Forsiktig optimisme, som ikke ble noe av…

God onsdag.

I dag våknet jeg klokken 0400. skikkelig trøtt, prøvde forgjeves å sove videre, men  kastet inn håndkleet klokken kvart på 0545 og stod opp. Denne kroppen min tar knekken på all søvn. Dette er altså som et evigvarende hakk i plata fra denne kanten. Tenk om jeg hadde arbeidet og løftet litt for tungt så jeg kunne sagt noe slikt som at; “i går på jobb løfta jeg på meg betennelse i skulderne”. Men neida, jeg kan bare si at denne kroppen min den har en jævel som sitter ett eller annet sted og sparker bein for meg. Denne jævelen forteller kroppen min at kroppens immunsystem feilaktig angriper friske celler, ødelegger disse og det vevet de tilhører. 

Etter å grått store tårer hos legen, gikk jeg hjem, sminket meg og tok med Hunden Yatzy og gikk en tur bort på vevhula og vevde litt. Jeg tenkte at jeg kunne i alle fall prøve å gjøre litt der borte. Runa, den ene av de flotte venninnen mine var der og vi startet i sofakroken med kaffe. Hun var ikke helt sprek hun heller i dag, så vi startet med en skravlings. Jeg begynte litt på vevingen og så jo at jeg hadde klart å gjøre noe feil, så jeg startet med å ta opp, men kom meg litt videre. Det hjelper så på humøret å være der borte selv om man ikke klarer å veve så skrekkelig mye.

Hunden Yatzy fant seg i alle fall en god plass på vevhula og slo seg til ro med en gang der borte. Hun ble jo adoptert med en gang av Runa og Hunden Yatzy adopterte Runa. Vi hadde jo med oss ballen hennes og hun fant fort ut hvem hun skulle gå til.

Kom igjen a Runa, kast ballen til meg 🙂 Hunden Yatzy kan stå ganske lenge å stirre på deg.

Det er rart, men alle hundene koser seg sammen med oss på vevhula, til og med Hunden Alice. I morgen skal jeg være sammen med både Stella og Alice. Da flytter jeg til Vingrom noen dager, for pappaen min skal legges inn på sykehuset og begge hundene må ha litt selskap. Bedre jeg bor der enn at begge bikkjene bor hos meg tenker jeg da. Alltid bra for slike hunder å bo på landet hvor de kan løpe løs på over ett mål. Blir verre hvis jeg skal gå tur med dem i bånd, men Stella kan løpe løs.

Nå sitter jeg hjemme etter en dag da på vevhula og prøver og slappe av i armene og tenker at dagen begynte med en forsiktig optimisme. Den ble i grunnen ikke noe av. Jeg er ikke så “nede” som i forrige uke, men jeg har grått en del i dag også. Jeg vil jo IKKE at disse armene og disse hoftene skal være slik. Det tar så lang tid før det roer seg.

 

Det er som å få seg en på trynet hver jævla dag. Du tror du er på veg opp, så klarer den jævelen som sitter på høyre skulder ikke bare å spenne bein for deg, men han har verdens største boksehanske også. Ja ja, Vi får tro at den forsiktige optimismen kommer i morra…..

Toivosdattra er evig optimist.

 

#blogg #side2 #flesthverdager #optimist #kronisksyk #husflid #veving #høst #revmatisme #me #fibromyalgi #fatique 

7 kommentarer

Siste innlegg