting som må bort fra bagasjen, fyrer i peisen, eller et bål, så brenner jeg det opp. Jeg lar det gå….
Nå er jeg i denne situasjonen som jeg er i med masse smerter i kroppen min. Kroppen min lever nå det livet den lever. Hodet lever det livet som det lever. Jeg prøver til stadighet å få hode og kropp å samarbeide. Jeg må finne noen koder til det. Av og til klarer jeg å avkode det og jeg må jo si at jeg har avkodet en del, for for bare noen år tilbake så kunne jeg ligge fire av syv dager på soverommet. Jeg klarte svært svært lite. Tankene var noen ganger der at jeg hadde sterke medisiner i medisinskapet, det ville jo vært lett å tatt dem. Men jeg er for glad i livet til det – jeg har et forferdelig sug etter opplevelser og et sug for å se sola.
Så når kroppen spenner bein for meg, så må jeg finne en måte å lure den litt. Jeg har begynt å gjøre som en venninne av meg, jeg løser kryssord med venstre hånd. Jeg er høyrehendt og har aldri skrevet med venstre hånd noen gang. Hvorfor jeg gjør det? Jo jeg tenker mer med den venstre hjernehalvdelen. Jeg avkoder en del og prøver å gjøre ting annerledes. Går ikke det jeg prøvde i går, prøver jeg det annerledes i dag. Reiser vi på tur, kan ikke etappene være så lange før vi tar en hvil.
Så er det vel kanskje snart på tide at jeg legger staheten min litt på hylla og begynner å høre litt etter når fagfolk snakker til meg. Når de sier jeg ikke skal gå 1 time i skogen og ikke tre timer, kan det ofte være lurt. Jeg skal dobbeltklikke for å komme inn på internett, jada jeg skal høre på deg. MEN….. det er nå denne staheten min som har hjulpet meg opp igjen gang på gang.
Alt hva jeg har opplevd og fått med meg i mitt levde liv det har vært rikt. Så jeg er glad i dette livet mitt, jeg pusler med det jeg klarer og jeg bruker hodet mitt. Jeg tror det er viktig å bruke hodet så mye som mulig. Både venstre og høyre hjernehalvdel. Snakke med folk, og kommer jeg meg ikke ut av huset, så må jeg skrive. Så til det viktigste av alt og det er å legge inn de hvileskjærene som man trenger. For selv om jeg ikke liker å innrømme det så blir jeg jo ikke yngre…. og kroppen min den krever sitt av meg og da må disse hvileskjærene legges inn. Men og det er viktig folkens, man MÅ faktisk også være i aktivitet også. Muskulatur som IKKE brukes blir vond. Jeg snakker ikke om å løpe noe maraton, men litt. Og som jeg har sagt før, klarer jeg ikke gå tur ute, så gjør jeg øvelser inne. Det er alltid en løsning.
Storm og meg i skogen, en liten meditasjonstur.
Jeg velger å avslutte med Ailo Gaups ord:
“Du har en oppgave: Hold ilden levende. Det er din oppgave. Du er din egen ild.” (Trommereisen, Ailo Gaup, 1988).
Ha fortsatt god helg, hilsen Toivosdattera
Takk for at du tok deg tid til å lese dette og følg meg gjerne videre
Skal si dagene løper avgårde. Til og med for meg som sitter her og passe på sofaen med verdens største kaffekopp og ser på tømmeret glir forbi i flommen fra Lågen og alle småelvene. Det er mye strøm i i elva og det renner godt. Det er deilig å se på vann, jeg legger alle mine bekymringer i det vannet og slipper dem avgårde med strømmen og prøver å våkne av kaffe og reflekterer over livet.
I dag har jeg tenkt å skrive litt om noen tilbakemeldinger jeg har fått i det siste. Jeg setter så pris på alle sammen. Tusen takk skal dere ha. Dere er bare helt fantastiske og dere gir meg skikkelig stå-på vilje og kjærlighet. Jeg har mange der ute som støtter meg, det vet jeg og jeg har mange fantastisk flotte venner som backer meg opp og gir meg et spark når jeg trenger det.
Jeg fikk en kommentar som har rullet rundt i hodet, den var veldig fin og veldig koselig. Det var, “så bra du er positiv! Stå på!” Veldig hyggelig å bli heiet frem på denne måten.
Klart jeg prøver å være positiv og at jeg prøver å stå på hele tiden. Men jeg må innrømme at jeg har krøpet sammen under dyna og grått mine bitre tårer, grått av smerter og håpløshet. Det er ikke ofte, men de har kommet. Grunnen til at det ikke er ofte er at hva hjelper det at jeg gjør det? Ikke så mye. Det som det hjelper på er at jeg får utslipp på en del innesperret og blokkerte følelser.Muskulaturen og det mentale får det faktisk mye bedre etter en skikkelig gråtetokt. Men dette er ikke noe jeg går rundt og gjør.
Jeg har vært allergiker hele mitt liv, astma fikk jeg som 13 åring. Jeg var nok veldig disponibel til å få det, men som usikker tenåring fant jeg ut at jeg skulle begynne å røyke som 13 åring. Jeg gikk fra å leke med dukker til å begynne å røyke. Slik var det jo på den tiden for veldig mange da de begynte på ungdomsskolen. Vi ble busset fra Vingrom til Lillehammer. Så da var det jo gjort, når en med genetiskanlegg til astma begynner å røyke…jah sier ikke mer om den saken….
Som 11 åring fant kroppen min ut at den skulle bli veldig syk. Jeg fikk en Viruslungebetennelse. I etterkant av denne fikk jeg veldig vondt i hoftene og plutselig fikk jeg problemer med å gå. På sykehuset var dette noe de kalte for barneleddgikt og de sa at dette ville jeg vokse av meg. Men det gjorde jeg jo ikke. Denne kroppen har i alle år fortsatt med å gi meg smerter.
Det er nå 42 år siden jeg var 11 år og som jeg har skrevet før har det kommet andre diagnoser til etter som jeg er blitt eldre, mange av dem er skrekkelig smertefulle.
Man lærer seg da etterhvert å ha galgenhumor og må tenke positivt. Man lærer seg på en måte en alternativ måte å tenke på. Hvis ikke jeg klarer å få på meg buksa på den måten så må jeg ha en annen plan. Man blir veldig løsningsorientert kan du godt si. Hvis jeg ikke klarer å stå opp fra senga kl 0700 er det jo en mulighet for at jeg kan klare å stå opp klokka 1200. Klarer jeg ikke å gå tur, gjør jeg øvelser inne.
Som en venninne sa til meg når jeg spurte henne hvordan hun hadde det, var hennes svar til meg. “Joda, jeg mangler det meste, det eneste jeg ikke har er prostata, men alternativet kunne vært verre”. Ja og det er faktisk slik jeg må tenke. Alternativet kunne vært så mye verre. Nå skal jeg melde meg på kokkekurs og lære meg å lage den maten jeg kan spise. Jeg skal kjøpe meg skikkelig kjøkkenmaskin og jeg skal begynne å lage skikkelig brød. Jeg er ikke glutenallergikere, Jeg tåler bare ikke de brødene som har hevet seg veldig fort for de har mye fruktaner i seg. Derfor spiser jeg glutenfrie brød, dessuten så blir vi som har tarmer som er over sensibel anbefalt å unngå hvetemel og jeg har Candida sopp i kroppen og unngår da også hvetemel (hvitt mel.)
Samme hvor mørkt tingene ser ut, så er det lys i tunnelen, jeg vet det. Løsningsordet i kryssordet finnes, man må bare finne noen av de andre ordene først. Kanskje man må lære seg å skrive litt med venstre hånd også, slik at man kan begynne å bruke litt av den andre hjernehalvdelen for å tenke litt annerledes. Og popp…plutselig er løsningsordet der.
Jeg skal bare komme meg litt først, så finner jeg nok løsningsordet jeg også 🙂
Takk for at du tok deg tid til å lese bloggen min, del den gjerne og følg meg gjerne videre <3
hilsen Toivosdattera som stort sett ser lyst på livet
I går var det 73 år siden Frigjøringen av Norge – Vi må aldri, aldri glemme.
I 2015 var det 70 år siden krigen var slutt, i dag er det 73 år siden. Min far er født Berlevåg i -39, hans familie feiret nok ikke på denne måten som disse. De var nok glade for at krigen var over, men det var nok med en bittersøt smak i munnen. De mistet alt de eide. Jeg har vært et par ganger og sett det svarte hullet der huset stod. De dro aldri tilbake og ble med på gjenoppbyggingen. En av hans brødre ble igjen i Berlevåg, de rømte nok il en av de mange hulene og ble huleboer.
Hvor mange var det som flagget i går? På 8. mai – Frigjøringsdagen. Jeg tror ikke huset mitt flagget heller… Hadde jeg vært hjemme hadde jeg flagget med både Samisk og Norsk flagg. Jeg tror faktisk jeg må skaffe meg et finsk flagg også, for jeg ville flagget med det også. Vi må aldri aldri glemme.
Som bildet viser så var det stor feiring i Oslo på frigjøringen, og det skulle bare mangle, det var jo en gledens dag. Det var også feiring store deler av landet. I går var det 73 år siden frigjøringen av at Norge var okkupert av en fremmed makt, Hitlers Nazisi Tyskland. Men det er 74 år siden de tyske styrkene trakk seg ut av Øst – Finnmark og begynte sin tvangsevakuering av befolkningen og tok i bruk brent jord taktikk. Min familie var en del av de som ble tvangsevakuert. Pappa er født Berlevåg. Jeg tror at frigjøringsdagen for min familie og alle i hele landsdelen Finnmark og Nord – Troms hadde en bittersøt ettersmak.
Norske soldater fra 2. bergkompani marsjerer inn i Bjørnevatn i Øst-Finnmark i november 1944. Da hadde allerede sovjetiske styrker presset tyskerne ut fra Øst-Finnmark.
FOTO: SCANPIX
Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms pågikk fra oktober 1994 til mai 1945. Den tyske okkupasjonsstyrkene raserte Finnmark og Nord – Troms under evakueringen av befolkningen. Dette skjedde på direkte ordre fra Adolf Hitler og iverksatt av generaloberst Lothar Rendulic. Tyske tropper trakk seg etappevis tilbake til sør for Lyngen i Troms Fylke. Nær 60.000 av sivilbefolkningen ble tvangsflyttet sørover. Min farmor Nikoline Alvida ble enke. Hennes mann, min farfar Matti Adolf Pekanpoika Laakso omkom i Berlevåg da flystripa ble bombet av de allierte. Mange av de ti barna ble skadet av splinter fra bomben. Min far som snart er 80 år har fortsatt splinter i kroppen. Min farmor måtte dra som enke alene med 10 barn og 1 barnebarn.
Den finske fortsettelseskrigen
Under den finske fortsettelseskrigen fikk Finland støtte fra Tyskland, og denne støtten var avgjørende for Finland mot de sovjetiske angrepene. Etter tre års stillingskrig ved Litsa-elva i Russland, hvor tyske tropper på grunn av det uframkommelige landskapet og sterk sovjetisk motstand gikk de inn i en stillingskrig. Så angrep sovetiske tropper tyskerne. Frem til da hadde dette avsnittet de høyeste tapene på hele østfronten med titusener døde soldater på begge sider. Våpenstillstanden påla Finland å drive ut de tyske troppene. Skulle dette mislykkes, så ville sovjetiske styrer komme å gjøre det. Det ville bety en sovjetisk okkupasjon av Finland. Finnene klarte heldigvis å presse de tyske styrkene ut gjennom Lappland og inn i Finnmark. Operasjonen ble kalt for Operation Nordlicht, og den finske fortsettelseskrigen ble formelt avsluttet ved fredsavtalen i Paris i 1947.
I fortsettelseskrigen i Finland mistet de 60 000 mann og 50 000 mann ble invalidisert. Min fars eldste bror var med å kjempet på østfronten og ble skadet.
De karelere som hadde begitt seg hjem etter den finske gjenerobringen måtte igjen flykte, for som følge av de store territorielle tapene (10% av landet totale areal) til Sovjet. I 1944 var en halv million finner blitt hjemløse, men Finland unngikk på denne måten å bli okkupert av Stalin. Men de måtte til gjengjeld holde seg alliansefritt under den kalde krigen og spørsmålet om Karelen har fortsatt å spille en viktig rolle i finsk etterkrigshistorie og politikk. Jeg og min mann drar til finske Karelen hver sommer. Vi føler oss hjemme der, det samme som jeg føler når jeg kommer til Lappland, og det er det samme om det er Lappland i Norge, Sverige eller Finland – det er Lappland. Jeg ønsker meg til Russiske Lappland snart.
Fra en av våre mange turer i Finske Karelen.
Sovjetisk offensiv
Den 7. oktober 1944 starter den røde armé en motoffensiv mot tyskerne, det er full styrke langs hele fronten i nord. Samme dag starter tyskerne sin operasjon som de kalte operasjon Nordlys. Tilbaketrekningen av de tyske styrkene fra Nord – Finland, Russland og Nord Norge frem til Lyngen var et faktum. Denne tilbaketrekningen omfattet omtrent 200.000 menn, tusenvis av krigsfanger. Min far har fortalt at de kastet brød til de russiske krigsfangene i Berlevåg, til gjengjeld fikk de tilbake leker de laget av flis.
I operasjon nordlys var det også med 20 000 kjøretøy. samt 60 000 hester. I operasjonen falt det 8.263 tyskere og 6.084 russere.
Sovjetiske styrker krysser den norske grensa
Den 18. oktober 1944 tar de første Sovjetiske soldater over den norske grensa uten at den Norske Londonregjeringa var informert. Mange lurte nok på hvor langt inn i Norge russerne ville gå, og hvor lenge ville de bli stående.
25. oktober 1944 blir Kirkenes befridd av styrker fra Sovjetunionen. Dette skjedde ikke uten kamper. Da Sovjetstyrkene endelig gjorde sitt inntog i Kirkenes så hadde ca 6400 mennesker fortsatt tilhold i Kirkenes/Bjørenvatn området. 4000 av disse søkte ly i gruveselskapet Sydvaranger ved Bjørnevatn.
Bilde fra frigjøringen i Øst-Finnmark da de som hadde søkt tilflukt ved Bjørnevatn fikk sin frihet takket være sovjetiske soldater.
FOTO: NYHETSSPILLER
Natt til den 25. oktober 1944 står det soldater fra den røde arme i tunnelåpningen. De sier til de mange tusen som hadde søkt tilflukt i tunnelen at de kan heise det norske flagget, de er frie. Gleden var nok stor, men det var et begredelig syn som møtte dem da de kom hjem. Ingen ting var igjen, alt var brent.
Min farmor kom hit med sine 10 barn og det sitt ene barnebarn i 1944, min far var da 4 år gammel. De kom til et transittmottak i Øyer. Alle krigsflyktningene ble plassert på gårdene rundt omkring i distriktet. Min familie ble plassert i Vestre Gausdal. I 1946 bestemte de seg for seg for at de skulle slå seg ned her sør og fikk kjøpt seg en gård. Min farmor lengtet alltid tilbake til Berlevåg.
Den 11. november 1944 ankommer 2. Bergkompaniet til Kirkenes. Dette er en liten styrke av Den norske brigade som har vært stasjonert i England, og de er på kun 260 mann. De har ingen kjøretøyer og ikke forsyninger. De synes finnmarkingene ikke var noen gode Nordmenn, fordi finnmarkingen har holdt for tett kontakt med okkupantene. Det syntes de her nede om mine slektninger som var blitt tvangsevakuert også. De hadde jo et finsk navn og finlenderne var ikke noen populære mennesker etter krigen. De hadde kjempet sammen med tyskerne på østfronten.
Siste gang jeg fikk høre at jeg var en Finnjævel og at jeg skulle dra meg dit jeg hørte hjemme var jeg 20 år. Jeg er født i 1965, 20 år etter freden kom og kommer fra Vingrom. Vi har vokst opp her, men har røtter langt der nord. Vi har familie i flere land, vi snakker flere språk og vi må aldri aldri glemme dette. Jeg er veldig stolt av min familie og jeg er veldig glad i den.
Spesielt viktig er dette i nå slik verden er blitt i dag. Vi må løfte blikket og se utover verden. Vi har en plikt å hjelpe de som vandrer langt og har mistet alt de har på grunn av en gal statsleder. Det sitter f.eks en 12 år gammel jente i Afganistan som heter Farida, UNE mener at det er sikkert for henne og familien hennes der. Jeg tror kanskje at UNE skal dra dit og prøve å bo der sammen med de barna. Dette handler ikke om de voksne, dette handler om barn. Jeg tror vi må tenke litt barna i denne saken og tenke på noe som heter barne – amnesti. Hva ville vi gjort hvis vi hadde gått ett skritt i deres sko? Jeg vet, jeg har levd sammen med min familie.
La oss huske dette og la oss aldri aldri glemme, 73 år er ikke lang tid.
Ha gode mai dager, takk for at du tok deg tid til å lese
Denne gangen skal jeg skrive om noe som er ganske så vanskelig, enda er det vanskelig å snakke om selv om jeg ga dette prosjektet opp for i alle fall 16 år siden.
Jeg skal snakke litt om ufrivillig barnløshet, men først vil jeg begynne å skryte litt av Julianne Nygård og mannen hennes, eller http://pilotfrue.blogg.no som hun/de er kjent som her inne, og at de ble med på bloggerne på TV2. De har gjort en kjempejobb i forhold til det å være åpne om det med problematikken rundt fertilitet og ufrivillig barnløshet. Disse to har fått satt dette problemet på kartet. Høyre har tatt opp flere ganger på landsmøtet om eggdonasjon og jeg synes at det viktig å få en større åpenhet rundt disse tingene i dette landet her. Vi må kunne snakke om det, for det er veldig mange som sliter med fertilitet i Norge.
Jeg er ufrivillig barnløs. Helt siden jeg var liten pike ønsket jeg meg barn, i bygda jeg vokste opp var nok jeg den fødte barnepike. Jeg elsket å stelle og mate babyer og mitt mål i livet var å få meg mann og barn. Jeg fikk meg mann, men barn var det litt større problem med. Ikke bare litt, men mye. I starten hadde jeg ikke noe spesielt vanskeligheter med å blir gravid heller, jeg ble gravid, men spontanaborterte ganske tidlig i svangerskapet, alltid mellom 5. – 8. uke. Da jeg var et par/tre- og tyve skjønte jeg at jeg igjen var gravid før jeg begynte å kaste opp og før menstruasjonen uteble. Jeg fikk faktisk bekkenløsning før jeg visste at jeg var gravid. Det var en underlig følelse. Denne gangen gikk svangerskapet ganske langt. Jeg kjente liv denne gangen og det syntes til og med på meg, men jeg var jo tynn som en strek og kom til 4 1/2 mnd.
Når man mister barnet sitt så ofte som jeg gjorde på den tiden, så prøver man å finne på årsaker til hvorfor. Det er helt idiotiske forklaringer. Bare jeg ikke hadde strukket meg slik da jeg hengte opp de gardinene, eller hvorfor strøk jeg den katten. Drakk jeg en kopp kaffe for mye? Det var så mange spørsmål og så mange forklaringer. Jeg satte opp en tapper maske utad, men inne i meg var jeg utrolig trist og lei meg. Dette var jo alt jeg ønsket meg i hele verden. Ikke ble det noe bedre av at helsepersonell ikke viste noe som helst forståelse for hvor vanskelig dette var. Når blødningene kom og spontanabortene var et faktum, var alltid kommentarene. Jaja, du er ung og har alle muligheter til å lykkes ved en annen anledning. Så ble jeg sendt hjem, ikke noe tilbud om å snakke med noen.
Jeg hadde en god venninne. Gode snille Helene. Jeg tror ikke jeg hadde klart meg de årene uten henne. Hun ble redningen min for veldig mye, både hun og mannen hennes. Men spesielt Helene, hun ble nok min klippe i forhold til disse greiene her.
Jeg hadde jo også mine kroppslige plager, men de var nok ikke så ille på denne tiden som de er nå. Jeg var ung og en ung kropp tåler mye mere enn en eldre kropp gjør. Jeg trente på treningssentre og fikk behandling hos fysioterapeut, var ute og jogget mer også, nå klarer jeg jo ikke løpe ute. Nå er det mer gå i fjellet og skogen, men det gjorde jeg jo ikke på den tiden.
Nå er det mer å gå i skogen og fjellet, det er vel så god trening for meg som å gå i treningsstudio. Her på trugetur med Storm på Vigneshøgda.
Når jeg var 27 så hadde jeg ikke vært gravid på noen år, så da startet vi på en utredning på hvorfor det plutselig ble en stopp på det. Da fikk vi vite at jeg var på vei inn i en alt for tidlig overgangsalder. Jeg hadde ikke eggløsning og ble satt på hormonkur for å få eggløsning igjen. Samtidig som denne utredningen startet, så planla jeg bryllup sammen med min første mann. Like før bryllupet ble jeg gravid igjen. Denne gangen fortalte vi det ikke til noen. Jeg var både gravid og skulle jo gifte meg, dette gikk jo helt etter planen min. Men jeg klarte ikke helt å slappe helt av, for når man har mistet barnet i magen så mange ganger som jeg hadde gjort, så har man skuldrene ganske langt oppe under ørene. Denne graviditeten varte i litt over 12 uker før jeg begynte og blø og fosteret kom ut i toalettet. Vi dro til gynekolog og ultralyden viste at det ikke var noe i livmor. Jeg var knust, men ble sendt hjem og gynekolog mente at det var best at dette blødde ut på normalmåten. Jeg var alene hjemme og ble så dårlig, fikk forferdelige smerter, rier, min mann var langt til havs og jeg fikk ikke tak i han. Jeg trodde jeg skulle dø, for det vi ikke visste var at jeg var gravid med toeggede tvillinger og det andre fosteret var utenfor livmor. Dette var noe av de verste smertene jeg noen gang hadde kjent.
Etter denne opplevelsen så måtte jeg gjennom noen undersøkelser som ikke var så veldig hyggelige, men hva gjør man ikke for at dette skal gå. Jeg har hatt noen opplevelser med noen leger som har fortalt meg at disse undersøkelsene jeg har tatt ikke gjorde vondt. F.eks røntgen av livmor og eggledere m/eggstokker med kontrastvæske hvor jeg skulle ligge i noen spesielle stillinger. Det var forresten rett etter spontan aborten hvor jeg var gravid utenfor livmoren. Røntgenlegen var selvfølgelig en mann og jeg var der alene. Han klarer å få trykket ut av seg at dette var ikke noe å klage over for dette var ikke noe vondt. Da måtte jeg spørre han om han hadde mye erfaring med det selv og hvor mange slike undersøkelser han hadde gjennomgått. Jeg var helt på gråten når jeg gikk hjem. Jeg måtte innlegges og ta en cyste på ene eggstokken, og etter hver gang jeg måtte gjøre noe så ble mitt håp om å få barn mindre og mindre.
I 1994 var det EU avstemning. Jeg arbeidet for SV organisasjonen og satt i bystyret i Stavanger på denne tiden og var aktivt med i kampen mot EU. Dagen det skulle være avstemning begynte jeg igjen og blø kraftig, min mann kom og hentet meg. Jeg ba han kjøre meg innom avstemningslokalene først, jeg hadde arbeidet så hardt i kampanjen så jeg måtte levere min stemme først før jeg gjorde noe som helst. Så dro jeg på sykehuset. Det endte som det ellers gjorde, jeg mistet barnet. Men vi vant EU valget. Det var ikke så mye trøst akkurat da.
Så fikk vi begynne på IVF behandling i Haugesund. Jeg stod på vanlig dose med hormoner og utviklet nesten ingen egg. Jeg gråt mine store tårer, da vi ble sent hjem. Det ble nye uker med trippeldoser med hormoner. Vi var veldig obs på at vår niese (datter) skulle være med på alt, så hun ikke skulle føle seg utenfor. Hun fikk til og med sette sprøyter i magen.. Da vi igjen kom til Haugesund ble det tatt ut 4 egg. Ved vanlige doser med hormoner modnes mellom 5 – 15 egg, hos meg altså 4 egg. Alle fire eggene ble befruktet, men hos to stoppet prosessen opp og hos to ble det feil celledeling, så de ville ikke sette inn eggene.
I Norge, i alle fall på den tiden vi holdt på, var det kun 3 forsøk. Vi hadde så dårlige odds at vi fikk kun 2 forsøk til sammen. Jeg trengte en pause i alt dette med barn og graviditet, for vi hadde gjort alt fra det å måle eggløsning og planlagt alt. Impulsiteten ble helt borte. Vi gikk opp trappa og skulle ha samleie og pratet om hvilke bilder som burde henges opp, ???
Det var ei som var ærlig om at vi ikke lykkes med forsøket og det var min vakre lille niese. Hun fortalte meg det en kveld vi lå i telt, hun hadde vært redd for at jeg bare ville bli opptatt med den nye babyen. Det ville jeg aldri ha blitt, for min vakre niese var den først <3 Jeg har plass til dem alle <3
Jeg gikk i tenkeboksen, kroppen min var sliten. Hodet mitt sørget, forholdet vårt slet og hver gang vi prøvde å snakke om dette så ble det litt stille. Jeg begynte å tenke på om kanskje jeg ikke skulle føde barna mine selv. Det var så mange barn ute i den store verden som trengte foreldre, det er jo ingen menneskerett å bli forelder, men det er en menneskerett for barn å få foreldre, det burde være det i alle fall. Så jeg bestemte meg for at jeg ikke orket mer og at hvis jeg skulle ha barn, så skulle jeg ikke føde dem selv.
Kroppen min fant jo ut at den skulle fortsette med å lure meg, den ble jo gravid noen ganger til, som igjen endte i spontanaborter. Siste gang var med min nåværende mann for snart 16 år siden. Da var jeg så syk når jeg mistet det barnet at jeg fant ut at jeg måtte ta noen grep. Men kroppen min hjalp meg med å ta de grepene selv ved å få inn i overgangsalderen. Men jeg fikk føle på morsrollen allikevel. Min nåværende mann og jeg vi fant ut at vi hadde såpass med ressurser at vi meldte fra til Bufetat at hvis de trengte oss, så var vi villige til å stille opp som fosterforeldre. Vi fikk to flotte ungdom i hus. Noen utfordringer var det jo, men det er det jo alltid med barn.
.
Etter mye påkjenning i vårt forhold vokste min exmann og jeg fra hverandre og gikk hver til vårt. Mitt store ønske om barn og min indre sorg tok overhånd og selv om jeg ikke viste det i dagliglivet så skygget det over livet vårt og det kom frem f.eks når det var alkohol inne i bildet. Til sutt gikk vi hvert til vårt. Noe som var det lureste vi har gjort tror jeg. Han har funnet lykken igjen og jeg har funnet lykken i min Kai. Det er viktig å tenke på at vi må elske hverandre så høyt at vi må la hverandre gå. La oss leve livene men på hver vår kant.
Jeg var så lei meg og jeg sørger fortsatt for at jeg ikke har fått egne barn, men jeg har tross alt vært heldig. Jeg har min flotte niese Sofie som jeg kaller datteren min, jeg har Atle som er min nevø og jeg har to stesønner. Min ene stesønn har også gitt meg to vakre prinsesser til barnebarn. Jeg takker hver dag for at jeg har fått oppleve dette.
Vi raster ved en av de finske innsjøene. Vi rydder alltid opp etter oss. Det er finere når vi drar enn da vi kom.
Jeg skjemmes over mine landsmenn når jeg ser meg rundt på møteplasser, langs grøftekanter og til og med i skogen. Vi er veldig opptatt av havet og hva som skjer med fisken og at det snart er mer plast i havet enn fisk. Og misforstå meg rett, jeg synes det er helt forferdelig med all denne plasten. Jeg mener også at vi skal ta av plasten i butikken, at vi skal ta med oss alt vi ser ligger og slenger på stranda, i vannkanten og i havet. MEN…. det finnes også et annet problem som vi må adressere. Vi kaster alt for mye ut av bilvinduet. Vi rydder ikke opp igjen etter oss når vi er i skogen og når vi camper.
Her om dagen hørte vi om bønder som har måtte sende kyrne sine på nødslakt fordi det var funnet plast i magen. Kyrne ser ikke forskjell på hva som er gress og plast. Kanskje plasten rundt “traktoreggene” ikke er noen god ide´alikeve? Skal man gå tilbake til siloen? Hesjing? Jeg husker at vi var med på hesjing som barn, som asmatisk og allergisk unge var det gøy en liten stund, men utenom det, så har jeg vel kanskje et litt romantisk forhold til hesjing. Men hvis man skal velge mellom plast i magen på dyra og hesjing, så tror jeg at jeg velger hesjing.
En annen ting som er problemet er alt som kastes ut av bilvinduet langs Norges veier. Det er papir, plast og bokser. Veiene i dette landet ligger veldig ofte langs jordene hvor dyrene går, eller hvor foret kuttes og lages til rundballer. Da er det ikke lang vei til disse ender i dyrets mage, for de ser ikke forskjell på hva som er hva.
Vi rydder alltid opp etter oss. Men slike tomme gassbeholdere finner vi ofte i skogen og til og med på fjellet finner man dem. Ta det med dere hjem. De blir ikke borte !!
Når du er i skogen eller ved sjøen og lager deg en koselig camp for natten, eller tar deg en rast for en time eller to. Hvordan forlater du stedet? Rydder du opp? Min mann og jeg har gjort det til en regel at vi rydder pent opp. Det skal være finere når vi forlater stedet enn når vi kom. Vi plukker til og med opp flisene hvis vi har hogget ved til bål. Hvis andre har vært der før oss og “brasket” til, så rydder vi faktisk etter dem også. Det er ikke så veldig vanskelig. Er det ikke noen søppelkasse der, har vi alltid med oss ekstra poser i bilen og samler søppel i og kaster i nærmeste søppeldunk.
Det som undrer meg er at etter vinteren dukker det alltid opp skrekkelig mye søppel etter folk, det er som om de tror at det blir borte sammen med snøen?? Det er slik hvert år?? Det samme med hundelorten. Når jeg går på fjellet og i skogen om våren i “vårbløyta” ligger det igjen plast og papir etter folk. Til og med engangsgriller ??? Hva tenker mennesker med? Vi trenger jo ingen forskning som sier vi er et intelligent og skolert folkeslag i dette landet, men hvor intelligente er vi egentlige? Tror vi at søppelet forsvinner av seg selv? Jeg kjenner jeg blir rasende bare jeg tenker på det, det bor dyr og fugler på fjellene og i skogen også. De kan IKKE bli kjørt til Vetrinæren og bli nødslaktet, de lider og dør. Det må “patruljer” til for å “klargjøre” fjellheimen vår for turistsessongen. Jeg blir helt slapp. Hvis vi hadde tatt søpla med oss hjem, så hadde vi sluppet “patruljer” som ryddet etter oss.
Det tar over 200 år før en slik forsvinner fra naturen
Tenk om vi alle kunne begynt å bruke hodet litt mer. Hvordan vil vi ha det i vår egen bakgård? Vil vi at husdyra våre skal nødslaktes? Skal bli slik at vi ikke kan bade i havet pga. at det er forurenset av plast, at fisken dør ut pga plast og forurensing? Skal våre ville dyr måtte dø en smertefull dø pga at vi legger fra oss alt denne møkka i fjellheimen og i skogen?
Hvis du ikke orker å bære plasten, boksen eller engangsgrillen med deg hjem, så ikke ta den med deg ut på tur. Boksen brenner ikke opp på bålet. Den blir liggende der til skade allikevel. Tenk på hva du pakker i sekken, det er viktig.
Min venn Mikkel har gått avgårde og blitt satans heavy. Jeg synes den er skikkelig stilig. Har til og med begynt å abonnere på Dimmu Borgirs YouToube side og der ligger nye album med joiken. Den er faktisk helt magisk, de ligger til og med på spillelista mi nå. Jeg har aldri hørt på Heavy Metal. Punk ja, men aldri heavy metal…. Hva er forskjell spør du, stor forskjell svarer jeg. Men når du fikk inn joiken ble dette magisk.
Og jeg har sagt det før joik er for meg som er “språkløs” en måte å finne det samiske språket. Det er å finne til røttene, til hjertet mitt. Gå inn på iTunes eller Spotify å stream Run Wolf. Den er også fantastisk. Mikkel er kjempeflink til å joike. Gå inn å hør. Skru opp lyden litt, så du virkelig kjenner lyden godt inn i kroppen.
“Dimmu Borgirs nye album har joik: Gir en sterk og magisk atmosfære”
Det handlet en gang om satandyrkelse. Nå handler det om noe mer. Det har blitt urete, så urete at det er med samisk joik på det etterlengtede nye albumet til Dimmu Borgir.
BANDET: NRK møtte tre av bandmedlemmene. Fra venstre: Shagrath (Stian Thoresen), Silenoz (Sven Atle Kopperud) og Gerlioz (Geir Bratland).
Publisert i går kl. 17:20 Oppdatert i går kl. 22:28
I bandets øvingslokale møter NRK Dimmu Borgir. Veggene i det svartkledde øvingslokalet er prydet med hodeskallesymboler, pentagrammer og illustrasjoner som minner om noe fra Tolkiens Middle Earth.
Rundt et bord sitter Gerlioz, Shagrath og Silenoz. De ser litt snillere ut i «sivil» enn slik man kjenner dem fra scenen.
Foran seg har de flere eksemplarer av sitt nyeste album ? Eonian.
? Det er et sånt «holy moment» å sitte og ta plasten av plata, sier Shagrath, eller Stian Thoresen som noen kanskje kjenner han som.
Eonian er det første albumet til Norges mestselgende black metal band på åtte år. Det føles veldig godt. Vi har jobbet med musikk alle de åtte årene siden forrige plate, men det er vel de siste fire årene at vi har satt fart på det, sier Silenoz (Sven Atle Kopperud).
SIGNERER NYTT ALBUM: Eonian har til nå fått en god mottakelse fra de norske avisene. Dagsavisen, Fremtiden, Dagsavisen Østfold og Rogalands Blad gir alle terningkast 5. VG har rullet en firer. Mens Aftenposten kommer med slakt og terningkast 2.
FOTO: GARD BROX JENSEN / NRK
Albumet er jo en oppsummering av jobben du har gjort de siste fire årene, legger Thoresen til.
I 25 år har de ikke hatt noen plan B
Dimmu Borgir så dagens lys i 1993. Nå er bandet 25 årog en av verdens største innen sin sjanger. De har solgt flere millioner plater.
VEGG FULL AV PLAKATER: Okkulte symboler fyller veggen i bandets øvingslokale. Ofte handler tekstene til Dimmu Borgir om mørke krefter, men også om mytologi, mystisisme og det okkulte.
FOTO: GARD BROX JENSEN / NRK
Ifølge dem selv er de fortsatt er like lidenskapelige for musikken.
Hva må til for å være med så lenge?
Ett hundre prosent dedikasjon, svarer Thoresen kontant.
Det er ikke noe «walk in the park». Samtidig er dette det vi er vant med å gjøre. Vi har aldri hatt noen plan B, legger Kopperud til.
Slik var det helt fra starten av. Ingen plan B. Thoresen mener det også er mye av grunnen til at de har holdt det gående så lenge.
Det er rett og slett noe vi har valgt, sier Thoresen.
Et av verdens største metall-magasiner skriver at Dimmu Borgirs nye album leverer.
De er tilbake og de tenker fortsatt stort, skriver Metal Hammer, og gir albumet fire av fem stjerner.
PENTAGRAM: Inne på øvingslokalet til Dimmu Borgir henger det flere opp ned pentagrammer på veggen. I moderne tid ble det et symbol på satanisme. Dimmu Borgir har aldri forbundet seg selv med satanisme, men er opptatt av det mystiske.
FOTO: GARD BROX JENSEN / NRK
Urnordisk joik inn i moderne svartmetall
Albumets fjerde låt Council Of Wolves And Snakes beskrives av magasinet som en kosmisk låt med muskuløse gitarriff.
En annen ting å bemerke seg ved låten, er at den har elementer av samisk joik.
Vi ønsket å inkorporere noe urnordisk. Black metal for Dimmu Borgir har helt siden starten handlet om atmosfære. Det å få lytteren og oss selv til å undre og bruke fantasien. Og joik skaper en helt egen stemning, forklarer Kopperud.
Gerlioz (Geir Bratland) mener at blandingen med joik og black metal i dette tilfellet fungerer godt.
Det gir et sjamanistisk preg. Joik er noe urnorsk, sterkt og magisk, sier Bratland.
Satanisme og black metal
En gang ble black metal forbundet med satandyrkelse.
Selv om Dimmu Borgirs tekster og effekter har satanisk symbolikk, så har Kopperud tidligere uttalt at de ikke tror på religiøse krefter, og bandet har heller aldri offentlig støttet satandyrkelse.
FRA SCENEN: Dimmu Borgir er kjent for å være svært gode live.
FOTO: KIM ERLANDSEN / NRK
Også joik har blitt forbundet med er satanisme.
Da samene ble kristnet, så mente misjonærene at det å joike var å fremkalle djevelens krefter. Joik var forbudt i kirken og noaidenes (samisk sjaman journ.anm.) trommer ble brent.
Nå er joiken levende igjen, og flere kirker inviterer til joikekonserter.
Mens den første black metal bølgen på 1980-tallet bestod av flere band som laget såkalt «satanrock». Musikk med tekster som handlet om anti-kristendom og satanisme.
Black metal sjangeren har utviklet seg mye siden da. Satanrocken er blitt en smalere del.
Nå handler det om fortid, fremtid og om følelser. Det har gått så langt for Dimmu Borgir at de har tatt med joik. Samisk joik.
HEMMELIG: Øvingslokalet til Dimmu Borgir ligger på et hemmelig sted.
FOTO: GARD BROX JENSEN / NRK
Black metal er blitt en musikksjanger på lik linje med andre.
Selv i øvingslokalet skjønner man det, plassert på en hemmelig adresse et sted på Østlandet.
Noe må være hemmelig, sier manager Therese Asker. Det er ikke vits at så mange vet hvor et av verdens største black metal band holder til.
«Veiviseren» joiker
Joikeren er Mikkel Gaup.
Gaup har aldri tenkt at koblingen mellom black metal og joik kunne være feil, farlig eller brennbar.
? Nei, jeg kan ikke ta stilling til noe sånt. Dette er ikke en slik debatt. Dette er noe vi gjør sammen. Dette er fri kunst som låter bra. Derfor er dette fint, sier Mikkel Gaup til NRK.
MIKKEL GAUP OM JOIK: ? Slik jeg ser det, er joik noe som lever. Og det som lever kan bli til hva som helst. I dag finnes både heavyjoik, transjoik, dubstepjoik, hiphop, country, opera og nå også black metal.
FOTO: GARD BROX JENSEN / NRK
Mest kjent som veiviseren Áigin i filmen Ofela? ? Veiviseren fra 1987. Senere også som joiker. I år kom nemlig 50-åringen med sitt album i eget navn.
Gaup har fått lyttet til den ferdige låten.
Det var skikkelig gøy å få være med på dette. Dimmu Borgir står for kul musikk og kule folk, sier Mikkel Gaup til NRK.
Dimmu Borgirs Stian Thoresen sier de alltid har vært mottakelige for nye ting.
Vi er et band som aldri har vært redde for å tråkke i nye territorier, utforske og prøve nye elementer, sier Shagrath.
Handler om å utforske
Han mener det som kunstner er viktig å hele tiden utforske mulighetene innen musikk.
OPPKALT ETTER VULKAN: Dimmu Borgir navnet kommer fra den islandske vulkanformasjonen som heter Dimmuborgir. Det betyr noe sånt som mørke borgmurer.
FOTO: GARD BROX JENSEN / NRK
Det kan man se i Dimmu Borgirs katalog i seg selv. Fra 1993 og frem til i dag låter hver eneste plate forskjellig. Sånn liker vi å lage musikk. Vi vil ikke være en repetitiv versjon av oss selv.
Når de nå har joik med, så legger de vekt på at dette er noe de gjør med respekt.
Da vi gjorde den konserten med Kringkastingsorkesteret var det mange som reagerte på det. Skal statsmidler gå til å finansiere denne musikken?
Men jeg tror hele denne prosessen ufarliggjorde litt det man driver på med. Man så musikken framfor alt det andre. Å linke dette med hva som helst er bare sunt og fint. Derfor har vi med joik denne gangen, sier Geir Bratland.
HOVE-08: Dimmu Borgir spiller norsk symfonisk black metal. Bildet er fra Hove festivalen i 2008.
Håper dere alle har hatt en god natt og at dere er ute og nyter godværet, eller været der dere er. Kom dere ut og opp i trærne dere som kan det. Ta et jævla godt magadrag av den friske lufta.
For noen år siden fikk jeg en kommentar da jeg skrev et innlegg på min gamle blogg om hvordan jeg hadde det og kommentaren var; “det er flere som slit Rita”. Ja det er flere som slit, veldig mange faktisk. Det er det som er så ille. Utrolig mange som har en kronisk sykdom som ikke er synlig. La oss se på noen tall:
I følge Norsk Revmatiker Forbund er det mer enn 300.000 mennesker som har en eller annen form for revmatisk diagnose i Norge og det finnes 200 forskjellige revmatiske diagnoser. Mange av disse diagnosene kan du ikke se at personen lider av før den er langt kommet. De fleste revmatiske sykdommer er kroniske og medfører stivhet og smerter i ledd og muskler, men ved noen diagnoser kan også huden, lungene, slimhinnene og andre organer kan bli rammet. Hvis du lurer på om du har en revmatisk diagnose, gå til legen din og be han henvise deg til en revmatolog. Har du fått en slik diagnose kan du ta kontakt med Norsk revmatikerforbund for informasjon. De har likemenn og god informasjon. Jeg finner 3 av mine diagnoser under denne paraplyorganisasjonen, det er Fibromyalgi, Artrose og Sjøgren. Ta kontakt på https://www.revmatiker.no
I følge ME – foreningen så finnes det mellom 10. 000 – 15. 000 mennesker i Norge som er diagnostisert med ME (Myalgisk Encefalopati), men her er det mange mørketall. Det er mange som ikke har fått noen diagnose. De som er rammet av ME føler seg syke hele tiden? Med de fleste av disse symptomene:
Konstant sykdomsfølelse
Influensaliknende symptomer
Sår hals
Hodepine
Søvnforstyrrelser
Konsentrasjonsproblemer
Nedsatt hukommelse
Hjerterytmeforstyrrelser
Mage- og tarmproblemer
Muskel- og leddsmerter
Nevrologiske smerter
Overfølsomhet for sanseinntrykk
Anstrengelsesutløst utmattelse
Unormalt lang restitusjonstid
Overbelastninger gjør symptomene verre. Denne overbelastning kan være noe så enkelt som å ta seg en dusj eller å snu seg i senga. For dem som er aller hardest rammet kan det å flytte på en arm utløse en storm av symptomer. Det er viktig ikke å gå ut over grensene sine da det kan ta dager eller måneder å komme seg etter en forverring. Ta kontakt med ME foreningen for mer informasjon. http://www.me-foreningen.info.
Multippel sklerose (MS) er en kronisk sykdom i sentralnervesystemet. Det er om lag 11.000 personer i Norge som lever med sykdommen i dag. Ca. 7700 kvinner og 3.300 menn. Hvert år får mellom 300 og 400 personer i Norge diagnosen. Du kan lese mer om symptomene på MS, hvordan diagnosen stilles og hvordan man kan behandle sykdommen på MS forbundets hjemmeside på http://www.ms.no.
Migrene er en pulserende, ofte svært smertefull hodepine som kan vare opptil 72 timer. Smertene er ofte ledsaget av kvalme og brekninger/oppkast, lysskyhet og følsomhet for lyd.
Hva som er årsaken til migrene er ikke fullt klarlagt, men noen leger mener smerten kommer av at blodårene utvides i deler av hjernen. Selv om det kan være svært smertefullt, er ikke migrene farlig. 1 av 5 vil oppleve migrene en eller annen gang i løpet av sitt liv, så det er relativt vanlig, men noen har det såpass ille at det kan bli kronisk migrene.
Behandling for både klasehodepine og migrene Imigran injeksjon
Klasehodepine (Cluster-hodepine) er kraftige anfall med hodepine som vanligvis er lokalisert bak et øye. Anfallene kommer som regel i puljer (klaser) på 1-4 anfall pr dag i 4-12 uker. Smerten er ensidig, og varigheten av hvert anfall er vanligvis mellom 15 minutter og 3 timer uten behandling. Smertene er sterke, og de har en skjærende eller sprengende karakter. I mellom puljene med anfall er det som regel ingen hodepine.
Med hodesmertene følger minst ett av tilleggssymptomer som rødt øye, tåreflod, nesetetthet, renning fra nesen, svetting i pannen og ansiktet, liten pupille og nedsig av øyelokket på samme side. Lysskyhet, nervøsitet og uro er også vanlig under anfallene.
Klase-hodepine er en sjelden sykdom. Den rammer menn 4-5 ganger så hyppig som kvinner. Debutalderen er vanligvis mellom 20 og 40 år, hos kvinner er det en tendens til noe senere debut. Ca. 1 av 6 med klasehodepine har en kronisk form av sykdommen, det vil si uten anfallsfrie perioder. Gå inn på Norsk helseinformatikk sine sider og les om klasehodepine/cluster. https://nhi.no/sykdommer/hjernenervesystem/hodepiner/cluster-hodepine/
Fatigue er en utmattende tretthet som du ikke har mulighet til å hvile deg fra. Den kan komme i ulik styrke og frekvens gjennom livet og uansett alder, og rammer ofte smertepasienter. Dette vil selvfølgelig være svært hemmende i dagliglivet. Likevel har det vært et undervurdert symptom/problem. Samspillet mellom kropp, tanker, følelser, handlinger og livsforhold gjør at utmattelsen blir både fysisk og psykisk, ikke enten eller.
Når man har fatigue så får man glidene overganger til apati, som gjør at man mangler motivasjon til å gjennomføre ting. På samme måte er det med manglende evne til å føle glede og lyst, og som kan være vanskelig å skille fra en depresjon.
De fysiske symptomene er: Tretthet, Behov for å hvile mer, Søvnig, Problemer med å komme i gang, Mangler energi, Mangler muskelstyrke, Føler seg svak.
De mentale symptomene er: Konsentrasjonsproblemer, Problemer med å tenke klart, Forsnakkelser, Vanskelig å finne rette ord, Dårligere hukommelse, Miste interesse.
Å måle utmattelse er ingen enkel sak, for det finnes ingen røntgen, medisinsk test, eller blodprøver man kan ta for å stadfeste den og hvor mye man er rammet. Pasienten rapporterer om opplevelsen av å være uten energi. Forskere og legen bruker gjerne selvrapporteringstester for å kartlegge pasientene. Det finnes også noen spørreskjemaer og prestasjonstester, som kan være med på å kartlegge situasjonen.
Mer enn 2/3 beskriver utmattelsen som alvorlig, eller svært alvorlig. Mange med inflammatorisk, revmatisk sykdom vil ligge på rundt 7-8 på en slik rapporteringsskala og scoren er hos mange sterkere på utmattelse enn den er på smerte.
Sykdomsaktivitet har vært regnet som den viktigste faktoren i forhold til fatigue, men også psykiske faktorer og søvnforstyrrelser er viktige faktorer som er utslagsgivende. Utmattelsen henger nemlig ikke alltid sammen med høy sykdomsaktivitet. Mange opplever å være utmattet selv om medisinene reduserer alle tegn på at sykdommen er aktiv.
Kroppen bruker mye energi for å håndtere aktive betennelser. Utskillelsen av cytokiner, som kroppen øker produksjonen av i immunforsvaret når man har en betennelse, kan medføre følelsen av fatigue og svak eller moderat følelse av anemi. Smerte er en gigantisk energityv. Viktig å balansere mellom aktivitet og hvile.
Du kan gå inn på revmatikerfobundet, msforbundet og lese litt om utmattelse.
Forekomsten av astma blant voksne ligger på ca. 8 %. I tillegg kan 80 % av alle med astma ha høysnue og mange av disse kan ha en udiagnostisert astma. Det er her mange mørketall. Utviklingen av astma kan ha ulike årsaker. Allergi er en viktig faktor og det store flertall av barn med astma har som sagt før samtidig allergi. Dette kan skyldes arvelige faktorer. Astma som debuterer i tidlig barnealder er ofte forskjellig fra astma som starter i voksen alder. Jeg hadde først høysnue/pollenallergi og eksemer og fikk astma først som 13-14 åring. Når man har pollenallergi så er det veldig lett å få kryssallergier i forhold til matallergier og det har jeg fått i voksen alder. Jeg aner jo ikke helt hva jeg er allergisk overfor. Jeg vet så noenlunde hva jeg reagerer på. Jeg reagerer på noen nøtter, jordbær, skalldyr og en del frukt. Det blir litt prøve og feile. Litt skummelt kan det være, for noe av dette hovner jeg opp i halsen av. Vepsen er også noe som er blitt skummelt som årene har gått.
Min søster er født med astma og fikk allergi som litt større barn. Gå inn på Naaf sine hjemmesider og les om astma og allergi http://www.naaf.no/fokusomrader/astma/.
Dette er noen av de tingene som jeg har ramset opp som noen sliter med som ingen trenger å se på deg at du har. Har du først fått en autoimmun diagnose, så pakker det som regel på seg og man blir en kronisk smertepasient.
Løp ut i skogen, ta et godt magadrag av den friske lufta. Kjenn sola varmer ansiktet og kroppen din. Nå har jeg i grunnen presentert meg selv for deg. Jeg er en som med i hele dette regnestykket, som har alle disse diagnosene, og som dere ser av tallene så er det utrolig mange mennesker som har flere diagnoser slik som meg. Så det er kanskje lurt å ha planer. Hvis ikke plan A går så har vi hele alfabetet å ta av.
Hilsen Toivosdattera som vet at det er flere som sliter der ute og som sender alle dem gode tanker på lørdagen. Kom dere alle som kan det ut i frisk luft og nyt livet okke som.
