Jeg har et rikt liv og er tross alt glad i dette livet mitt !!

I går dukket det opp noen flotte prinsesser hos meg. Jeg er så heldig som har disse to vakringene i livet mitt. De dukket plutselig opp i går kveld. Den yngst prinsessa kom inn på soverommet i dag tidlig til bestemor og la seg under dyna og varmet sine iskalde tåspisser på bestemor sin varme mage. Så la hun sine små runde armer rundt halsen til bestemora og fortalte ganske enkelt at klokka var blitt så mye at bestemor godt kunne stå opp litt hun også. Jeg gjorde jo det, for jeg ville jo være sammen med dem noen timer før de dro på telttur. De er veldig glad i bestemora og bestemora elsker dem over alt på jord.

Livet er ganske rart til tider og når man sitter og reflekterer over livet sitt så har det vært tungt å leve. Vi mennesker får en tung og vond ryggsekk. Alle har vi noe å slite med, alle har vi en fortid – vi har alle noe å dra med oss. Vi har alle en barndom og kom ikke til meg og fortell meg at alt var bare fryd og gammen hos alle. Men noen er flinkere til å kvitte seg med det vanskelige enn andre. Noen er litt “tunglært”, andre har funnet ut sin måte å gjøre dette på.

Vi har alle gått våre kronglete stier, noen av våre stier er litt mer kronglete, smalere og litt mer humpete enn andres. Kanskje vi skulle gått til venstre og ikke til høyre i ett vegkryss. Vi valgte rett og slett feil veg. Noen av oss har fått noen kroppslige genetiske greier som følger oss gjennom livet. Noen av oss har rett og slett hatt opplevelser i livet som har satt seg i kroppen. Jeg pleier å si det slik; “den fysiske kroppen min tok over litt, for å beskytte det psykiske”. Slik blir det når opplevelser i barne alder blir litt tøffe og barnesinnet må ha litt hjelp.

Feeling powerless and being powerless are two very different things. As you take small steps towards your goals (no matter how you're feeling) you will discover that powerless is not who you are at all! Begin with Yes

Feeling powerless and being powerless are two very different things….

Etter samlivsbruddet med min eksmann, så møtte jeg sjamanen Ailo Gaup. Da var det på tide at jeg fikk litt hjelp til å finne hele meg, bit of pieces. Min eksmann og jeg hadde ikke verdens verste skilsmisse, vi vokste fra hverandre. Noe som slettes ikke er rart når man blir kjærester som 13 og 15 åringer og velger å gå hver til sitt som 37 og 39 åringer. Vi var bare nødt til å gjøre det, vi slet hverandre følelsesmessig ut og vi fant ut i fellesskap at det måtte være det lureste vi kunne gjøre.

Det var slettes ikke noe gøy – en skilsmisse er aldri gøy. Han var livet mitt, og jeg måtte begynne alt på nytt. Finne nye venner, nei det er ikke riktig, de er nok der fortsatt, jeg trakk meg ut og unna dem. For jeg måtte finne igjen Rita Helmi og jeg valgte dem bort. Jeg fikk hjelp av Ailo Gaup til å finne meg igjen, da jeg gikk i lære hos han. Jeg hadde vel egentlig aldri kjent meg, jeg ble jo kjærest med min eksmann når jeg var bare jentungen. Jeg er venn med min eks i dag (har alltid vært det), og han har funnet en fantastisk flott kone. Vi har vært heldige på hver vår kant min eks og jeg. Jeg er av den oppfattelse at det som skal skje, det skjer.

Jeg fant min Kai på en seiltur med vikingskipet Mjøsen Lange i 2003, eller han fant meg. Vi var i samme båt. Da kastet jeg meg på en seiltur i Østerled. Vi seilte fra Stockholm til St.Peterburg. Jeg skulle ikke ha noen mann igjen og hadde det helt fint uten. Men jeg forelsket meg i den villmannen der, og det er helt annerledes å bli forelsket som 38 åring enn som 13 åring. Hver gang tingene er helt svarte i livet mitt så tar jeg frem igjen den følelsen. Finner igjen boksen med minnene fra seilturen i 2003. Vi var borte i fem uker og det var nesten ikke en regndråpe på turen. Det er rart med minnet, for jeg minnes i allefall nesten ikke en regndråpe annet enn på hjemvegen da vi var i Borgøysundet og skulle tilbake til Kotkha. 

Min vakre Kai. Høvedsmann i Mjøsen Lange. Dette er fra fjordårets tur da vi var på seiltur fra Brønnøysund til Myken. Vi var på øyhopping på Helgelandskysten i to uker. Hadde nesten ikke en dråpe regn på to uker.

Selv om livet spenner bein for meg av og til og jeg har hatt mine prøvelser i livet, så anser jeg meg som heldig. Jeg har mennesker rundt meg som er veldig glad i meg. Jeg har en familie, en stor familie, en utvidet sådan. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke alltid har valgt den letteste veien, spesielt ikke da jeg var yngre. Da var det slik at ingen skulle komme til meg å fortelle meg hva som var smart eller ikke smart. Jeg måtte finne det ut selv. Slik er det å være ung. Jeg tror ikke jeg var noe spesiell vanskeligere enn mange andre som er unge, men jeg var nok litt villere enn andre ungdom. Jeg flyttet tidlig hjemmefra, noe som jeg tror mine foreldre kan være glad for. Min mor sa alltid; “det vart da folk tå døkk å”. Ja heldigvis så ble det folk av oss også. Det blir gjerne det. Man lander gjerne med føttene ned, og heldigvis så fikk jeg ingen buklanding. Vi hadde det veldig morsomt på det glade -80 tallet synes jeg. Vi hadde våre greier, men det har alle. 

.

Toivosdattera “glammet opp” opp på det glade 80 tallet. Siggen er borte. Den ble lagt bort for 15 år siden. Heldigvis pusten hadde jo ikke godt av den. Hårbleking (hårbrenning kan det også kalles), gikk heldigvis over til hårfarging – etter blekingen ble det rødfarging :O

Jeg var inn og ut på sykehus gjennom hele -80 tallet, men det husker jeg lite av, det som huskes best er det som var gøy. Jeg tror som sagt at det er viktig at vi må slippe ut fra sekken tingen som kommer opp i den. Ikke bare pakke den tettere og tettere. Når årene går må vi få det bort. Noe av det viktigste Ailo lærte meg var å akseptere, men så å slippe taket. Minner kan plutselig dukke opp, se det så i øynene for så og gi slipp. Det kan for noen høres veldig banalt og enkelt ut, men prøv det. Det som er viktig å tenke på er for å kunne tilgi andre, så må man kunne tilgi først seg selv. 

Jeg husker jeg satt på en sten midt i en elv og skrev ned på et brev, et brev til meg selv hvor jeg tilga meg selv for at jeg hadde havnet i denne situasjonen jeg var kommet i. Et brev med alle mine bekymringer. Jeg la brevet i elven og lot det følge med strømmen ned over elven. Det tok med seg bekymringene og jeg begynte å tilgi meg selv. En annen ting jeg gjør, er at jeg skriver små lapper med ting jeg ikke ønsker å ha surrende i hodet, ting som må bort fra bagasjen, fyrer i peisen, eller et bål, så brenner jeg det opp. Jeg lar det gå….

Nå er jeg i denne situasjonen som jeg er i med masse smerter i kroppen min. Kroppen min lever nå det livet den lever. Hodet lever det livet som det lever. Jeg prøver til stadighet å få hode og kropp å samarbeide. Jeg må finne noen koder til det. Av og til klarer jeg å avkode det og jeg må jo si at jeg har avkodet en del, for for bare noen år tilbake så kunne jeg ligge fire av syv dager på soverommet. Jeg klarte svært svært lite. Tankene var noen ganger der at jeg hadde sterke medisiner i medisinskapet, det ville jo vært lett å tatt dem. Men jeg er for glad i livet til det – jeg har et forferdelig sug etter opplevelser og et sug for å se sola.

Så når kroppen spenner bein for meg, så må jeg finne en måte å lure den litt. Jeg har begynt å gjøre som en venninne av meg, jeg løser kryssord med venstre hånd. Jeg er høyrehendt og har aldri skrevet med venstre hånd noen gang. Hvorfor jeg gjør det? Jo jeg tenker mer med den venstre hjernehalvdelen. Jeg avkoder en del og prøver å gjøre ting annerledes. Går ikke det jeg prøvde i går, prøver jeg det annerledes i dag. Reiser vi på tur, kan ikke etappene være så lange før vi tar en hvil. 

Så er det vel kanskje snart på tide at jeg legger staheten min litt på hylla og begynner å høre litt etter når fagfolk snakker til meg. Når de sier jeg ikke skal gå 1 time i skogen og ikke tre timer, kan det ofte være lurt. Jeg skal dobbeltklikke for å komme inn på internett, jada jeg skal høre på deg. MEN….. det er nå denne staheten min som har hjulpet meg opp igjen gang på gang.

Alt hva jeg har opplevd og fått med meg i mitt levde liv det har vært rikt. Så jeg er glad i dette livet mitt, jeg pusler med det jeg klarer og jeg bruker hodet mitt. Jeg tror det er viktig å bruke hodet så mye som mulig. Både venstre og høyre hjernehalvdel. Snakke med folk, og kommer jeg meg ikke ut av huset, så må jeg skrive. Så til det viktigste av alt og det er å legge inn de hvileskjærene som man trenger. For selv om jeg ikke liker å innrømme det så blir jeg jo ikke yngre…. og kroppen min den krever sitt av meg og da må disse hvileskjærene legges inn. Men og det er viktig folkens, man MÅ faktisk også være i aktivitet også. Muskulatur som IKKE brukes blir vond. Jeg snakker ikke om å løpe noe maraton, men litt. Og som jeg har sagt før, klarer jeg ikke gå tur ute, så gjør jeg øvelser inne. Det er alltid en løsning.

Storm og meg i skogen, en liten meditasjonstur.

 

Jeg velger å avslutte med Ailo Gaups ord:

“Du har en oppgave: Hold ilden levende. Det er din oppgave. Du er din egen ild.” (Trommereisen, Ailo Gaup, 1988).

 

Ha fortsatt god helg, hilsen Toivosdattera

Takk for at du tok deg tid til å lese dette og følg meg gjerne videre

 

#blogg #helg #flesthverdager #hverdag #kronisksyk #syk #alternativløsninger #livet #barnebarn #fertilitet #barnløs #ufrivilligbarnløs #bestemor #side2

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg