Jeg sitter her og ser på bilder fra uken før påske. En venninne og jeg var invitert av en tredje venninne ned til hennes feriehus i Spania. Vi gledet oss stort der vi stod på flyplassen med koffertene fulle med sommer klær og skulle fly sydover til sola. Bort fra all denne snøen, stive vonde skrotter skulle nå få litt sommer og sol. Sola var jo der, sitronene var høstet, men det vi ikke var klar over, var jo at det var skrekkelig vind. Vi fikk vel en ettermiddag i sola, men det gjorde ingenting. Vi hadde det helt fantastisk. Jeg er ikke bortskjemt med å ha mange venner rundt meg, man blir skrekkelig ensom når man i perioder isoleres i eget hus. Så det å få gode venner rundt seg som attpåtil deler de samme håndverk interesser som en selv, det er ganske unikt.
Vi satt mye inne og fyrte i peisen ganske mye, men hadde det ikke noe dårligere for det. Vi strikket og heklet, spiste, pratet og lo. Dro på bilturer og hadde det fint sammen.
Da jeg kom hjem skjedde det som ofte skjer. Jeg blir noen dager i sengen. Men det er det det koster, Skal jeg ut på tur, så må jeg betale. Botoksen i hodet gikk ut når jeg var der nede, så jeg fikk skikkelige anfall når jeg kom hjem. Nå har jeg jo fått nye mønster på denne hodepinen, eller jeg har fått en ny type hodepine i tillegg. Det er som om hele hodet skulle eksplodere. Trodde et vanlig migreneanfall som varer i dagevis var det verste som fantes på denne jord av smerter jeg, men denne hodepinen, den kan jeg ikke en gang beskrive. Det var som om hodet mitt skulle eksplodere og deles i to. Tårene på ene øyet trillet og nesen rant….ja jeg vet ikke mer hva jeg skal si. Øyet så ut som det skulle droppe ut og det var helt rødt og skikkelig sprutoppkast.
Hverdagen kom fort og soverommet kom ramlende ned i fanget. Men slik er det og da er det godt å ha disse gode tankene og fine gode bilder av modne sitroner å titte på. Jeg er blitt flink til å omfavne de gode dagene.
