Syng en sang for meg Rita, sa onkelen min. Så kom en skeiv kommentar og jeg sluttet å synge, helt frem til for 15 år siden!

God mandag.

Det er visst ikke bare jeg som er trett i dag. Hunden Alice har utrolig merkelige avslappings stillinger. Jeg klarer knapt å holde øynene åpne. I dag skal jeg være med på Internasjonal dag på Lillehammer vdg.skole syd. Det skal serveres samisk mat og vi skal møte opp i Kofte. For at jeg skal klare å komme meg dit, må jeg hvile meg i hele dag, hvis jeg i det hele tatt kommer meg dit.

I går skrev jeg litt om mitt politiske engasjement. På hele -90 tallet var jeg engasjert lokalpolitisk i bystyret i Stavanger og nå engasjerer jeg meg i Same politikken. Men det er ikke bare derfor jeg er med i MJØSAN DAJVE SAEMIEN SIEBRIE / MJØSSAMER. Jeg er med i foreningen for å ha et samlingsted der jeg kan være sammen med Samer. Der jeg kan holde på med, samt å lære samisk håndverk (Duodji).

Noen av damene i foreneningen på frynsekurs

Dette betyr mye for meg resten av foreningen. Vi har det så morsomt på disse kursene og det er sosialt. Samtidig har vi språkbad, vi lærer oss ord og utrykk på hva ting heter. Det skaper samhold. Vår forening er spredd utover Hedmark og Oppland.  Vi slo sammen fylkene våre før Stortinget i det hele tatt tenkte tanken på fylkessammenslåing. Det er et stort område, men vi er mobile og det er godt. Håndverk er også viktig for meg. Jeg holder på med veldig mye og jeg bobler over av kreativitet. Jeg tror at hvis vi ikke bruker hjernecellene våre, så dør de. Og kreativitet skaper glede, og når du er glad øker stoffet dopamin i hjernen din. Dopamin utskilles og er knyttet til følelsen av behag og tilfredshet, dvs at det forsterker intensiteten av nerveimpulsene. Øker tilfredsheten så ønsker man jo å holde på med det- og omgås de som gjør en glad. 

Jeg er også glad i å bruke trommen min og bruke stemmen min, men dessverre så er det alt for sjelden jeg gjør det. Så stemmen blir litt borte igjen når den ikke brukes. Jeg har flere ganger tenkt at nå må jeg gjøre det jeg så mange ganger har tenkt å gjøre, nemlig få den skikkelig frem. Jeg vet hvem jeg skal spørre om å få hjelp til det. Det tror jeg at min venn Mikkel Gaup skal få prøve seg på. Han tar på seg slike vanskelige tilfeller som meg.

Mikkel Gaup, tatt  av meg i Kulturhuset Banken 20.4.18

Jeg har alltid sunget. Fra jeg var liten jentunge. Da diktet og sang jeg om alt jeg så rundt meg. Foreldrene mine fortalte til oss barna at vi ikke måtte fortelle hva som ble sagt hjemme. Jeg gjorde ikke det, men jeg sang om det. Jeg hadde en onkel, en eldre bror av pappa som sa til meg, “Rita kom å syng en sang til meg”, og da sang jeg om han pappa sa det og ho mamma sa det… Det var ingen som fortalte meg at det var forbudt å synge om det. Så onkelen min var fullt informert om hva som foregikk i brorens hus en periode, frem til foreldrene mine fant ut hva som foregikk. Da jeg ble eldre begynte jeg i kor. Men sang gleden forsvant da en kjærest begynte å le av meg en gang jeg sang. Han ødela sang gleden min. Jeg fikk en skikkelig knekk og mistet troen på at jeg i det hele tatt hadde sangstemme. Når sant skal sies, så har vi alle i denne familien sangstemme, bare vi bruker den. Deretter sang jeg bare aftenssanger for nieser og nevøer i lang tid. Husk at dere aldri må gi en skeiv kommentar til noen, det kan ta helt fra dem selvtilliten. Det gjorde det hos meg.

Jeg og tromma. Porsanger fjorden

Etter en livskrise fikk jeg livet snudd på hodet. Jeg stod midt i livet, hadde gjennomgått en skilsmisse, møtt en ny mann og lette samtidig etter hvem jeg egentlig var. Jeg hadde vært sammen med min forhenværende mann siden jeg var 13 år, på og av. Vi skulle nok gå hver vår veg, for vi var slettes ikke bra for hverandre. Han hadde funnet kjærligheten på nytt og jeg hadde funnet kjærligheten på nytt. Det var veldig bra, det unnet jeg oss virkelig begge to, ikke minst hans nye kone. Så møtte jeg sjamanen Ailo Gaup. Jeg var så heldig å få lov til å lære av han og bli hans elev, da fikk jeg tak i stemmen min igjen. Ikke bare korstemmen min, men urstemmen kom frem. Jeg er så glad for de årene jeg fikk være sammen med Ailo. Han hjalp meg å få tak i min indre stemme mitt samiske ståsted.

Her er vi på den siste shaman gatheringen med Ailo. Her har min bror Stig Arto og jeg stått i bresjen med å lage denne gedigne drømmefangere til Ailo. Han drømte om en stor drømmefanger. Da ga vi han selvfølgelig det.

Jeg kan jo ikke glemme å nevne Ester Utsi som jeg møtte på Kjølnes fyr i Berlevåg. Vi hadde en fantastisk dag sammen, hun ga meg healing. Det var en selvfølge at vi skulle møtes i Berlevåg og ikke i Tana. Da vi snakket i telefonen på forhånd så fortalte jeg henne at hun måtte tro jeg var litt “gal” som ringte henne, for jeg hadde drømt om henne, og at vi skulle treffes. Hun trodde jo selvfølgelig ikke at jeg var gal. Hun spurte bare hvor jeg ville at vi skulle treffes og da jeg hørte at hun var på fyret i Berlevåg begynte jeg bare å le. Hun forstod hvorfor da jeg fortalte henne hvorfor jeg lo, at pappa var født i Berlevåg og familien ble tvangsevakuert sør-over under 2.verdenskrig og at jeg aldri hadde vært der oppe. Jeg har jo også noen kusiner der oppe som jeg kunne hilse på. Det ble en uforglemmelig blåtur. Min mann Kai var med og det var mye som ble satt på plass på denne turen.

​Ester Utsi utenfor Berlevåg fyr.

 Jeg har mye å takke både Ailo og Ester for. Jeg er veldig glad for at de to har krysset min veg. Ailo har vært i mine tanker hver dag siden han døde, så han er nok med alle oss som har lært av han. Ester er jeg sikker på at jeg vil møte igjen en dag. Våre veger vil nok krysses igjen en dag.

Tomrommet som var der fra jeg var liten er fylt med alle disse flotte menneskene som har hjulpet meg på veien og som hjelper meg i dag. Nå er det bare språket som skal på plass, og jeg håper jeg kan få det til. Jeg må bare si til hodet mitt at det skal gå. For jeg nekter å være språkløs lenger.

Selv om jeg er av Samisk opphav så er jeg også av norsk opphav. Min mor var norsk. Hun var av stolt bondeslekt. De var mange søsken der også, 10 i tallet og jeg er utrolig stolt av mitt norske opphav også. Jeg er veldig glad i Bråtådalen i Skjåk. I alle mine tanter og onkler og mine fettere og kusiner. 

Storøygarden i Bråtådalen i Skjåk

Her i Vingrom vokste vi opp som en stor søskenflokk for vi bodde så tett. Men vi kjenner alle fettere og kusiner på morsiden også. Disse to familiene ble veldig godt integrert i hverandre. Jeg ble f.eks døpt på min mors yngste søsters konfirmasjonsdag i Nordberg kirke. Da reiste rubb og stubb av Laakso (de som kunne /hadde bil) opp til Bråtådalen. Så jeg er stolt av begge halvdeler og begge halvdeler er like viktig for meg, de er begge meg. Men de må balansere – Jeg må vite like mye om den ene som jeg vet om den andre. Hvis ikke så skaper det ubalanse og ubalanse er det verste jeg vet. 

De som fortjener mest heder er mine to bestemødre. De to integrerte disse to familiene i hverandre. Jeg kjenner på hvor mye det tar på meg når mine barnebarn er her, og de er bare to, mens mine bestemødre hadde altså 10 barn hver. Du kan jo tenke deg hvor mange barnebarn som var hjemme der, selv om ikke alle var hjemme på gårdene samtidig. På Vingrom løp vi jo ut og inn døra til Bestemor Nikoline nesten ustanselig, vi bodde jo bare noen få hundre meter unna. Når vi kom inn døra satt hun ofte på kjøkkenet ved komfyren, hun skjermet for det øyet hun ikke var helt blind på og sa,”næ, kommer det besøk til meg, kem det e”. Så sa jeg at det var Rita, og hun repliserte, “åh ja e det ho Rita som e ute og går i dag”. 

Min bestemor Owren (farmor) og min Bestemor Skjåk (mormor), mine to store forbilder.

Men hos bestemor Skjåk hvor vi da måtte komme til i ferier osv. Hun stod opp og fyrte i ovnen og satte på bordet så vi fikk mat og varme uansett når vi kom på døgnet. Når hun mente vi hadde sovet lenge nok, så banket hun i taket (som regel sov vi over kjøkkenet) og ropte, “unger døkk må upp og ned”. Da stod vi opp til verdens beste frokost med hardbrød (hjemmebakt flatbrød) og mjukbrød (hjemmebakt lefse). Masse pålegg, blåbær, tyting (tyttebær) forskjellig kjøttpålegg. Etterpå var det å løpe ut og leke. Bestefar hadde en hel bilpark med forlatte biler bak låven som vi lekte i. Bestemor hadde laget en dukkestue til meg en gang jeg var der alene uten mamma i fem dager (verdens lengste ferie, og jeg fant ut at vi snakket forskjellig. Vi snakka norsk og de snakka Skjåkisk). Der prøvde vi å melke for første gang, noe som forøvrig gikk veldig dårlig siden det var en kvige vi prøvde på. På vinteren var det verdens fineste fjell å gå på. Opp på Bråtå åsen og opp mot det som en gang var slakte plassen i Skjåk tamreinlag. På Sota Sæter, Liarvatnet og Grotli er bare noen av dem. Vi hadde det veldig mye moro. Jeg skulle sogar gifte meg med en av fetterne mine. 

Denne gangen har jeg skrevet om de fine tingene i en barndom. De mørke tingene er ikke så lette å skrive om, men de kommer nok etterhvert. Alle har vi et mørke i oss, men det er viktig at vi finner balansen, klarer vi ikke det selv så må finne hjelpere. Jeg har funnet dem. Men den største hjelperen av dem alle er nok min nåværende mann. Han jeg møtte to år etter skilsmissen min. Han som tar meg med ut i naturen, han som har tatt meg med til mitt elskede nord, han som tar meg med på alle de fantastiske blåturene. Det er den største hjelperen av dem alle. Hans kjærlighet for naturen og hans kjærlighet for meg er utrolig.

Min kjære Kai. 15 år har gått alt for fort.

Først kommende helg braker blåtursessongen i gang. Mai er en fantastisk måned, det er så mange røde dager og siden vi er kommet i en slik alder at det er noe som heter seniluke, så er det noen dager å ta av. Han er et naturbarn og to naturbarn går godt sammen.

Husk nå på hvis du skal finne roen i deg selv, så betyr det ikke at du må slutte å være rastløs. Det betyr at du skal finne dine røtter, hvor du hører hjemme i deg selv og vær tro mot deg selv. Min rastløshet er der fortsatt, man skulle jo tro at jeg er flyttsame, men jeg elsker havet og trebåter. Jeg skjønner jo hvorfor når jeg leter i min fars brokete slektshistorie. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med den i sommer. Jeg gleder meg til jeg skal til Balsfjord og Strupen og hilse på mine slektninger der, den siste slektssjelebiten kommer snart på plass.

 

Hilsen Rita Helmi Toivosdatter Laakso

Som er helt ening med Dalai Lama

 

#slekt #blogg #samisk #same #bondeslekt #slektsgransking #nsr #Hverdag #flesthverdager #tromme #Sang #natur #livskrise #sjaman #berlevåg #kjølnesfyr #Finnmark #Skjåk #skilsmisse

0 kommentarer

Siste innlegg